I en velskrevet og kraftfull kronikk i Aftenposten den 30.april angriper Rebekka Borsch regjeringens oljepolitikk, men fremstillingen lider av mangel på perspektiv og relevant kunnskap. Dette tilsvaret fra fysikeren Stein Bergsmark (foto) som er medlem i Klimarealistenes Vitenskapelige Råd er refusert i Aftenposten.
Parisavtalen og global oppvarming
Parisavtalen er basert på politisk fremforhandlede og spissede utsagn med mange og betydelige avvik fra den underliggende vitenskapelige dokumentasjon. Derfor bør myndighetene forholde seg til avtalen på en pragmatisk måte. Høyt renommerte Massachusetts Institute of Technology har i sin «Energy and Climate Outlook 2015» sett på hvilken effekt klimaavtalen vil få. Dersom alle foreslåtte kutt gjennomføres, vil dette bare resultere i 0,2 grader mindre oppvarming i år 2100. Bjørn Lomborg, lederen av Copen-hagen Consensus Center, har også estimert effekten av at alle land realiserer sine løfter i Parisavtalen. Lomborg fant med klimamodellen MAGICC en effekt på 0,17 grader i 2100, noe som stemmer godt overens med resultatene fra MIT.
Naturlig variabilitet betyr mer enn utslipp av CO2
Det er ingen uenighet om at klimaet har forandret seg, særlig siden midten av 70-årene, at CO2 er en drivhusgass og at menneskelig aktivitet i noen grad har bidratt til klimaendring og temperaturstigning. Men det foreligger en godt verifisert klimahistorikk fra de siste titusener av år, og vi vet at dramatiske endringer er det normale. Alle erfarings-data tyder på at naturlig variabilitet betyr langt mer enn våre utslipp av CO2. Alle dystre spådommer om klimaet, som også Borsch refererer, baserer seg – ikke på kvalitetssikrede prognoser – men på scenarier fra klimamodeller som ikke er verifiserte og som beviselig feiler, eksempelvis når det gjelder fremskrivninger av den globale middeltemp-eraturen.
Vår oljenæring har ingen reell betydning for klimaet
Så lenge olje og gass er konkurransedyktige og etterspurte energibærere på verdensmarkedet vil olje og gass uansett bli produsert, solgt og brent, i alle fall de kommende 30 – 40 år. Om Norge slutter å selge olje og gass, vil alle nødvendige behov bli erstattet av olje og gass fra andre land, og med lavere miljøkrav og større utslipp enn i Norge. Dette er et velkjent markedstrekk. En reduksjon eller nedbygging av Norges oljenæring vil således aldri kunne få noen betydning for de globale utslippene av CO2. Dette forstår antagelig lederne av våre tre største partier.
Det store og riktige perspektivet
I verdensmålestokk er norsk olje- og gassproduksjon beskjeden, med bare 0,04 % av de årlige globale utslipp. Næringens utslipp er også mindre enn utslippene fra ett enkelt av de store kullfyrte kraftverkene i USA eller i Asia. Samtidig vet vi at det er mer enn 2000 kullfyrte verk under bygging og planlegging i dag! Da monner det lite med ensidig nedlegging av norsk industri. Med den kalibrerte klimamodellen MAGICC finner vi at om vi i dag legger ned vår olje- og gassvirksomhet, vil dette resultere i en redusert temperaturstigning i år 2100 på mindre enn 0.0005 grader.
Klok ressursforvaltning – en norsk suksess
Myndighetene har gjennom alle år forvaltet olje- og gassressursene i et langsiktig perspektiv, uavhengig av dagens oljepris. Deres oppgave, særlig i disse krevende tider, er å opprettholde en forutsigbar petroleumspolitikk, tilby interessante leteområder og støtte opp om næringens arbeid med forskning og utvikling, økt effektivitet og konkurranseevne. Siden 70-tallet har næringen bidratt med over 11 000 milliarder, og det er overført 7000 milliarder til Statens pensjonsfond utland. Inntektene er nå mindre, men vil i mange år fortsatt være vesentlige for vår velferd.
Stein Bergsmark har her skrevet et innlegg, som godt kan oppfattes som politiske råd og ytringer, like mye som vitenskapelige betraktninger.
Aftenposten har altså ikke villet trykke dette, hvilket sier mye om avisens uvilje mot balansert ytringsfrihet, men spørsmålet som melder seg er jo om hele det norske pressekorps deler denne uviljen.
Bergsmarks innlegg inneholder saklige og godt underbygde meninger, og representerer informasjon som det norske folk i stor grad er sulteforet med. Norsk presse bør ikke lenger få lov til uimotsagt å hindre flere syn å komme til orde. Spesielt gjelder dette NRK og andre som får pressestøtte. Statlig økonomiske støtte burde forplikte redaktører til ytringsfrihet.
Uten å kommentere dette spesifikke tilfellet av refusjon, så er erfaringen fra mange med faglig kompetanse at Aftenpostens debattredaksjon ikke ønsker å trykke kritikk av FNs Klimapanel fordi redaksjonen selv har definert all slik kritikk som faktafeil. Den redaksjonelle linjen er altså at FNs klimapanel er ufeilbarlige og ytringsfrihet må ikke finne sted når det gjelder klimaet.
Dermed kan Aftenposten også avvise all kritikk av egen klimajournalistikk. Dette er et journalistisk lavmål fullt ut på linje med journalistikken i Pravda i Sovjetårene.
«Det er ingen uenighet om … , at CO2 er en drivhusgass og at menneskelig aktivitet i noen grad har bidratt til klimaendring og temperaturstigning.»
Jo, det er stor uenighet om dette.
Det kan virke som om Aftenpostens debattredaksjon er dominert av miljø- og klimajournalister, eller de beskytter de som leder klimajournalistikken ellers i avisen.De frykter motargumenter, alternative teorier og vitenskap som ikke kneler for FNs klimapanel. De har mye å tape. Det er ikke uten grunn at Klimarealistene må få bidrag fra Fritt Ord for å gi sin stemme i den offentlige debatten..
Det er da intet nytt at Aftenposten er ensidig. Meg bekjent har de de siste 8 årene trykket to kronikker som stiller spørsmålstegn ved IPCCs konklusjoner. Den ene om deler av Hockeykøllehistorien. Den andre om vitenskapsteori, om IPCC-leirens manglende fokus på faslifieringsforhold. I den siste debatten avviste de også skeptikere, og lot Bjørkum forsvare seg alene mot flere IPCC-tilhengere. Aftenposten avslører seg allerede i regien. På toppen kommer Mathismoens håndplukkede, tendensiøse artikler supplert med feilaktig omtale av en rekke forhold. Det skal vi komme inn på senere, Det er så mye av det stoffet at det tar lang tid å gjennomgå. Jeg har vel over 30 avslag på disse årene, de fleste med poenger som er temmelig åpenbart korrekte – flere med sitater fra IPCCs faglige rapporter. De teller ikke for Aftenposten. Det er Mathismoens og miljøbevegelsens tolkning av IPCCs «Summary for Policymaking» som skal ligge til grunn. Da er man langt fra fagrapportene.
Men det mest hårreisende er jo når vår velferdsstats basis fra oljevirksomheten skal kullkastes basert på ikke forpliktende internasjonale avtaler som ikke betyr noe i praksis, og at det i stedet faktisk satses på fossil energi i stor stil i lang tid fremover. Og vårt eget bidrag til å redde verden, er under en tusendedels grad om 85 år? Og motstandere av denne politikken slipper ikke til, men betegnes som kjettere.
Men da forstå man i allefall bakrgrunnen for Aftenpostens regi: CO2s klimabetydning og tiltakene er så ubetydelige og dårlige at sannheten om det ikke tåler dagens lys. Med en åpen debatt ville CO2-hypotesen og avledede tiltak vært avvist for lenge siden – faktisk aldri fått noe særlig gjennomslag, som rundt 1900, 1930-årene, 1960- 80 årene da temaet også var oppe pga oppvarming. Det måtte et manipulerende IPCC til og en allianse mellom noen forskere, media og politikere til for å forlede velgerne.
Nå følges anbefalingen fra The Guardian i fjor: Kampen om vitenskapen er tapt. Nå får man finne på gode historer som kan formidles.