Norsk klimakolonialisme i Tanzania

REDD og norsk klimakolonialisme i Tanzania er tittelen på en fersk fagfellevurdert forskningsrapport som er svært kritisk til det meste ved det studerte prosjektet. Forfatterne er professorene Tor A. Benjaminsen, (NMBU) og Hanne Svarstad (OsloMet). Som tittelen viser, her er det to akademikere som ikke går rundt grøten, men kaller en spade for en spade. Studien dreier seg om norsk finansiering av skogvern som har alvorlige negative konsekvenser for landsbyfolk som har brukt skogen i generasjoner som allmenning. Følgende tekst siterer denne studien direkte eller indirekte i stor grad.

REDD og NICFI?
Den første bokstavsalaten er den offisielle forkortelsen for internasjonalt skogvern som klimatiltak, den store satsningen for å profilere Norge som en stormakt på satsningsområdet meningsløse klimatiltak. REDD skal redusere avskoging og dermed bidra til reduksjon av CO₂-utslipp. Programmet ble etablert som et klimatiltak under klimakonferansen på Bali i 2007. Norge hadde ved utgangen av 2015 bidratt med 88% av finansieringen til FNs REDD-program, noe som indikerer at REDD er en fiks ide som lille Norge trer nedover hodet på et noe motvillig FN!

I tillegg finansierer Norge egne prosjekter under sitt internasjonale klima- og skoginitiativ (NICFI), et nasjonalt REDD-program lansert på FNs klimamøte COP13 på Bali. Dette har kostet 2-3 milliarder NOK per år siden 2008. NICFI ble initiert av Stoltenberg-regjeringen og er blitt drevet videre av Solberg-regjeringen. SV kunne innkassere en klimaseier, og Arbeiderpartiet kunne vise klimapolitisk handlekraft uten at norske arbeidsplasser ble truet. Samtidig kunne Norge profilere seg ved å vise lederskap i klimapolitikken. Det er også verdt å merke seg at den borgerlige opposisjonen i 2007 hadde kritisert Stoltenberg-regjeringen for å ha en for tam klimapolitikk, og derved bidro til å framprovosere denne lite forsvarlige bruken av offentlige midler.

Ulike norske regjeringer har altså jobbet for å opprettholde bildet av Norge som en stormakt innen internasjonal politikk for klima- og skogtiltak. Dette arbeidet har gitt Norge anerkjennelse i FN-systemet, noe som er reflektert i invitasjoner til å lede ulike komiteer, møter og organisasjoner innen FN. Etableringen av et bilde av Norge som et grønt foregangsland i internasjonal politikk ser med andre ord ut til å være vellykket.

En inkompetent forvaltning?
REDD-satsingen forvaltes av Klima- og miljødepartementet, som ifølge denne studien har begrenset bistandskompetanse. Dette må være vurdert i forhold til departementets kompetanse på kjerneområdet klima. Hvor bedrøvelig det står til på kjerneområdet kan professor Øystein Noreng berette her, hvor han påpeker at forvaltningen ikke har lest saksdokumentene, og følger opp med kraftsalven: Bakgrunnen kan være slurv eller latskap, det er mange sider å lese, eller kanskje et bevisst ønske om å delta i dramatiseringen av klimaspørsmålet for på den måten å befeste sin egen makt og fremme sine egne politiske kjepphester.

Om studien og prosjektområdet
Denne studien er en nærstudie av ett av ni pilotprosjekter som er finansiert av den norske ambassaden i Dar es Salaam. Dette prosjektet er blitt fremstilt både av ambassaden og den frivillige organisasjonen som har implementert prosjektet som en stor suksess og som det mest vellykkede blant disse pilotprosjektene. Fra 2011 til 2017 har vi besøkt prosjektområdet til sammen åtte ganger, og brukt ca 21 ukeverk på datainnsamling i Tanzania.

Klimakolonialisme, som nå kan legges til i klimaordboken, er definert som følger: Det kan ses på som en form for nykolonialisme og henviser vanligvis til at klimaendringene hovedsakelig er forårsaket av utslipp fra land i det globale Nord, mens folk i Sør blir rammet hardest av klimaendringenes konsekvenser. Dette er i tillegg kombinert med at fattige eller marginaliserte grupper blir påført kostnader på grunn av klimatiltak implementert i Sør i form av begrensninger på deres bruk av naturressurser og arealer.

Internasjonalt har det vært rettet drepende kritikk mot REDD, I studien leser vi at i tillegg til en rekke protester mot REDD fra latinamerikanske urfolks- og aktivistgrupper har afrikanske aktivister etablert et nettverk kalt «No REDD in Africa». En av initiativtakerne til dette nettverket er den nigerianske menneskerettighets- og miljøforkjemperen Nnimmo Bassey som fikk «Right Livelihood Award» i 2010 og Raftoprisen i 2012.
De norske NGOene har ikke vært solidariske med sine internasjonale partnere, men har i stedet lagt seg på regjeringens linje, i et samrøre hvor det drypper større pengesummer ned i NGOenes lommer.

Omfattende korrupsjon i Tanzania
Norge gav i 2008 500 millioner kroner over fem år til skog- og klimaprosjekter i Tanzania, en tidligere tysk og senere britisk koloni i Østafrika. Studien kommenterer: «Dette var en overraskende beslutning, siden en evalueringsrapport etterfulgt av en systematisk revisjon hadde avslørt omfattende korrupsjon og mislighold av norsk miljøbistand til Tanzania i perioden 1994–2006. Denne miljøbistanden kom til sammen opp i 300 millioner kroner, og halvparten av dette kunne det ikke gjøres rede for.»
Den eneste tilpasningen til avsløringen av korrupsjonen var å kanalisere pengene til NGOer istedet for statsapparatet, hvor det ironisk nok og høyst forutsigbart senere viste seg at korrupsjonsavsløringene dermed flyttet seg til NGOene.

Det bor ca. 62 000 mennesker i de 21 landsbyene i prosjektområdet i Kondoa-distriktet. 15 av landsbyene grenser til de to skogsreservatene, men allmøtet i to av dem har sagt nei til å delta til tross for tilbudte bestikkelser med karbonkvoter, og en norsk finansiering av såkalte kompensasjonstiltak. Skogvernet her gjør at skogen ikke lenger er en allmenning. Skogen ble bevoktet av en tropp med militariserte skogvoktere som forvalter tillatelser til vedsanking og som utsteder høye bøter til lokalbefolkningen hvis de prøver å utøve sine tradisjonelle rettigheter ved bruk av skogen som allmenning. En metastudie indikerer at skogen står for ca 22 % av inntektene til lokalbefolkningen.

Fra før hadde kolonimaktene innført omfattende reguleringer i området, først fra 1927 med å utrydde Tsetse-fluer, og fra slutten av 1940-årene en kampanje mot jorderosjon som hadde akselerert som en følge av den første kampanjen som fjernet busker og kratt. Motstanden mot disse kampanjene ble ethvert en sentral del av den nasjonale frigjøringskampen mot kolonistyret. På samme vis har det grodd fram en betydelig sivil ulydighet mot den norske klimakolonialismen. Dette kan arte seg som påtenning av en skogsteig. Når de militariserte skogvokterne ankommer for å slokke brannen, starter landsbybefolkningen branner i et helt annet område av skogen.

Skogsvernet nå følger modellen fra kolonitiden med «fortress conservation» hvor lokalbefolkningen er helt avskåret fra tilgang til skogsressursene, og uten reell innflytelse. Pussig nok antar den norske Redd-forvaltningen at skogsvernet istedet utøves etter en deltagende mal hvor lokalbefolkningen deltar i prosjektet. Flere er blitt fengslet grunnet tradisjonell bruk av skogen, og det har forekommet angrep på skogsvokterne. Ved valg til nytt distriktsråd sent i 2015 var flertallet motstandere av prosjektet, og dette har sammen med den folkelige motstanden ført til at skogforvaltningen i REDD-prosjektet hadde sluttet å fungere i 2016.

Totalt mislykket
Man kan altså konkludere med at dette skogprosjektet var totalt mislykket, men hvordan framstilles dette i mediene her hjemme, og av de politikerne som er ansvarlige for denne pengebruken? Et vel så interessant spørsmål, når man vet at dette prosjektet selges som det mest vellykkede av 9, er hvordan det står til i de øvrige 8 pilotprosjektene?

Prosjektevalueringene har stort sett begrenset seg til å reprodusere prosjektets egenfremstilling uten at konsulentene selv har gått kritisk igjennom dokumentasjonen. De involverte siterer hverandre istedet for å forholde seg til virkeligheten!

Sluttevalueringen reproduserte også ukritisk påstandene om jordbrukskomponentens suksess, hvor påstanden er en 3-8 doblet økning i avlingene. Noen dokumentasjon på dette eksisterer ikke. Studien skriver om dette forholdet: «Mens påstander om en åttedobling av avlingene bygger på ren fantasi, er det verdt å merke seg at selv en tredobling i avkastning er enormt mye. En slik påstått økning stiller uavhengige landbrukseksperter vi har snakket med seg uforstående til, spesielt i et så tørt område som det her er snakk om og uten innføring av irrigasjon. Videre har flere av småbøndene vi har intervjuet gitt uttrykk for at de er skeptiske til å satse på den promoterte jordbruksstrategien, fordi den innebærer høy risiko og store kostnader. Dette er et relativt tørt område med ustabil nedbør, og folk har, som i andre tørre områder, erfaring med dårlige år fra tid til annen.»

Våre politikere presenterer skogvernet som et klimatiltak som er avgjørende for menneskehetens fremtid. Hvordan er det mulig å manipulere befolkningen i Norge til å slutte opp om en slik kolonialistisk politikk som har store negative konsekvenser for lokalbefolkningen i fattige land?

Studien nevner at en årsak kan være at norske medier i dag ukritisk reproduserer en ferdiglaget historie fra informasjonskonsulenter i staten eller i miljøorganisasjonene, til fortrengsel fra tradisjonell gravende journalistikk. Altså samme oppførsel fra mediene her som i all annen klimapolitikk, med noen svært få hederlige unntak.

Videre, den økonomiske makten som NICFI representerer bidrar til å etablere en dominerende nasjonal diskurs om skogvern som klimatiltak som det også for konsulenter og forskere er krevende å bryte ut av.

Et avslørende avsnitt
Vi siterer fra studien: «I februar 2015 besøkte en delegasjon stortingsrepresentanter Dar es Salaam, og ambassaden organiserte et møte om erfaringene med den norske REDD-satsingen i Tanzania. … En av oss som skulle være i Dar es Salaam på samme tidspunkt, spurte ambassaden om å få være tilstede på dette møtet, men det ble avslått. Dermed kunne suksessfortellingen fra Kondoa presenteres til de norske politikerne uten fare for innblanding fra en forsker med andre konklusjoner.»

Videre: Presentasjoner av programmer og prosjekter som vellykkede bidrar til at pengestrømmene ikke forsinkes, mens negativ oppmerksomhet kan føre til forsinkelser og være uheldig for saksbehandlere og andre i deres videre karriere. Her kan det legges til at det fra bistandsbransjen er godt kjent at negative bemerkninger til prosjekter i enhver sammenheng medfører at man utelukkes fra å delta i senere sammenhenger.

Med andre ord, og fritt gjengitt fra professor Richard Lindzen (meteorologi. MIT). Korrupsjonen er blitt så omfattende at det eneste mottiltaket som nytter er å kutte 90 % i bevilgningene inntil de gjenværende aktørene disiplinerer seg selv.

Konklusjonen.
Vi gjengir studiens konklusjon i sin helhet til tross for lengden:

I den norske offentlige debatten er det stor støtte til REDD og skogvern i Sør som klimatiltak. Dette blir presentert av sentrale aktører som et effektivt virkemiddel for å bremse klimaendringene, i tillegg til at det skal bidra til sosiale goder for folk som lever i eller rundt de skogene som vernes. Både representanter for den norske regjeringen og ledende miljøorganisasjoner presenterer dette som et vellykket vinn-vinn-tiltak.

Tanzania er et av de sentrale landene for norsk støtte til REDD. Vi har fulgt ett av ni pilotprosjekter under og etter den 5-årige prosjektperioden. Dette prosjektet er stadig blitt trukket frem av norske myndigheter som spesielt vellykket. Norske stortingsrepresentanter på tur til Tanzania har to ganger blitt presentert for prosjektet som et godt eksempel på hvilke positive sosiale utviklingseffekter REDD kan ha. Overflatiske konsulentrapporter har også gitt prosjektet tommelen opp enten uten at konsulentene har besøkt prosjektområdet, eller etter kun et kort besøk. Ansatte i den norske ambassaden i Dar es Salaam har også hatt minimale kunnskaper om prosjektet, uten at det har hindret en aktiv produksjon av suksesshistorien.

Prosjektet baserer seg på sertifisering av salg av karbonkreditter i et svært usikkert marked som den viktigste kilden til langsiktig kompensasjon for de lokale bøndenes tap av tilgang til skogen. Dessuten har prosjektansvarlige påstått at prosjektet har medført fattigdomsreduksjon først og fremst gjennom mangedobling av avlingene ved innføring av «vernejordbruk».

Vi finner imidlertid at verken den norske ambassaden i Tanzania eller AWF, som implementerte prosjektet, kan dokumentere de påståtte positive effektene av prosjektet. Presentasjonen av suksessfortellingen om avlingsøkning og adoptering av ny teknologi kan ikke underbygges. Demonstrasjonsbøndene i hver landsby fikk kun én dags opplæring, og mange av dem uttrykte derfor misnøye med begrenset oppfølging og støtte. I tillegg er ikke denne prosjektkomponenten i nærheten av å være tilstrekkelig kompensasjon for de kostnadene avstengningen av skogen har medført for folk i området. Videre har det vært andre prosjekter i samme periode som også har finansiert denne type jordbruksmodernisering. Det er derfor umulig å isolere effekten av REDD-prosjektet. For et stort flertall av de lokale småbøndene er det dessuten risikabelt og kostbart å kjøpe påkrevde innsatsfaktorer som såfrø, kunstgjødsel og sprøytemidler. Avstengningen av skogen har også hatt negative konsekvenser spesielt for kvinner og de fattigste i lokalsamfunnet.

Norske regjeringer har hatt stor suksess med å bruke NICFI og REDD til internasjonal profilering. Vi hevder imidlertid at det er et stort sprik mellom vinn-vinn-diskursen og hva som skjer i praksis. I det konkrete eksemplet vi har studert i Tanzania, er resultatet en form for klimakolonialisme hvor tanzanianske småbønder påføres kostnader av Norges klimastrategi.

Gapet mellom det grønne bildet som skapes av Norge internasjonalt og den koloniale praksisen, muliggjøres gjennom en karbonfetisjisme som er innebygget i REDD. Denne formen for fetisjisme innebærer at det er et informasjonsvakuum for hvordan karbonet faktisk produseres, og at dette er en forutsetning for å kunne fortsette å produsere bildet av Norge som en klimapolitisk stormakt.

Det norske REDD-prosjektet i Kondoa fremtrer også som et eksempel på akkumulasjon ved frarøvelse ved å legitimere at bidrag til klimakutt kan gjennomføres av småbønder i det globale Sør i stedet for av norsk næringsvirksomhet. Om REDD også blir en del av FNs kvotehandel under SDM, så vil Norge dessuten kunne ta sine forpliktede klimakutt i land som Tanzania.

Så hvorfor er det så stor oppslutning i Norge om tiltak som i praksis medfører klimakolonialisme? Vi ser fire hovedårsaker til dette. For det første medfører den økonomiske makten NICFI representerer, en disiplinering av aktører som frivillige organisasjoner, konsulenter og forskere. For det andre har norske medier i dag så begrensede ressurser til gravejournalistikk at de ikke har klart å gjennomføre sin rolle som et kritisk korreks i dette tilfellet. For det tredje forhindrer strukturelle forhold at bistand gjøres til gjenstand for evaluering og forskning som er tilstrekkelig uavhengig og omfattende til å avdekke reelle kritiske forhold. For det fjerde er markedsføring av suksess blitt en sentral del av bistanden. I tilfellet med REDD og NICFI fremmer dette den grønne profilen til Norge og bidrar til å profilere de frivillige organisasjonene som arbeider med skogvern i Sør som klimatiltak. I tillegg er presentasjon av suksessfortellinger viktig for de individene i ulike organisasjoner og på politisk nivå som personlig har knyttet sine karrierer til disse tiltakene. Dette er blant årsakene til at det i Norge finnes en dominerende vinn-vinn-diskurs om REDD som sjelden problematiseres eller undersøkes kritisk.

Om forfatterne av studien
Tor A. Benjaminsen (offisielt NMBU-foto) har en PhD i Internasjonale utviklingsstudier og geografi fra Roskilde universitet i Danmark. Han er redaktør for tidsskriftet Political Geography og en av forfatterne av den neste hovedrapporten fra IPCC. Hanne Svarstad er sosiolog og professor i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Hennes forskning fokuserer på trender og praksiser i internasjonalt naturvern og klimatiltak i Afrika. Benjaminsen og Svarstad har skrevet boka Politisk økologi: Miljø, mennesker og makt, som kom i 2. reviderte utgave på Universitetsforlaget i 2017.

Benjaminsen er nyutvalgt som hovedforfatter til kapittel 1 i WG2 i den neste hovedrapporten til FNs klimapanel. Med ordbruken her (klimakolonialisme og karbonfetisjisme) har han markert et ståsted som tyder på en kort karriere i FNs klimapanel og muligens et anstrengt forhold til den andre norske hovedforfatteren, Nils Chr. Stenseth. Redaksjonen merker seg at det er koordinerende hovedforfatter som bestemmer hvor skapet skal stå og at prosedyren er at forskerne alltid skal tilpasse sine tekster slik at de passer til det som politikerne i klimapanelet allerede har vedtatt.

Tor A. Benjaminsen, Hanne Svarstad (2018). «REDD og norsk klimakolonialisme i Tanzania». Internasjonal Politikk, 76, 1: 24–46. http://dx.doi.org/10.23865/intpol.v76.654