Klimanytt nr. 292 Redaktør: Ole Henrik Ellestad.
Forfattet av Ole Henrik Ellestad.
Det er en alvorlig brist at ledere for forskningsinstitutter og universiteter demonstrerer at de ikke vet hva et faktum eller usikkerhet i resultater er. Avisinnlegg fremstår som hersketeknikk og autoritetsbygging langt utenfor vitenskapen.
Skinndebatt i Aftenposten
Carl i Hagen påpeker i medieinnlegg flere anerkjente, enkle og holdbare historiske erfaringer for at klimaendringene primært har naturlige årsaker (KN 256). I 1920-50-årene var disse omtrent som nå, med samme temperaturer og issmelting på Svalbard, Grønland (KN 128) og i store deler av Arktis (KN 121, 224, 251).
Hagen ble irettesatt i Aftenposten 30.11-20 av 11 instituttledere og 2 universitetsrektorer, som presenterte tre ‘uomtvistelige fakta’ om klima. Ungdom, lekfolk og professorer har senere sluppet til i spaltene, men ingen av fagfolkene som Hagen siterte. Autoriteter fra Vitenskapsakademiet uttalte seg den 7.12 i strid med vitenskapelige prinsipper om å fokusere debatten på kritiske, falsifiserbare faktorer (Carl Popper, KN 291,282). Ingen av dem har presentert motargumenter til Hagens konklusjoner, kun generelle påstander der autoritet skal trumfe vitenskap.
I kortversjon dreier de tre ‘uomtvistelige fakta’ seg om at de senere tiårs klimaendringer i all hovedsak er forårsaket av menneskeskapte utslipp, at endringene har store konsekvenser for natur og samfunn, samt at en temperaturøkning ut over 2 oC må unngås ved å halvere utslippene innen 2040, og deretter eliminere dem. Nesten alt er feil.
Det har riktignok inntrådt klimaendringer i de senere tiår, men omtrent liknende relative endringer inntrådte i 1860-70-årene, og 1920-40-årene. Det er påfallende at ledere benytter resultater fra sterkt forenklede beregningsmodeller som bevis og fakta. Enda mer påfallende er det når de senere års IPCC-rapporter faktisk har andre konklusjoner.
Og det er vitenskapelig ytterst betenkelig at de anfører kilder (kommende IPCC -rapport 2021) som ikke er publisert, og som derved ikke kan imøtegås konkret. Det er imidlertid blitt en sedvane i oppkjøringen til IPCC-rapportene. Det er medienes agenda – ikke en vitenskapelig debatt – som skal påvirke folk. Så dette vil vi oppleve mye av i månedene fremover.
Den samlede mengden internasjonale publikasjoner og historiske hendelser viser et annet bilde enn IPCCs utvalgte artikler. Bakgrunnen for de de uholdbare vitenskapelige utsagnene reflekteres i George Orwell sitatet: Who controls the past controls the future. Who controls the presence controls the past.
CO2-økning var liten før 1950
Man trenger ikke være ekspert for å si noe om klimaendringer. Noen viktige forhold er faktisk enkle. Det første er at endringer som ikke har naturlige årsaker, er menneskeskapte. Utslippssdata for fossilt brensel viser så små CO2-kvanta at det ikke kan ha gitt nevneverdig effekt før etter 1950 (Oak Ridge Lab). Variasjonene, kalde som varme, fra 1750 var naturlige – og avsluttet Den lille istiden i perioden år 1300-1850. Perioden er kjent for en krevende tilværelse med kulde, dårlig vær, dårlige avlinger, ekstremvær, død og hekseprosesser (hekser kunne visstnok påvirke været). Alle endringer før 1950 har således hatt en naturlig årsak, med unntak av landskapsendringer samt byoppvarming («urban varmeøy-effekt»). Oppvarmingsperiodene 1850-80 og 1915-40 har vært naturlige, den siste vanligvis karakterisert som klimaforbedring med en rekke varmerekorder, mange av dem gyldige også i dag.
Selv om CO2-mengden begynte å stige merkbart etter 1950, ble det kaldere. Så kaldt at World Meteorological Organization (WMO), forskere, medier og politikere fra 1960-årene var bekymret for en kommende ny istid. Helt til en ny oppvarmingsperiode plutselig startet i slutten av 1970-årene, og varte til global middeltemperatur begynte å flate ut 1997-2013 (IPCC-2013). Kloden har derved hatt tre tilnærmet identiske oppvarmingsperioder (og avkjøling) ifølge Phil Jones (BBC 2010), som har vært leder for temperaturserien HadCRU – som benyttes i IPCC-rapportene.
Merkverdige utsagn fra ledere av forskningsinstitusjoner
Temperaturutviklingen (HadCRU, IPCC) viser disse varme (rødt) og kalde (blå) temperaturendringene mellom 1870 og 2010 (figur av I-K. Akasofu, grunnlegger og mangeårig leder av Arctic Research Center, Fairbanks Alaska) rundt en midlere stigning på 0.5 C per 100 år. Stigning vil være mindre enn 1 oC i 2100 om dette fortsetter slik stiplet linje angir. Hva er det da som gjør denne tredje perioden de senere 10-år så enestående uten noe bidrag fra naturlige variasjoner slik IPCC-påstandene lyder? Jo, det er resultater fra store og enormt komplekse beregningsmodeller (skravert rødt område), så komplekse at de må gjøre en rekke forenklinger, antagelser og attpåtil beregne mange av dataseriene og naturens forhold som benyttes, som input. Presentert som om det var enkle formler med sikre data – og vips var svaret der. Det er meget langt fra sannheten. Det er manglende bevis fremstilt som fakta, til tross for at de to første oppvarmingsperiodene ikke hadde CO2 som årsak. Usikkerheten (skravert område) er meget stor og angis ikke. I stedet profileres konsensus.
Det er langt fra noe faktum eller avgjort at CO2 dominerer klimaet ut ifra observasjoner der alle naturens faktorer er innbefattet i observasjonene.
Eksperimenter (Tyndall 1861, K. Ångstrøm 1900) viste allerede for 150 år siden at CO2 er en svak drivhusgass. Beregningsmodellene til IPCC postulerer at økte vanndampmengder høyt oppe i troposfæren skal forsterke effekten. Vi kan imidlertid ikke observere denne modellberegnede økningen (KN 291), hvilket innebærer at selve hovedbeviset for IPCC-hypotesen mangler. Det er derved særdeles langt fra ‘science is settled’ og konsensus, slik mediene påstår. Og vi kan observere at Faktisk.no er fraværende.
Nå spår solforskerne en mindre aktiv sol frem til minimum rundt 2040-50, og en endring i havstrøm- og vind-mønsteret de neste 20-30 år. I tråd med historikken skal det bidra til kaldere tider. Hvordan vil det påvirke planteveksten og matvareproduksjon?
Ingen økning i ekstremvær
Værskremsler florerer i mediene, til tross for at Meteorologisk institutts ekstremværstatistikk siden 1994 ikke viser økt tendens (KN 269, 293). En meteorologiprofessor fortalte meg det allerede i 1990, men IPCC-dementiet kom først i IPCC-rapporten 2007. I 2012 var IPCC-konklusjonene at det fantes noen økt tendens til ekstremvær, og at dette ville bli dominert av naturlige variasjoner de neste 20-30 år. I 2013 kom rapporten om ingen økt tendens til tørke, flom og tropiske orkaner. Det var orkantørke i Karibhavet /USA i nesten 12 år (2006-2016). IPCC-leiren skrev om de varmeste år på kloden, mens vi geologisk er inne i en kortvarig mellomperiode i en mange millioner lang istid. Det er forunderlige at R. Skålien, leder for Meteorologisk institutt, kan signere et slikt innlegg.
Derimot er det et faktum at økt CO2 stimulerer plantevekst og reduserer negativ effekt av tørke og saltholdig jordsmonn. Kloden er ca 15% grønnere siden 1979 (satellittmålinger NASA). Økt temperatur og effektivisering har bidratt til rekordavlinger rundt omkring på kloden i de senere år, til glede for fattig og rik innen en økning på 2.2 C (KN 226).
Konklusjon
Det er ingen klimakrise. Det er forstemmende at mange av våre ledere ved forskningsinstitusjoner er så lemfeldige i omgangen med viktige vitenskapelige prinsipper og fakta. Så ille at det skjemmer folkeopplysningen, og skader vårt demokrati.
Artikkelen har stått i Klimanytt 292, høsten 2020