Når Dagbladet villeder om et kaldere Antarktis

Klimaskremmerne har det travelt for tiden, befolkningen må bearbeides med nye og gamle skremsler i forkant av det store klimamøtet i Paris i desember. Det produseres derfor en mengde klimaskremsler hvor noe kommer fra politisk korrekt forskning der oppdragsgiverne starter med konklusjonen samtidig som skremselsfabrikkene selv produserer store mengder propaganda. I Norge er den ledende skremselsprodusenten Institutt for Klimapolitikk, finansiert over statsbudsjettet. Dagens oppslag i Dagbladet består av ukvalifisert synsing hvor kilden ikke åpenbart er fra en slik skremselsfabrikk men fra politisk korrekt forskning. Orginalen er her.

Abstraktet lyder:
While multiple data sources have confirmed that Antarctica is losing ice at an accelerating rate, different measurement techniques estimate the details of its geographically highly variable mass balance with different levels of accuracy, spatio-temporal resolution, and coverage. Some scope remains for methodological improvements using a single data type. In this study we report our progress in increasing the accuracy and spatial resolution of time-variable gravimetry from the Gravity Recovery and Climate Experiment (GRACE). We determine the geographic pattern of ice mass change in Antarctica between January 2003 and June 2014, accounting for glacio-isostatic adjustment (GIA) using the IJ05_R2 model. Expressing the unknown signal in a sparse Slepian basis constructed by optimization to prevent leakage out of the regions of interest, we use robust signal processing and statistical estimation methods. Applying those to the latest time series of monthly GRACE solutions we map Antarctica’s mass loss in space and time as well as can be recovered from satellite gravity alone. Ignoring GIA model uncertainty, over the period 2003–2014, West Antarctica has been losing ice mass at a rate of −121±8 Gt/yr and has experienced large acceleration of ice mass losses along the Amundsen Sea coast of −18±5 Gt/yr², doubling the mass loss rate in the past six years. The Antarctic Peninsula shows slightly accelerating ice mass loss, with larger accelerated losses in the southern half of the Peninsula. Ice mass gains due to snowfall in Dronning Maud Land have continued to add about half the amount of West Antarctica’s loss back onto the continent over the last decade. We estimate the overall mass losses from Antarctica since January 2003 at −92±10 Gt/yr.

Legg merke til hva det ikke skrives noe om
Her skremmes det med store tall i form av Gigatonn med is som blir borte, samtidig som man bruker det helgarderende «kan» i overskriften. Man legger først merke til at bare Vestantarktis smelter, resten av dette kontinentet hvor nesten 90% av all isen er, der blir det kaldere og mer is. Hvor stor prosent av isen skal smelte? Og når er alt smeltet? Det siste finner vi lett ut, det tar ca 300 000 år før alt er smeltet med den påståtte trenden, altså er prosentmengden av isen som skal smelte pr år forsvinnende liten, tilnærmet null etter avrunding vil en realist hevde med rette. Og tallene gjelder bare dersom man ser bort ifra usikkerheten i modellen «Ignoring GIA model uncertainty» Pussig nok får vi ikke vite hva som skjer dersom man tar med usikkerheten.

Enda en modellstudie – har den noen verdi?
Disse Princeton-forskerne har altså sittet varmt og godt på kontoret istedet for å dra ut i felten for å se hva som egentlig skjer i Antarktis. Hverken de eller Dagbladet har sett seg noe særlig om etter grunnen til at det smelter i Vestantarktis, begge har istedet stor tiltro til denne linjen i pressemeldingen: «Men med det raskt aksellererende tempoet isen smelter, og i lys av alle de andre, vel-publiserte bevislinjene, vil de fleste forskere slite hardt med å finne mekanismer som ikke også inkluderer menneskeskapte klimaendringer».

Klimarealistene presenterer her de skyldige
Nå gjør ikke redaktøren krav på status som forsker og har ikke på noen måte slitt hardt med etterforskningen i dag, men her kan Klimarealistene etter en robust innsats presentere den/de skyldige: Figuren her viser kjente vulkaner i området med smeltende is.

Denne forskningen fra slutten av fjoråret forfattet av Damiani Et Al påpeker at det i Marie Byrd Land er målt en ekstra tynn jordskorpe og abstraktet avslutter slik: «Our new crustal thickness estimates and geothermal heat flux inferences in the Thwaites Glacier region are significant both for studies of the structure of the broader West Antarctic Rift System and for assessments of geological influences on West Antarctic Ice Sheet dynamics and glacial isostatic adjustment models.»

Geolog James Kamis sier om denne studien: this active rift system directly affects Antarctica’s thick glacial ice cover by emitting very hot chemically charged fluid beneath the ice. This acts to melt the ice in localized areas close to the rift system. «Where the rift system cuts across Antarctica’s land mass,» he said, «the hot, chemically charged fluids are in direct contact with the base of the ice sheet. Where the rift system extends into the ocean and Antarctica’s ice sheet is floating on seawater, the hot chemically charged fluids heat the overlying ocean, which then melts the base of the ice sheet.»

Det Vestantarktiske Riftsystemet
er det forståelig at en gjennomsnittlig Dagbladjournalist ikke har hørt om. Mer pussig er det at Princeton-forskerne ikke kjenner til dette, men med dagens politiske krav om en klimakrise er det grenser for hva det er mulig å få publisert i tilfelle man skulle ønske å forholde seg til alle faktaene og ikke bare de som passer til den ønskede konklusjonen.

I geologisk perspektiv har den Vestlige delen av Antarktis tenkt å skille lag med resten av kontinentet og dette landet beveger seg i Nordvestlig retning med en hastighet av 2 mm i året og en virkning av dette er vulkansk aktivitet og en omfattende sprekkdannelse. I tillegg kommer altså en tynnere jordskorpe som slipper mer varme oppover fra mantelen, og dette kan til tider lokalt motvirke den nedkjølingen vi har hatt på resten av dette store og iskalde kontinentet. De som leser på forskning.no kan muligens huske oppslaget hvor en forsker i Vestantarktis fortalte hvordan han kokte kaffen sin: Man setter kaffekoppen i en liten grop på bakken og vips – etter kort tid har du varmt vann. Men ifølge de troende er det altså SUVen eller biffen din som er skyldig i dette.

Mer fakta om Antarktis
Global middeltemperatur har forrige århundre steget med beskjedne 0,42 grader Celsius etter fratrekk for feil i målingene. Trenden siste 10 år har vært svakt (Les: ikke statistisk signifikant) kjølende og da særlig på den sydlige halvkule samt i fjellstrøk på den nordlige halvkule. Grunnen til at det er kaldere i Antarktis enn i Arktis har selvfølgelig helt naturlige årsaker.

Mesteparten av isen i Antarktis ligger på fjellgrunn som kan være høyt over havet, og der er det kaldere enn ved havflaten, men en god del av ismassene hviler også på havbunn. Den Russiske forskningsstasjonen Vostok som ligger langt inne på fastlandsisen i 3500 m høyde har en årsmiddeltemperatur på –55 grader Celsius. Her har man også målt den laveste temperaturen på jordoverflaten med –89,60 grader Celsius. Ute ved havkanten og selv på sommertid er temperaturen sjelden eller aldri over null grader. Det fører til kreativ ordbruk i skremslene som at issmeltingen skjer saktere, når det i virkeligheten blir mer is.

Antarktis – et enormt kuldemagasin
Antarktisisen er på det tykkeste over 4000 meter og over 90% av all is på jorda befinner seg der, så dette blir derfor et enormt kuldemagasin som bidrar til å ta vare på seg selv. All nedbør kommer som snø (med unntak av den Antarktiske halvøya), og økende nedbørsmengde gir mer is. Mer is gir igjen mer kalving hvor store mengder is faller ut i havet fordi det ikke er plass nok til den på land.

Temperaturen har vært synkende i Antarktis de siste årene og er nå over 1 grad lavere enn på 70 tallet. Dette har størst virkning på havisen, som lenge har vært økende. Havisen har nå sin største utbredelse siden satellitt målingene startet i 1979. Men det er ikke bare i Antarktis det blir kaldere, de sydligste delene av Argentina har også hatt synkende temperaturer de siste 30 årene. Samme tendens har man også på New Zealand og sydligste halvdel av Australia. De som har tilknytning til Klimapanelet fortier selvfølgelig dette, da slike pinlige fakta kommer i konflikt med behovet for å skremme befolkningen for å få gjennomført klimatiltakene.

Havstrøm gir permanent istid
Det er også en viktig faktor til som bidrar til å beskytte ismassene i Antarktis. Da Antarktis har store havområder rundt seg på alle kanter, så medfører det at man får en havstrøm som går i sirkel rundt hele Antarktis i østlig retning. Denne havstrømmen som oppstår på grunn av jord rotasjonen, fungerer nærmest som en vegg som beskytter ismassene på det store kontinentet mot varmt vann som kommer fra tropene. Disse forholdene er årsaken til at Antarktis har hatt sammenhengende istid i over 1 million år.

Dagbladet og klimadommedag
Det er lite trolig at krabaten til venstre her (Mt.Erebus) eller kollegene skal være i kontinuerlig aktivitet så lenge at det medfører noen omfattende nedsmelting i det vestlige Antarktis eller få noen konsekvenser for kontinentet som helhet. Trenden på dette kontinentet har siden vi begynte med omfattende observasjoner i 1957 vært entydig: mer kulde og mer is. Men det går det jo ikke an å innrømme dersom man forsker på den menneskeskapte globale oppvarming eller lever av å formidle dommedagstrusler. Dette blir sikkert mye lettere dersom man får et paradigmeskifte hvor det istedet skal skremmes med og forskes på neste istid. Da kan Dagbladet også gå i arkivet sitt for å resirkulere gammelt stoff fra 1970-årene. Resirkulering skal visstnok også være bærekraftig.

Fakta om Antarktis i siste halvdel av dette oppslaget er dels fra en eldre artikkel forfattet av Per Jan Langerud.