Myten om det stabile klimaet

Forfattet av biolog Morten Jødal

Vår leder Morten Jødal, stiller dette spørsmålet i egen bloggtekst: Blir det umulig å drive landbruk i Norge – og andre land – fordi klimaendringene gjør rammebetingelsene vanskelige: en stadig veksling mellom varme og kulde, tørke og nedbør? Han viser til NRK radio 26. august 2018. Påstanden og myten er: klimaet har gjennom de siste tusener av år vært stabilt, og gitt forutsigbare og trygge rammebetingelser for matproduksjon. Er dette sant?

Tidligere klimaendringer
I den tredje rapporten til IPCC, ble «hockeykøllegrafen» presentert. Bak sto Michael Mann, den kanskje mest toneangivende forskeren som mener verden står foran en klimakrise. Den fortalte at global temperatur hadde vært stabil gjennom minst tusen år, og først endret seg da mengdene karbondioksid i atmosfæren etter humane utslipp var blitt så høye at de endret drivhuseffekten. Al Gore spilte sterkt på denne kurven i sin film En ubehagelig sannhet.

I ettertid har den blitt plukket fra hverandre, fordi treringdataene som ble brukt ikke var prosessert på en slik måte at de kunne rekonstruere klimaet over lange tidsserier. I tillegg benyttet de feil statistiske metoder. IPCC sluttet å bruke den allerede i sin neste rapport, og Mann har senere publisert artikler som viser både kalde og varme perioder opp gjennom historien.

Men i 2018 hevder de toneangivende forkningsmiljøene i Norge på nytt at vi gjennom de siste tusener av år ikke har hatt klimaendringer. De lener seg til til noen få publikasjoner, slik som denne av Marcott et al 2013. Den er i ettertid like sterkt imøtegått som Manns hockeykurve, og betraktes som et falsum.

Vi har fått svært gode data de siste årene, som forteller om store klimaendringer i perioden etter siste istid. Det gjelder også de siste to tusen år. Disse klimaendringene har hatt enorm betydning for store og små kulturer, over hele kloden. Mange av disse klimaendringene har vært globale, ikke regionale eller lokale.

Vi har fått svært gode data de siste årene, som forteller om store klimaendringer i perioden etter siste istid. Det gjelder også de siste to tusen år. Disse klimaendringene har hatt enorm betydning for store og små kulturer, over hele kloden. Mange av disse klimaendringene har vært globale, ikke regionale eller lokale.

Middelalderens varmeperiode er én av de tidsepoker som brakte store klimaendringer, og endrede nedbørsmønstre. Det var den perioden vikingene dro til Grønland. Regn eller tørke er for mennesket den viktigste faktor for overlevelse. Varmere perioder har den effekt at de intertropiske konvergenssonene (et lavtrykksområde på begge sider av ekvator) forsterkes, med den konsekvens at monsunbeltene utvides mot nord og sør. Det gir mer livgivende nedbør i til tider tørre områder i Asia, særlig India, Kina, Mongolia. Denne nedbøren øker matproduksjonen i de mest folkerike delene av verden. Mennesket skal være glad for dette økte regnet.

Men i deler av Nord- og Sør-Amerika ga Middelalderens varmeperiode tørke. Vi kjenner det gjennom studier av kjemiske avleiringer i havsedimenter, pollen fra bunnen av innsjøer, isotopverdier i dryppsteiner i grotter, og ikke minst fra studier av årringer i trær. Gjennom å studere bredden på slike årringer, har man ganske nøyaktig kunnet rekonstruere temperatur og nedbør i mer enn to tusen år. I 2004 ble Det Nord-Amerikanske tørkeatlas publisert, av Edward R. Cook og medarbeidere. Det viser at en ekstrem tørke (megatørke) preget Nord-Amerika under denne periden, og var langt mer dramatisk og langvarig enn noen endringer vi har opplevd i moderne tid. Rammebetingelsene for matproduksjon ble umulige, og utraderte store indianerkulturer.

Mayariket går under – av tørke
Mayaene bodde fra Yucatanhalvøya sør i Mexico, nord i Guatemala, samt i Belize og Honduras. I alle disse områdene faller det mest regn om sommeren. Vintrene er tørre. I hele dette området har det alltid vært slik at nedbørsmengdene varierer sterkt fra år til år. Det har gitt utfordringer for jordbruket. Varierende vær og klima er ikke noe unikt for vår tid. Mayaindianerne bodde i et område hvor det falt mest regn i dagens Guatemala, minst på Yukatanhalvøya. Men i nord var det bedre grunnvannsforhold. Jordbruket i sør var altså mest avhengig av regn. Hele området var imidlertid preget av et svært dårlig jordsmonn. Til tross for dette utviklet mayaindianerne et landbruk, med sterk fokus på produksjon av mais og bønner, som var imponerende. Det gav avkastning, og gjorde det mulig å bygge opp store byer som Tikal. Deres kultur utviklet en nøyaktig kalender på 365 døgn, og som det eneste indianerfolket hadde de et skriftspråk. Dessverre er nesten intet av deres nedtegnelser bevart – omtrent alt ble brent på bokbål av misjonærene som fulgte Columbus. De satte fyr på «de hedenske bøkene».

Dyrkingsmetodene til mayaindianerne inneholdt metoder som svedjejordbruk, terrasser og kunstvanning. De hadde effektive metoder for å hindre jorderosjon. Mais sto for mer enn 70 prosent av kaloriinntaket, men denne planten gir lite protein. Jordbruket var preget av at de ikke hadde trekkdyr, og hjulet hadde de ikke funnet opp. Arbeid og transport var derfor utført utelukkende med menneskekraft.

Mayaindianernes jordbruk var meget følsomt for tørke, og de var vant til store variasjoner i nedbør. Under Den romerske varmeperioden, særlig i tiden år 100-250, opplevde de et stedvis samfunnskollaps. De kom imidlertid ut av denne tiden med bedre vanningssystemer. Mayaindianerne lærte seg å bygge store vannreservoarer og kanaler. I Tikal hadde de en sisterne som dekket hele 63 hektar, med kapasitet til å lagre en million kubikkmeter ferskvann. Med dette systemet klarte de å få fram to avlinger i året.

Så kom tørken på midten av 700-tallet, og begynnelsen av 800-tallet. (Illustrasjonen fra SNL viser Maykulturens sentre, klassiske i sort, nyere i rødt) På nytt dukket den opp på 900-tallet, og 1000-tallet. I lange perioder var reduksjonen av nedbøren mellom 36 og 52 prosent, enkelte tiår helt opp i 60 prosent. Det ble krise både i nord og sør. Med sviktende matvareproduksjon oppsto militarisering og kriger. Det ble slutt på oppføring av monumentale byggverk. Tørken utløste kronisk underernæring, og flyktningestrømmer.

Fram til årtusenskiftet var det vanlig å beskrive mayarikets undergang som et resultat av deres egne feil. Sterk befolkningsvekst og jorderosjon skulle være forklaringen. Det minner om oppfatningen om sivilisasjonens sammenbrudd på Påskeøya – som feilaktig ble hevdet å kunne tilbakeføres til et øko-selvmord. Fram til år 2000 hadde vi imidterid ingen kunnskap om de store klimaendringene. Og vi kjente ikke til deres effektive metoder for å hindre erosjon.

Vi kan imidlertid fremdeles spørre: var det tørke eller samfunnsforhold som lå bak mayarikets undergang? Tross alt vet vi om kriger, og visse miljø-ødeleggelser (nedhogging av skog). I dag er vi ganske sikre på at svaret er klimaendringer, og tørke. Forskere har identifisert 8 avgrensede tørkeperioder i denne varmeperioden. Det ødela matproduksjonen, og førte til sult. Den amerikanske sosialantropologen Lisa J. Lucero har påpekt: det fulgte ingen andre kulturer etter mayaindianerne. Hadde årsakene til mayarikets kollaps vært sosiale og politiske, skulle vi forventet at en ny sivilisasjon overtok når den gamle gikk under. Det skjedde ikke. Ingen andre overtok. Av en total mayabefolkning på 14 millioner mennesker, var det bare noen titusener tilbake da spanjolene ankom på 1500-tallet. Byene mayaene hadde bygget opp, forsvant. Kulturlandskapene ble etterhvert overgrodd av tropisk regnskog.

Avsnittet om anasazi-folkets rike kultur, kan du lese her.

Hvordan kan Bjørn Samseth på Cicero, og flere av hans «forskerkolleger», hevde at klimaendringene i dag er unike, og utgjør en hittil ukjent trussel og dimensjon for bønder?