Morten Jødal: ingen dommedag

Jan Arild Snoen har i Minerva en grundig omtale av Morten Jødals bok, og innleder med: «I en velskrevet og vakkert illustrert bok – Miljømytene, står vi framfor verdens undergang, ser han delvis bakover, på varslede katastrofer som ikke inntraff, og fremover, særlig på klimaproblemet.» Her er en kort gjennomgang av Snoens omtale.

Snoen plasserer Jødal i et landskap som  han selv beskriver som «et mer interessant landskap, nemlig det som på engelsk kalles lukewarmers, altså folk som mener vi har en menneskeskapt oppvarming, men samtidig er skeptiske til at vi derfor skal sette i gang dyre tiltak eller ha (over)ambisiøse utslippsmål». Dermed har Snoen konstruert en definisjon av de lunkne til å inkludere alle som er uenige med FNs Klimapanel. Det sentrale spørsmålet i klimadebatten er ikke hvorvidt det eksisterer menneskeskapt oppvarming, men hvor stor den er i forhold til naturlige endringer. Og det som er påvist er at vår oppvarming fra CO₂ er for liten til å kunne måles.

Miljømytene har forøvrig boklansering førstkommende mandag kl 1200 på Eldorado Bokhandel, det vises til illustrasjonen til venstre for detaljene.

Bokomtalen til Snoen er grundig, saklig og velskrevet og man ser lett hvor den er svak utifra Snoens ståsted som politisk kommentator sett mot Jødals naturvitenskapelige bakgrunn. Eksempelvis når det kritiseres (neste avsnitt) at det ikke er lagt noen vekt på ekstreme scenarier. Dvs Snoen viser at det er to klimadebatter i Norge, den vitenskapelige som Snoen til tider titter inn i fra sitt ståsted i den politiske delen hvor det dreier seg om ønsket politikk utifra politiske behov.

Hopper over ekstremscenariene
Jeg savner en drøfting av ekstremutslag, altså lite sannsynlig, men svært alvorlige utfall. En ting er at de mest sannsynlige skadevirkningene av høyere temperaturer er langt unna ”verdens undergang”, men hvordan forholder vi oss til risiko for ekstreme skadevirkninger – som flere meter havstigning, smelting av permafrosten som frigjør stor mengder metan og lignende? Dette berøres i svært liten grad.

Forklaringen på dette er enkel, ekstremscenariene består utelukkende av skremsler fra lobbyistene i klimaindustrien som naturligvis ikke har noen plass i den vitenskapelige klimadebatten. Når Snoen er påtagende opptatt av «havstigningen, der det i det siste har kommet flere bekymringsverdige rapporter», så er det helt naturlig at Jødals drøfting er mindre grundig siden dette også er utenfor det fagfeltet hvor en biolog har sin spisskompetanse.

Her er det tydeligvis et behov for flere bokutgivelser fra klimarealistene, men i mellomtiden kan det påpekes at det meste av den såkalt observerte havnivåstigningen slik den formidles fra IPCC-leiren er et resultat av data-rekonstruksjoner, et selektivt utvalg av målestasjoner for havnivå og andre kreative påfunn, som har til hensikt å bevise det man ønsker å konkludere med. Denne forskningen viser klart at 61% av målingene viser tilnærmet null trend for havnivåstigning for årene fra  1807 til 2010, og det interessante er at det globale gjennomsnittet for havnivåøkning (1 mm/år) i sin helhet er lokal, og begrenser seg til fire mindre havområder hvor Østersjøen og Det Adriatiske Hav er nærmest oss i Norge.

Morten Jødal går ikke i takt, men hans angrep på dominerende forestillinger om klodens tilstand er i hovedsak godt kildebelagt. De er verdt å reflektere over.
Jan Arild Snoen, Minerva, 7. juni 2017

Snoen er opptatt av at den vitenskapelige debatten må forbli åpen, men forklarer ikke hvordan han og Minerva vil bidra til dette i og med at Minerva i svært liten grad gir spalteplass til de som har politisk ukorrekte meninger om klimaet.

Omtalen avsluttes med følgende i hovedsak korrekte betraktning om boka:
Den er skrevet fra et bestemt ståsted, og preges av det. Men det er en kritikk som også kan rettes mot partsinnlegg fra den andre siden i miljødebatten. Boken er i all hovedsak godt kildebelagt, og kan ikke avvises bare fordi den gir svar som på de fleste områder er i mindretall for tiden.

At en hodetelling av hvor mange som mener hva er fullstendig irrelevant i den vitenskapelige delen av debatten ser Snoen naturligvis bort fra. Hans omtale kommer i tillegg til en rekke andre positive omtaler, eksempelvis fra fredsforskeren Nils Petter Gleditch og fra tidligere redaktør på forskning.no Erik Tunstad..