Klimanytt 146, av Ole Henrik Ellestad
Atmosfærens metankonsentrasjon har økt med noen milliarddeler ved to stasjoner i Norge siden 2012, en bagatell i metans naturlige variasjoner over tid. Men det gir klima- og miljødirektør Ellen Hambro anledning til å sende ut en av sine mange bekymringsmeldinger. Metan har jo ikke vært på listen over medieeksponerte klimaalarmer på en stund. Nå «resirkuleres» den, men er det noe saklig grunnlag for det? Nei.
Globalt steg metan (CH4) litt i perioden 1992-98, flatet ut 1998-2007, varierte deretter litt før en marginal stigning siste 2 år. Foranledningen for pressemeldingen var en rapport fra NILU. Den viser at etter utflatingsperioden med en konsentrasjon på Svalbard på 1,85 ppm i 2006 var konsentrasjonen i 2014 på 1,91 ppm på Svalbard, 1,92 million-tedeler (ppm) ved målestasjonen i Aust-Agder, en økning på 12 ppb (0.6%) på Svalbard og snaut 15 milliarddeler (ppb, 0.8%) i Sør- Norge. Metan fra ulike utslippskilder blandes raskt i atmosfæren så marginale økninger ved noen få målestasjoner er globalt helt uten betydning.
Metan dannes i en rekke biologiske prosesser bl.a fra dyr, insekter (bl.a. termitter) og ulike former for nedbrytning i naturen inklusive fra menneskeskapte søppelfyllinger der det også kan fanges opp og benyttes som energikilde. Metan slippes også ut fra anlegg knyttet til petroleum. Videre frigjøres metan fra havbunnen under de lange prosesser som bryter ned biologisk materiale til petroleum der det ikke er tette bergarter over som kan danne varige reservoarer. Det er teorier om at metan også dannes i jordens indre. Målte mengder på kloden er gitt i figuren.
Som en kuriositet kan nevnes at sjøvann reagerer med tilgjengelig olivin i havbunnen. Da dannes hydrogen som igjen reagerer med CO2 i havet til metan. Det lokale CO2-nivået senkes. Sporing av metan i havet benyttes til geologisk kartlegging.
Metan danner under høyere trykk og lavere temperaturer «burlignende» hydrater med vann, og metan kan også innesluttes i hulrom i faste stoffer, bl.a. is. Suksessive prosesser med frysing og smelting frigjør gass løst i væske og innesluttet i faste stoffer. Et varmere og våtere klima kan således frigjøre metan fra naturlige kilder som våtmarker og permafrost i taiga og tundra.
Metan er således en uunngåelig naturlig komponent i atmosfæren der det kan inngå i reaksjoner stimulert av sollys og reaktive molekyler som ozon til bl.a. CO2. Levetiden er 10-15 år. Det er således ingen langvarig effekt. Reaksjonene reduserer ozonmengden og dens bidrag til drivhuseffekten. Dette forhold omtales ikke i media av IPCC-leiren, herunder myndighetene.
Metans absorbsjonsbånd er mettet
Det overdrevne fokus på metan i dag skyldes at det er en potensiell klimagass, men de lave nivåer (ppb) og korte levetid gjør den til en liten bidragsyter – ikke noen trussel. Metan har to absorbsjonsbånd i det infrarøde område, et omkring 8μm som sammenfaller med N2O og vanndamp, og ett ved ca 3.5µm som sammenfaller med vanndamp. I disse områdene er absorpsjonen av infrarød stråling av de nevnte stoffer fullstendig, så metans bidrag til økt varme ved jordoverflaten er neglisjerbar. Men det påvirker forholdene høyere opp i atmosfæren med såvel endret emisjon som bidrag til redusert solinnstråling ved absorpsjon (ca 3.5μm) som virker avkjølende. Mer om dette i et kommende Klimanytt.
De nevnte forhold gjør endringene i metankonsentrasjonen til en marginal bidragsyter i drivhuseffekten i de lavere atmosfæriske lag. I de høyere luftlag, der drivhuseffekten skal være størst ifølge IPCC-teorien, observeres bare en beskjeden temperaturøkning fra den samlede mengde drivhusgasser. Når de observerte naturlige variasjonene er medregnet blir det lite klimapåvirkning igjen til CO2 og langt mindre til metan.