Mens man i politisk klimaforskning kan tillate seg å bruke metoder som er utenkelig i all annen forskning, så er det likevel ett område i klimaforskningen som skiller seg ut med manglende seriøsitet, og det er forskningen på havforsuring. Et ferskt oppslag i Science Magazine avdekker det mange vet fra før, data forfalskes for å støtte umulige konklusjoner, som igjen misbrukes av Klimapanelet. 7 redelige unge forskere går nå ut med hva de vet i et forsøk på å etablere vitenskapelig redelighet på dette fagfeltet.
James Cook Universitetet – nå igjen
JCU som dette universitetet kalles, er en mektig institusjon i Australia, og dets «Centre of Excellence» for korallrevstudier, i byen Townsville, er ledende i utdanningen av politisk korrekte marinbiologer. Men mange vet bedre, dette instituttet er også kjent for alt annet enn kvaliteten på egne studier. Her har professor Philip Munday siden 2005 forfattet eller vært medforfatter til ca 250 studier. Dette JCU-instituttet bruker og misbruker sin makt til å selge eventyrene om havforsuring, om døende korallrev, og om den menneskeskapte klimakrisen som årsak. Dramatiske konklusjoner i forskningen og en enda mer useriøs medieomtale gjør at pengene renner inn, og for å beskytte denne pengestrømmen brukes skitne triks mot varslere og andre kritikere som utrenskes når de bruker sin akademiske ytringsfrihet. Mønsteret er kjent, for også i Norge (les Bergen) har vi aktører i klimaindustrien som bruker slike metoder.
Her er noen av de sterke konklusjonene i forskningen som nå er i søkelyset, basert på påstanden om at mer CO2 er farlig for korallrevfisk da det endrer deres oppførsel:
- fisk mister evnen til å lukte rovfisk og tiltrekkes av lukten av rovfisk
- fisk blir hyperaktive
- fisk får svekket syn
- fisk mister tendensen til automatisk å svømme til venstre eller høyre
Andre forskere som gjentar eksperimentene greier ikke å finne de samme resultatene. Ikke nok med det, men kolleger av de mistenkte juksemakerne har rapportert at eksperimenter beskrevet i studiene ikke har funnet sted, og at data er blitt forfalsket. Science Mag gjør kvalitetskontroll, og får bekreftet at her er ikke alt som det skal være.
Fra før er det kjent at havforsuringsforskningen også i USA bruker svært kreative metoder. I stedet for å pumpe mer CO2 inn i bassenget med fisk eller andre arter, for så å vente på resultatet av dette endrede CO2-nivået, så heller forskere istedet syre ned i bassenget, ifølge dokumentasjon vist av Dr. Willy Soon i flere foredrag.
Ocean Acidification is the last refuge of the climate scoundrels
David Archibald, 2010.
Foretrakk abboryngel å spise mikroplast?
Dette ble mer enn antydet om yngel i Østersjøen i en fiskestudie fra svenske postdoktor Oona Lönnstedt ved Uppsala universitet, i en studie publisert 2015 i Science Mag hvor det også ble hevdet at fisken ble mentalt forstyrret av mikroplasten, men studien er senere trukket tilbake etter avsløringen av forskningsjuks. Denne typen forskningskonklusjoner er gull verdt for IPCC- leiren og deres allierte, de grønne NGOene, som aldri nøler med å blåse slike saker opp i mediene.
Lönnstedt hadde lært sine forskningsmetoder og sin etikk ved JCU under kyndig veiledning fra ingen ringere enn Philip Munday. Eksperimentet hun beskrev i sin studie viste seg å aldri ha vært utført, det ble simpelthen diktet opp, og hun ble felt for vitenskapelig uredelighet sammen med sin litt for naive veileder og medforfatter professor Peter Eklöv. Granskningen avslørte at hun ikke engang var tilstede på forskningsstasjonen på Visby i den tiden hun hevder eksperimentet pågikk. Også dengang hadde varslerne vanskelig for å bli trodd, og Oona Lönnstedt hevdet til og med det ikke var grunnlag for kritikk, og at varslerne rett og slett var sjalu på hennes banebrytende forskning.
En av grunnene til at denne typen forskning kan bli avkledd i Sverige, men ikke i Australia, er at våre naboer har CEPN (Centrala etikprövningsnämnden). Australia og JCU har ingen slike etiske kontrollmekanismer. Her har også Norge mye å lære av våre naboer i øst.
Krav om granskning av mulig juks i 22 studier
I all hemmelighet forlangte de 7 unge forskerne som nå er i frontlinjen med sin kritikk, allerede i august i fjor at de som finansierte studiene måtte granske forholdene. De konkrete anklagene om forskningsjuks ble ikke rettet mot Munday, men mot hans medforfatter Danielle Dixon (USA), som later til å ha fulgt mønsteret fra Oona Lönnstedt. Men lite skjer, og i mellomtiden møter varslerne hard kritikk.
Otto Pörtner ved Alfred Wegener Instituttet i Tyskland, mener de 7 som kjemper for vitenskapelig redelighet skader havforsuringsforskningens omdømme. Siden havforsuring som fenomen er en kjemisk umulighet grunnet alle mineralbufferne i havet, er dette et snodig argument, bare basert på skremsler. Pörtner er ekspert på, ja du gjettet det: havforsuring, og han er leder av WG2 i årets IPCC-hovedrapport, så tankene går til bukken og havresekken. IPCC-leiren er lite begeistret for å miste ett av årets store skremsler foran høstens klimatoppmøte i Glasgow, men ikke forvent at mediene i Norge vil skrive et eneste ord om denne skandalen. Klimasirkuset må fortsette, for enhver pris.
Fredrik Jutfelt er en av de 7 varsler-forskerne som er intervjuet i Science Mag. Han er førsteamanuensis ved NTNU i Trondheim (offisielt NTNU-foto), og viser til at realitetene er komplekse og at det han har lært underveis har gjort ham til en bedre forsker.
Science Mag omtaler en meta-analyse av 95 papers (Jeff Clements, Fisheries and Oceans Canada) som viser at sterke effekter fra tidlige studier på fagfeltet forsvinner helt eller delvis i senere studier. Dette har en sammenheng med hvordan forskerne lærer mer med årene om hvordan eksperimenter skal eller ikke skal gjennomføres.
Jukset som beskrives i denne GWPF rapporten antar jeg er bare toppen av isfjellet. Spørsmålene rundt eventuell forsuring av våre hav skal jeg la ligge da jeg ikke har nok kunnskap til å mene det ene eller andre.
Dagens marinbiologer og andre «forskere» vier altfor lite oppmerksomhet mot eutrofiering av våre havområder. Eutrfieringen består av utslipp av næringssalter og jordpartikler fra landbruk og underdimensjonerte / for dårlige kloakkrenseanlegg samt næringsaltutslipp fra våre oppdrettsanlegg. Dagens tilstand langs Skagerrakkysten og i Oslofjorden er et bevis på det. Svadauttrykket «klima» (underforstått menneskapt) benyttes villig vekk fra marinbiologer og andre for å underbygge de negative endringene som konkret har oppstått i havet.
Forekomsten av ymse algearter har økt betydelig. De fleste alger har næringssalter som sin hovedføde og når algemengden dør og synker til bunns starter en stor bakteriologisk nedbryting prosess som bruker enormt mye oksygen. Bunnsjiktvannet blir altså til tider mye mer oksygenfattig. Dette gjelder mest på grunnere vann muligens ned til 40- 60m.
Jeg er av den bestemte oppfatning at ved siden av overfisket er dette hovedårsaken til at mange fiskearter er sterkt redusert eller har forsvunnet fra Oslofjorden. Svadaen om menneskapt klima med ditto temperaturøkning brukes for å skyve disse konkrete forholdene under teppet.
Fiskearter som sei, lyr, hvitting, sypike osv. har også nærmest forsvunnet og det er arter som nesten ikke er fisket på i det hele tatt i disse havområder. Samme gjelder visse bunndyr blant annet svart slangestjerne.
Må også nevne kollapset av kystbrisling bestanden som er en meget viktig del av økosystemet. Det absurde lysfisket fortsetter på den lille bestanden!
Eneste som viser sterk økning i populasjonen er taskekrabbe fordi den har «mistet» mange av sine predatorer, spesielt torsk.
Det meste av jordpartikler kommer fra landbruket og her må det kraftige tiltak til for å minimere denne utvikling. Skagerrak og Oslofjorden har de siste 10 årene fått ekstra «påfyll» av næringssalter fra Østersjøen spesielt etter kommunismens kollaps rundt 1990 med den påfølgende modernisering av landbruket spesielt i Polen. Denne kyststrømmen sammen med kyststrømmen som går nordover langs den danske vestkysten påvirker Skagerrak og Oslofjorden i meget stor grad.
Må også nevne påvirkning av alle kjemikalier, plast og medisinrester som til slutt havner i våre hav. Vi snakker ikke om småtteri i volum. Bare rundt 10 prosent av virkestoffene i medisiner blir tatt opp i kroppen, resten blir tilbakeført til naturen gjennom avføring. Hvor mye av dette som fanges opp av Europas kloakkrenseanlegg vet ikke jeg, men uansett – summa sumarum osv.
Eneste løsning er å kaste alle utgifter til klimasaken med CO2 i spissen på «dynga» og heller bruke de enorme beløpene for å få et renere hav. Dette gjelder selvfølgelig world wide. Dette er et være eller ikke være for oss, tro meg!
Etter at det kom krav til rensing av avløpsvann på 70- og 80- tallet, Norsjøavtalen ble inngått der målene var å kutte 50% av P og N fra landbaserte kilder, det ble slutt på fosfatholdige vaskemidler og det kom krav til gjødselplanlegging i landbruket, har fjordene blitt mye renere. Frem til ca 1970 var Oslofjorden en mer eller mindre livløs kloakkpøl ut til Drøbaksundet. Strender var nedslaget med avføring. Oslofjorden og Skagerak er renere nå enn på over 100 år. Dette er noe jeg har god kjennskap til gjennom mitt daglige virke som innbærer undervisning i Vannforsyning, avløp og avfall på USN. Så det er ikke riktig at kysten er mer forurenset nå enn for noen tiår tilbake. Det som er mystisk er at fisken blir borte på tross av at tilførselen av næringssalter og kloakk er redusert. Det vi vet er at havet har blitt noe mindre basisk, og at temperaturen har økt noe. Det er også registrert redusert siktedyp, også betegnet som mørkere hav. Det kan ha sammenheng med endring i nedbørsmønstere og økt tilførsel av humus. En endring i temperatur, vil kunne forårsake at viktige byttedyr for bl. a kysttorsk, ikke er tilgjengelig på kritiske tidspunkt. Det som er rart er at det mye yngel og småfisk av kysttorsk, men svært få større individer.