Forfattet av Trygve Eklund
Martin Hovland (20.10.18) har (red.anm: på bakgrunn av utspill fra Cicero’s Bjørn Samset i flere medier) tatt opp og kommentert klimaforskeres tanker om at kjernekraft må vurderes som et realistisk alternativ om vi ønsker å få til en endring fra fossilkraft. Flere har kommentert disse betraktningene, og jeg vil gjerne supplere med en spesiell historisk erfaring, som kanskje også antyder hva vi for lenge siden kunne ha fått til her i Norge om vi hadde hatt litt mer teknologioptimistiske politikere.
Trioen Finn Lied, Gunnar Randers og Helmer Dal var innflytelsesrike fagfolk med tyngde som påvirket industripolitikk fra den tidlige etterkrigstid. I denne sammenheng er Randers av spesiell interesse ved å være pådriver for et norsk/nederlandsk samarbeid om forskningsreaktoren på Kjeller. Dette gav Norge en avansert posisjon i kunnskap om reaktorteknologi.
Denne kompetansen kunne vært utnyttet i bredere sammenheng. Som illustrasjon vil jeg referere til ytringer fra Per Oftedal, som fra 1970 var professor ved Institutt for generell genetikk ved UiO. Oftedal var en av Norges fremste eksperter i strålingsbiologi, inkludert strålingsskader. Han var medlem av den internasjonale strålevernkommisjonen (ICRP) og av Statens atomtilsyn. Da jeg var ung forsker, hadde jeg gleden av å arbeide som strålingsbiolog og genetiker under Oftedals veiledning. Naturlig nok diskuterte man i dette miljøet mulig utvikling av norsk kjernekraft. På det tidlige 1970-tallet var det også betydelig planleggingsaktivitet fra NVE (Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen), siden det fremdeles var mulig i det politiske Norge å utrede praktiske forhold rundt bygging og drift av kjernekraftanlegg. Professor Oftedals holdning til dette kan trolig være interessant i dag, ikke minst fordi Oftedal neppe kan mistenkes for å være løssluppen i forhold til skadevirkninger av ioniserende stråling; et av hans forskningsområder gjaldt effekter av meget lave stråledoser.
Hva var Oftedals vurdering av norsk kraftutbygging?
Han uttalte at hvis Norge skulle satse på videre kraftutbygging, ville det mest fornuftige være å velge kjernekraft. Oftedal begrunnet dette med at Norge hadde omfattende kompetanse på atomreaktorer, samt var blant de fremste i verden på fjellanlegg. Da kunne vi ved å bruke denne dobbelte kompetansen legge kjernekraftverk godt beskyttet inne i fjell, så risikoen ville være vesentlig lavere enn ute i åpent lende.
Dette ble det altså ikke noe av, og Per Oftedal døde i 1992.
Foto fra digitalt museum: Haldenreaktoren under konstruksjon i 1958.
Redaktør Geir Aaslid bemerker:
Samset er sitert bl.a i Dagbladet (lenken øverst) som følger, i forbindelse med den politisk vedtatte klimarapporten fra 8.oktober som omhandler 1,5 gradersmålet: «I alle scenarioer må andelen kjernekraft økes kraftig. I de mest ekstreme tilfellene må andelen nesten dobles innen 2030 og tredobles innen 2050. Forbruket av olje må reduseres opp mot 40 prosent innen 2030, og opp mot 90 prosent innen 2050. Forbruket av gass må mer enn halveres innen 2050 i de fleste scenarioer.»
Nå er det ikke nytt at Samset ovenfor media gir seg til å synse om det meste, her og nå også med løsningen på klodens framtidige energimiks: Andelen kjernekraft må økes kraftig, ifølge ham selv.
Her tramper Samset i salaten på et vis som fikk Cicerosjef Halvorsen til å rykke ut med et dementi for å slokke Samsets entusiasme for mer kjernekraft for å løse den ikke eksisterende klimakrisen. Hun vil også nå det såkalte klimamålet på 1,5 grader, men uten å ta i bruk kjernekraft.
Ingen av dem vil snakke om solas betydning for det såkalte klimamålet, eller at seriøs analyse peker på en energimiks om 15-25 år som for det meste ligner dagens energimiks. En ting har de til felles de som tilbringer dagen ved denne politisk korrekte institusjonen. Mangelen på bakkekontakt.