I et politisk korrekt oppslag 10.mai hos Energi & Klima drøfter Skancke som leder for «Klimakriseutvalget 2050» noen av innvendingene mot rapporten som har blitt reist fra faglig hold, samtidig som han sprer flere usannheter på klimafeltet. Skancke er tidligere ekspedisjonssjef i Finansdepartementet og ved Statsministerens kontor, og kan som resten av utvalget ikke tenke seg at det er noe galt med Norges klimapolitiske mål, å bli et lavutslippssamfunn hvor utslippene reduseres med 90-95% til 2050.
Utvalgsrapporten burde være godt kjent fra før.
Klimarealistenes høringsinnspill foreligger her.
Målene for klimapolitikken
Under dette avsnittet skriver Skancke «Det er verdt å stoppe opp litt og reflektere over ambisjonsnivået i internasjonal klimapolitikk og sammenhengene mellom globale og nasjonale mål. En mye brukt tilnærming er å si at ambisjonsnivået bør settes slik at det er balanse mellom de marginale kostnadene ved klimaendringene («social cost of carbon») og kostnadene ved å redusere utslipp6. (ref.til William Nordhaus) Det er flere problematiske sider ved en slik tilnærming:»
Deretter følger flere momenter i fire kulepunkter.
Kulepunkt 1: Skancke skriver, helt uriktig, at «Vi kjenner ikke den nøyaktige sammenhengen mellom CO2-konsentrasjon i atmosfæren og temperaturøkninger».
Dette er feil, fordi vi vet fra forskningen at først inntreffer temperaturendring, og deretter (8-12. mnd senere) inntreffer CO2-endringer. Dermed vil tiltak mot CO2-utslipp med sterk sannsynlighet ikke kunne påvirke global temperatur i vår levetid, noe som gir en sterk føring for utvalgets mandat.
Skancke viser også til ikke-eksisterende forsterkende vippepunkter: «Dette (risiko for svært stor skade) forsterkes av at klimasystemet kan nå såkalte vippepunkter, der selvforsterkende prosesser settes i gang».
Beklager Skancke, men dette vippepunktskremslet som du muligens har fått fra Cicero-direktør Halvorsen, er ugyldig, da alle observerte tilbakekoblinger i naturen virker dempende, ikke forsterkende. Ditt og Ciceros vippepunktskremsel er uforenlig med klodens eksistens gjennom milliarder av år.
Kulepunkt 2: Skancke skriver, igjen helt uriktig, at «Utvalget viser til at temperaturene allerede er høyere enn de har vært noen gang i sivilisasjonens historie, og at vi beveger oss inn i ukjent territorium når det gjelder virkningene av klimaendringene».
Temperaturene – observert fra termometre, inkludert administrativ oppvarming – er nå høyere enn før i denne niende varmeepoken etter forrige istid. Men denne varmeepoken er kaldere enn de åtte foregående etter forrige istid, og dette er igjen forenlig med utsagn fra ledende meteorologer om at det vi opplever av vær og uvær er innenfor rammene av det vi kan forvente fra naturlige endringer.
Skancke viser, helt riktig, til modellenes uegnethet: «kostnader ved klimaendringer er umulige å tallfeste, og er derfor i mange tilfeller utelatt fra modellene…». Men han utelater det mest grunnleggende: at GCM-modellene som skal bevise antropogen oppvarming, forutsetter at bare antropogen oppvarming kan påvirke klima. Dermed blir enhver oppvarming – med bruk av sirkulær logikk – til antropogen oppvarming.
Kulepunkt 4: Skancke skriver, dels villedende og dels usant: «Klimaendringene vil ramme ulike land ulikt, og kostnadsberegninger på globalt nivå kan dekke over svært store (og uakseptable) virkninger på enkeltland og -regioner, for eksempel for øystater som vil rammes av havnivåstigning».
Skancke utelater at kostnadene ved klimatiltak, er vesentlig større enn skaden ved antropogene virkninger (sistnevnte er til nå er NULL, både ifølge klimapanelet og SSB-forsker John Dagsvik). Ifølge Paris-avtalen skal Vesten inkludert Norge, betale for alle klimatiltak på Resten av kloden, uten at Resten gir avkall på sin rett til å prioritere økonomisk vekst framfor klimatiltak.
Siden både SSB og IPCC er enige om at våre utslipp til nå ikke har hatt målbar effekt på global temperatur, virker det ekstremt fra Skanckes side når han nederst hevder «Når det haster, kan man ikke vente på perfekte løsninger».
Så til øystatene som påstås rammet av havnivåstigning: Her viser flere forskningsrapporter til at de fleste øyer i øystatene har økt sitt areal, til dels betydelig i løpet av de siste 80 årene. Sammenhengen er at korallene gror så det knaker på grunn av økt CO2, og dette produserer nok korallsand til å øke øyenes areal selv med den observerte havstiging i samme periode. Eksempelvis viser en studie av alle øyer i Tuvalu-arkipelet over 40 år, at 74% av øyene har økt sitt areal, i gjennomsnitt med 2,9%.
Skancke avslutter avsnittet med myten om «Et stabilt og levelig klima er et eksempel på et såkalt «kollektivt gode»,…».Dette kobles til gratispassasjer-effekten, altså at noen land ikke tar sin andel av totalansvaret, og «Parisavtalen bygger videre på et prinsipp om at alle land skal bidra ut fra egen kapasitet og evne. Det betyr at rike land har et særskilt ansvar for å gå foran».
Skancke utelater at frasen «gå foran» blir meningsløs når ingen går bak. Resten av kloden (ca 70% av menneskeheten) går motsatt vei, med en økning i utslipp som er det mangedoble av utslippskutt i Vesten. Samtidig nedlegges industri i vesten fordi de er energikrevende og/eller har utslipp, med en på sikt ødeleggende virkning på Vestens økonomi.
Kostnadsvurderinger
Her spør Skancke hva alternativet er, og hans argument for ikke å skrive noe fornuftig om klima og klimapolitikk som leder for klimakriseutvalget, er at mandatet han har fått ikke tillater noe avvik fra galskapen, selv om nesten alle partiledere i Norge har uttalt at klimamålene er uoppnåelige. Dermed dilter partilederne etter Statens klimapolitiske stiftelse, Cicero, som allerede i 2014 skrev at det planlagte 2-graders klimamålet i Paris-avtalen var uoppnåelig, upresist og politisk.
Et land som Norge har all grunn til ikke å undergrave Parisavtalen og andre elementer av internasjonal orden.
Martin Skancke, 10.mai 2024
Dette kan tolkes på minst to måter, mest nærliggende er at lille Norge ikke kan gå imot Paris-avtalen siden makthaverne både i USA og i EU er fast besluttet på en klimapolitikk som er galskap satt i system.. Alternativt kan dette tolkes som at Skanche ikke vil/kan innrømme at Paris-avtalen er internasjonal uorden, som til evig tid deler kloden inn i to grupper land, de Vestlige som skal betale, nedlegge, ofre og bli fattige, og Resten som skal motta, utvikle og få velstand.
Når Skanche sammeligner Paris-avtalen med sikkerhetspolitikken (NATO), så er han igjen på feil villspor, fordi han utelater at i NATO har alle forpliktet seg iht et felles mål, mens i Paris-avtalen er alle klimatiltak uforpliktende og med to delmål: Vesten skal avvikle mens Resten skal utvikle.
Kostnadseffektiv klimapolitikk?
Skanche produserer mye svada på dette punktet, og unngår elegant den eneste mulige konklusjonen: Klimapolitikken kan umulig være kostnadseffektiv mål klimamålene er uoppnåelige.
Setter vi en strek over alt oppspinnet fra alternativuniverset, så er bunnlinjen enkel:
Å ta Norge ut av Paris-avtalen, eller helst ut av FNs klimarammeverk (UNFCCC) er den mest effektive klimapolitikken.
Et alternativ er Pakistan-løsningen: Deres første innmeldte nasjonale utslippsforpliktelse i Paris-avtelen var at landet skulle øke sine utslipp inntil de skulle gå over til å redusere sine utslipp. Ingen årstall, fint lite av andre tall, perfekt som uforpliktende forpliktelse.
Malurt i begeret?
Bare ett eneste avsnitt kan vi finne, hvor Skanche advarer. Tilkarringsindustrien er målet, en klimaindustri som har vokst seg stor og fet på statlige subsidier, mens lønnsomme bedrifter er ofret eller tvunget til å flytte:
«Utvalget anbefaler videre at man skiller tydelig mellom klimapolitiske og næringspolitiske mål, og advarer mot risikoen for tilkarringsvirksomhet knyttet til statlig støtte til for eksempel teknologi- og næringsutvikling. Å unngå uproduktiv tilkarringsvirksomhet er sentralt for å oppnå god bruk av samfunnets ressurser».
Men er det Enova, Nysnø, havvind, batteriluftslottene eller hydrogeneventyrene han sikter til?
Skanche kunne med fordel på et tidlig tidspunkt i sitt arbeid som utvalgsleder ha satt seg ned sammen med Ola Borten Moe, for å klargjøre hva slags kontakt med virkeligheten Klimautvalget skulle ha.