Brutale diktaturer står i kø for å få utbetalt såkalte klimaerstatninger fra 2020, offsielt betegnes dette som klima-tilpasning. Norge har forpliktet seg til å bidra med dine penger til et fond som hvert år skal utbetale 100 milliarder USD. Langt foran i køen står Zimbabwes blodstenkte diktator Mugabe som igjen trenger penger for å bestikke den sultende befolkningen med mat så de fortsetter å støtte diktaturet. Opposisjonen får selvsagt ikke noe av dette.
Hva har Norge klimaforpliktet seg til?
Her er det klart at Kristin Halvorsens Institutt for klimapolitikk (Cicero) mener Norge skal bidra, men vår andel er ikke fastsatt. Vi vet at FN-byråkratene valfarter til Norge fordi vi er blant de meste naive landene med en stor pengesekk. Man må imidlertid regne med at klimakåte politkere fra H/FrP er noe mindre slepphendte med oljefondet vårt enn det andre partiers klimakåte politikere er, men etterhvert får vi se om det er SV eller V som nå går på barrikadene for å bli kvitt mest mulig av dine penger. Parisavtalen er veldig klar:
Pkt 1: Rike land skal bidra med finansielle ressurser (penger) for å hjelpe fattige land med både utslippskutt og klimatilpasning.
Pkt 2: Finansieringen skal øke fra et gulv på 100 milliarder dollar i året. Det skal avtales et nytt mål for nivået på finansieringen for 2025. Partene skal tilstrebe en balanse mellom finansering at utslippskutt og av klimatilpasning
Ordet «skal» er særdeles entydig og Norge er kjent for å være best i klassen når det gjelder å kvitte seg med egne penger. Hva som er klimatilpasning er en annen sak. Dette definerers selvsagt ikke av lille Norge, men av UNFCCC hvor FNs byråkrater skal flytte pengene fra de fattige i de rike landene til de rike i de fattige landene. Som vanlig i FN-systemet er det de mest korrupte som får sin vilje, forutsatt at det kan kampufleres hvor pengene egentlig havner. Vi vet fra det beryktede Olje-til-mat programmet som FNs administerte for Irak de siste årene Saddam Hussein styrte landet, at det blir borte store pengesummer, og mye av dette havner i lommene på kjeltringer. Dette vil selvsagt skje med det meste av dette klimafondet.
Zimbabwe trenger 10 Milliarder USD
Som vist i lenken i ingressen trengs det klimatilpasning i Robert Mugabes langvarige og kronisk fattige diktatur for 10 Mrd USD fram til 2025. Forvent å høre mer om at det er klimaendringene som gjør at befolkningen i landet sulter.
Bare for å oppsummere det man burde vite fra før: dette er altså et diktatur som først rundt 1980 fant ut at de måtte massakrere opposisjonen ved å sette inn en brigade trent av Nord-Korea. Man vet det er minst 20.000 ofre, men det kan være veldig mange flere…. Deretter plyndret og fordrev de bøndene som både sørget for å brødfø befolkningen og skaffet gode eksportinntekter på både tobakk og matvarer.
Landet overlever på U-hjelp fra rike land, lukrative slettinger av gamle lån eller enda mer lukrative gebyrer, her drar Erik Solheim (SV/Ap) og Raymond Johansen (Ap) på heisatur til Zimbabwe for å vurdere om det er mulig å gjenåpne for U-hjelp. Pussig nok forteller ikke TV2 noe om at landet er så korrupt at vestlige besøkende må ut med tusenvis av kroner i innreisegebyrer bare for å slippe over grensen – dermed brukes dine penger til reisestipend til journalistene som følger med på ferden.
Muligens er budskapet om at Zimbabwe nå er rammet av klimakrisen litt for sterkt for selv klimapropagandistene klimakommunikatørene i Cicero som til daglig er storprodusenter av oppspinn uten vitenskapelig forankring?
Siden Vesten i Parisavtalen også har åpnet for at privat sektor skal bidra med store deler av de årlige utbetalingene til klimatrengende diktaturer, så må vel dette være et moralsk høyverdig sted hvor bl.a Jens Ulltveit-Moe kan bidra med sine grønne millioner til å redde verden fra klimakrisen? Eller går det en grense for bærekraftigheten i hans grønne investeringer?
Satt på spissen, kan man også si at Norges politikere stilltiende støtter at millioner av mennesker dør hvert år på grunn av helseskadelig matlaging og oppvarming fra ved og andre sterkt forurensende kilder. Svært mange millioner innbyggere i et land som India kan blitt spart for dette, hvis de fikk tilgang til stabil og rimelig elektrisitet fra kullkraftverk. Men dette fordømmes som «planet-drepende». Er det kynisme og forakt for menneskeliv som ligger bak en slik holdning, eller bare mangel på kunnskap?
Politikere er nok mest opptatt av symbolpolitikk. Det er u-hjelpen et godt eksempel på. De er villige til å sende milliarder av kroner, men ikke gjøre det som er riktig, nemlig kjøpe varer fra u-land. Det samme med elektrisitet. De tenker ut fra der de selv bor med vannkraft, vind og et utbygget strømnett. Nå har jo blant annet MDG allerede besluttet at det «grønne skiftet» er kommet og at vi ikke trenger kull og olje. Det er også besluttet av politikerne at vi skal være innovative innenfor alternativ energi. Dessverre er ikke innovasjon noe man beslutter på Stortinget.