Et statsvitenskapelig essay, av Mathias B. Dannevig (cand.polit)
I KLIMANYTT 185 omtaler Ole Henrik Ellestad sensurtendensene i Aftenposten. At norske journalister og redaksjoner opptrer arrogant og sneversynt er dessverre ingen nyhet. Når Klimarealistene sensureres i media har det også andre, dype samfunnsårsaker som skaper det materielle grunnlag for slik sensur og skranker for alternativ tenkning. Politiske svingninger i et samfunn går ofte fra den ene grøftekant til den andre, og nå er vi utenfor veibanen, hvor enhver kritikk oppfattes som kjetteri. Dette kan true hele eksistensgrunnlaget til de politikere, mediefolk og naturvitere selv som er ansvarlige for det oppbygde CO2-hegemoniet.
Årsakene til sensurtendensene er mange og sammensatte. Norske skoler er nå langt mindre kunnskapsorientert enn for tidligere generasjoner, i den forstand at kunnskap er noe som er «der ute» – som man til enhver tid kan finne oppslått på Wikipedia eller Google og ikke nødvendigvis analyserer seg frem til selv etter tidligere lærdom. Sosiale medier som Facebook og Twitter skaper et visst grunnlag for «meningsmangfold», men samtidig er dette «meningsmangfold» vulgært og forflatende, helst dominert av sterke meninger og korte «statements» mer enn analyser, kunnskapsformidling og meningsbrytning. Kombinert med at krisen i de tradisjonelle mediehus stadig vokser og avishus må innskrenke sine staber, hersker dermed standardiseringens og de kjappe reportasjers ånd. Det blir lett en belastning å kjøre alternative vinklinger på store spørsmål i tiden hvis man ikke har ekspertise, investert dyrt i gravende journalistikk eller har en fast leserskare som menighet for retningen. Men det har allmenpressen lite av.
Den nye fagligsosiale tyngdekraft
Når Klimarealistene sensureres i media har det også andre, dype samfunnsårsaker som skaper det materielle grunnlag for slik sensur og skranker for alternativ tenkning. Våre forskningsinstitusjoner og universiteter er avhengige av statlige bevilgninger på det årlige statsbudsjett. Professorstillinger skal etableres og besettes og undervisningsstillinger skal fylles. Slik ressursallokering vil ofte skje med bakgrunn i hvor nyttig og støttende den forskning og de mastergradene og PhD-ene som produseres er for det sittende regime som styrer departementer og bevilgninger. Slik har det (særlig innenfor samfunnsvitenskapene) for så vidt alltid vært, men nå er naturvitenskapen politisert i en grad vi må tilbake til 30-årene for å finne paralleller til. Her har det politiske bildet over tid blitt dominert av CO2-determinismen som har nådd opp gjennom de politiske partier, forsterket ved internasjonale avtaler i Paris og Kyoto, forankret i FNs klimapanel (IPCC), og har bitt seg fast i alle politiske leire. Det har dannet seg en egen faglig og sosial tyngdekraft – også i naturvitenskapelige miljøer – rundt disse forhold og «det grønne skiftet».
Vi må da stille en del viktige, men veldig ubehagelige spørsmål: Hvem i departementene vil stå som garantist for finansiering av alternativ forskning som fremmer andre konklusjoner enn at CO2 er en dominant klimafaktor? Blir masteroppgaver og PhD-er om slik spesialproblematikk belønnet med jobb i forskermiljøet etter eksamen? Hvilket naturvitenskapelig institutt ved våre universiteter vil bli kjent for å ha profilerte motstandere av CO2-hegemoniet som fremtredende vitenskapelige representanter? Fremmer det instituttets interesser og levebrødet til dem som er ansatt der? Hvordan innvirker disse mekanismer på den forskning som drives? Om det i forskningsmiljøet gjøres epokegjørende oppdagelser i motstrid til CO2-hegemoniet, hvem tør si ifra om slike funn, og hvem tør eller vil publisere noe slikt?
Denne tyngdekraften forsterkes ved at det i næringslivet nå blir flere større CO2-aktører med sterke materielle interesser rundt «Det grønne skiftet» – som inn mot det politiske miljø gjør Statoil-lobbyen til en enslig svale. Bare se hvordan NHO er blitt dominert av disse de siste år, sammen med regjeringens mantra om «den nødvendige grønne omstilling». Statkraft skal investere milliarder i vindkraftprosjekt, strømkabler må bygges til utlandet for salg av «ren kraft» og påfølgende betydelige inntektspotensiale for kraftselskapene på bekostning av husholdningene her hjemme. Videre skal solcelleprodusenter, varmepumpeleverandører og vedovnsfabrikanter selge sine produkter, skogbruksnæringen kan satse på biobrensel, elbil-importører har sin elbil-lobby, bygging av e-ferger til sjøs promoteres og all verdens «grønn teknologi» popper opp som løvetann om våren. Mye av dette skaper ny innovasjon og bidrar positivt til næringsliv og arbeidsplasser – bevares – men poenget er at det samtidig skaper sterke økonomiske drivkrefter som slår tilbake på politikk, forskning, media og kunnskapsutvikling. Og dette tilbakeslaget har da både positive og negative sider.
Den kollektive konsensus
For det er velkjent i samfunnsvitenskapen at det I kjølvannet av disse kjernereaksjoner danner seg en kollektiv konsensus det skal stort mot og spesiell posisjon til å utfordre. Derfor finner vi kanskje færre yngre forskere som offentlig tør bekjentgjøre seg til Klimarealistene?
De som gjør det, er ofte pensjonerte, eller vel etablerte kapasiteter det ikke er så lett å rokke, og som danner ryggraden i det som er av opposisjon? Media bidrar da til å konservere og drive denne utviklingen ytterligere. Kommentarene i diskusjonen rundt Klimanytt 185 er illustrerende, her kan man eksempelvis lese «Nesten alle klimaforskere mener at bidraget (fra CO2, min anmerkning) er ganske stort, så da kan man velge hvem man vil tro på: Det brede flertallet av opplyste forskere, eller den lille gjengen som tror alle de andre bedriver en eller annen form for konspiratorisk klimareligion.»
Mens denne diskusjonen rundt klimarealiteter burde vært konsentrert om forskning rundt et snevert, spesialisert vitenskapelig felt, er det altså i stedet blitt en sak der man skal «velge hvem man vil tro på». Som vi skjønner så er troen her selve beviset – ikke kunnskapen. Og troen kommer fra hvor mange som tilhører de rett-troende eller hvor FÅ kjetterne er. Som om vitenskapelige fakta her skal avgjøres via den almene stemmeurne.
Velkjente sosiale mekanismer
Poenget er da at antallet på den ene eller andre side påvirkes sterkt av de materielle interesser rundt forskningsutførelse og fag-diskusjoner, til dels da fremtvunget gjennom en sosial og økonomisk tyngdekraft. Og her er det ingen konspirasjonsteori – for ingen konspirerer – dette er velkjente sosiale mekanismer i aksjon. Selv om et slikt flertall også er bredt sammensatt og uten CO2 /atmosfærefysisk spisskompetanse, blir en vitenskapsgruppes antall som i størrelse også er skapt av sosiale mekanismer, plutselig et vitenskapelig «argument» innenfor et annet, spisset naturvitenskapelig felt. Som så tvinger vekk den alternative forskning og fagdiskusjoner, og henviser dem til skammekroker for egen sekterisme og konspirasjonsteorier.
En klassisk samfunnsvitenskapelig diskusjon
Vi er egentlig inne på en klassisk diskusjon innenfor samfunnsvitenskapene, hvordan de materielle interesser former det tankemessige overbygg i samfunnet. Karl Marx (1818-1883) utviklet i sine omfattende og fundamentale arbeider på 1800 tallet teoriene om den «dialektiske materialisme» , og utfordret filosofen G. W. F. Hegels (1770-1831) forestilling om at ideverdenen levde sitt eget isolerte liv, der den ene nye ide måtte bryne seg mot de andre, og dypere kunnskap fremkom gjennom slike «dialektiske» prosesser kun ideene imellom. Nærmest uten ytre påvirkning. Tilbake i 2017 kan det jo virke som om det er slik CO2-deterministene tenker, når antallet av «forskere» som støtter det ene eller det andre blir avgjørende for hva som er sant. Men Karl Marx, og senere sosiologiens grunnlegger, Max Weber (1864-1920), påviste altså allerede for over 100 år siden at de materielle interesser (samfunnsklassene og sosiale normer ) også for en stor grad formet den til enhver tids herskende verdensanskuelse, og at en ideverden ikke levde isolert.
Det vil føre for langt å utdype denne samfunnsfaglige idehistorien ytterligere i denne fremstillingen. Men nå må vi bare konstaterere at slik det for tiden er i Norge, så kan den frie forskning i 2017 og fremover nå bli alvorlig skadelidende. Vi er på vei til middelaldertilstander der rettroenhet til CO2-kirken i disse spørsmål blir en betingelse for personlig suksess eller sogar yrkesutøvelse i naturvitenskapelige og politiske miljøoverhodet.
Vi er på vei til middelaldertilstander der rettroenhet til CO2-kirken i disse spørsmål blir en betingelse for personlig suksess eller sogar yrkesutøvelse i naturvitenskapelige og politiske miljø overhodet.
Mathias B. Dannevig
Opprettelse av stilling om «klimapsykologi» som skal sykeliggjøre enhver med naturlige motforestillinger mot de herskende dogmer, er foreløpig klimaks, og minner her unektelig om Sovjet-Russlands innleggelse av dissidenter på psykiatriske sykehus i 1960–70-årene.
Her er det noen som føler seg truet:
For hva har ikke samfunnet til nå investert på bakgrunn av dagens CO2-hegemoni? Det foregår en enorm og økonomisk kostbar omveltning rundt disse spørsmål. Folks dagligliv tyranniseres av nye forordninger og avgifter. Fra 2020 får du ikke lov til å fyre en enslig oljebrenner i parafin-kaminen din når det er minus 20 ute. For da er også den, sammen med de store sentrale fyringsanlegg blitt ulovlig å bruke. Du skal ha dårlig samvittighet om du bruker fly. Dieselbilen din er for lengst kriminalisert, men det fremkommer f.eks sjelden analyser over hva euro 5- og euro 6-utslippstandard faktisk betyr sammenlignet med elbilers samlede CO2-regnskap. Elektrifisering av offshore-anleggene våre koster store summer, investering i vindmølleanlegg er dyrt, og kabler til utlandet påfører etter hvert husholdningene enorme utgifter for strømleveransen og vil i neste omgang gi kjempeinntekter for kraftselskapene. CO2-utslippsreduksjoner preger etter hvert hele hverdagen vår ned til minste detalj. For ikke å snakke om CO2-besvergelsene som dominerer ethvert politisk program i kommune, fylke og Storting.
Tilbake til dagens klimadebatt i media
Hvilken innflytelse all dette som man her strever med har på det reelle klima vi opplever, er jo regnestykker som i et demokrati egentlig er helt fundamentale å få frem. Det kan jo være at en nærmere kost/nytte analyse vil måtte medføre at noen tiltak kan reduseres eller tas vekk fordi virkningen uansett er marginal. Eller andre kanskje prioriteres høyere? Problemet er da at slike regnestykker lett kan bli kjetteri, og kan true hele eksistensgrunnlaget til de politikere, mediefolk og naturvitere selv, som har bygget sin virksomhet opp rundt CO2-hegemoniet.og faktisk står ansvarlig for alt som settes i verk. Den dag det eventuelt – jeg understreker eventuelt – skulle vise seg at CO2-hegemoniet bygger på feilslutninger og er mer sosialvitenskapelig enn naturvitenskapelig fundamentert, så ryker mesteparten av den nasjonale eliten i media, politikk og offisiell forskning ned fra pidestallen. Og ikke bare det – hele det politiske systems legitimitet er alvorlig truet.
Hvis … CO2-hegemoniet bygger på feilslutninger og er mer sosialvitenskapelig enn naturvitenskapelig fundamentert, så ryker mesteparten av den nasjonale eliten i media, politikk og offisiell forskning ned fra pidestallen.
Mathias B. Dannevig
Allerede nå kan noen politikere «surfe» på at misnøye finnes. Men da gjerne med påfølgende konsekvenser også på andre politiske områder disse «drar med seg», og som kanskje ikke er så ønskelig eller synlig for dem som måtte bite på denne form for opposisjon.
Klimarealister bør derfor holde tungen rett i munnen, samtidig som de selvsagt skal ta imot all den støtte de får, uavhengig av avsenders politiske ståsted.
Konklusjon – en klimadebatt utenfor veibanen
Politiske svingninger i et samfunn går ofte fra den ene grøftekant til den andre, og nå er vi utenfor veibanen. Men dette betyr selvsagt ikke at alt som sies om CO2-betydning må være galt, og at alt som står på nettsidene for Klimarealistene må være riktig. Poenget er at særlig media (og mange politikere) har mistet evnen til nøktern kalkulasjon av virkemidler og fornuftige dialoger for å se konsekvensene av det vi til enhver tid gjør. En helt nødvendig betingelse er at det da må det eksistere et visst minimum av forskningspluralisme og diskusjoner rundt resultater, der disse ikke bør stemples og skyves under teppet med henvisning til et annerledes «flertall» når «de ikke passer». Det hele koker ned til et politisk spørsmål om dagens politikk og media i samfunnsutviklingen motvirker vår evne til kunnskap og forståelse. Det er Aftenposten og NRK dessverre tegn på at dagens tilstander faktisk gjør.
En meget klarsynt analyse av klimatyranniet som foregår. Latterliggjøring og stigmatisering er virkemidler som er blitt aksepterte å bruke mot skeptikerne i klimadebatten. Det eneste jeg ikke er enig i er at politikerne og andre vil falle fra pidestallen. De vil helt sikkert klare å vri det til at tiltakene var nødvendige og riktige. Det er så mange som er med på dette at de vil jobbe intenst for å redde hverandre. Å tro at rettferdigheten vil skje fyllest er nok litt illusorisk.
Klimarealistene etterlyser “alternativ forskning”! 🙂
Er det for å finne “alternative fakta”? 😀
https://heavyeditorial.files.wordpress.com/2017/01/screen-shot-2017-01-22-at-1-20-26-pm.jpg
Ikke ett ord om kronikkens egentlige anliggende? Les konklusjonen og spesielt denne .
“Men dette betyr selvsagt ikke at alt som sies om CO2-betydning må være galt, og at alt som står på nettsidene for Klimarealistene må være riktig”
Man er tjent med grøftekjøring fra det etablerte fordi nyanser er farlig. Det er ikke ønsket. Nyansene vil med en gang innføre så mye usikkerhet at selve dogmet om CO2 faller. De fleste politikere har jo ikke peiling på vitenskap. Uten dogmet, noe farlig og alarmerende å tro på, faller det som Dannevig beskriver – hele korthuset.
Du forstår sikkert at politikerne ikke har sterk angst for at kloden skal bli ubeboelig slik de selv hevder? Da ville jo bil, båter, fly og industri bli lagt ned promte. Tenkt på det? Den eventuelle skaden CO2 påfører kloden, er allerede tatt ut. Det er for sent. Så man jager en allerede død skurk. Det framholder til og med James Hansen. Ok, hva gjør man da? Man unnlater å fortelle befolkningen at skurken er død og lar folk tro at skurken fortsatt må tas. Ytterligere CO2 betyr ingenting. Du steker uansett…
Takk til Mathias B. Dannevig for en eksemplarisk demonstrasjon av hvordan vår tids klimatilnærming er blitt politisert til et logrende bekreftelsesregime som dominerer alle samfunnssektorer og økonomiske vurderinger. De nye realvitere med de nye og smale kvikkis-utdannelsene er dessverre generelt for lite bevandret i økonomisk-historisk og samfunnsvitenskapelig samfunnskritikk til å forstå de fulle konsekvenser av å måtte starte sin forskerkarriere med en ukritiserbar CO2-fasit som absolutt styringsimperativ.
Man skal likevel være klar over at hvis dette er så dårlig/tendensiøs vitenskap som mye tyder på, så blir ikke saken bedre av å gå til sengs med enhver kritisk røst der den måtte oppstå: Det kanskje viktigste strategiske signal for dem som våger å sette seg opp mot CO2-hegemoniet, er at man ikke må henfalle til å diskutere vitenskap på de samme billige retoriske arenaer som dem som p.t. lever fett statusmessig på å besitte “den rette lære”. Jeg ber her alle lese minst tre ganger denne diskrete, men alvorlige advarsel fra Dannevig:
“Allerede nå kan noen politikere «surfe» på at misnøye finnes. Men da gjerne med påfølgende konsekvenser også på andre politiske områder disse «drar med seg», og som kanskje ikke er så ønskelig eller synlig for dem som måtte bite på denne form for opposisjon.”
Eller sagt på en annen måte: Klimaskeptikere må ikke falle for fristelsen til å angripe vitenskapelig pest med samfunnsteknisk kolera.
Aftenposten har faktisk trykket en god del klimaskeptiske innlegg, men alle alternative fakta som er blitt presentert er tilbakevist av mange andre innlegg. Hvor mye spalteplass skal Aftenposten egentlig bruke på å fremme synspunkt som ikke har rot i hverken fysikk eller vitenskap?
Så lenge statsbudsjetter ikke kan vedtas ,regjeringskrise truer og vanlige folk utsettes for store påvirkninger/belastninger pga CO2 problematikken, burde det i demokratiets interesse være kontinuerlig spalteplass tilgjengelig for kost/nytte analyser av de tiltak som foreslås. At Klimarealistenes Vitenskapelige Råd (KVR) http://www.klimarealistene.com/vitenskap-2/klimarealistenes-vitenskapelige-rad/ “ikke har rot verken i fysikk eller vitenskap” er ellers en stempling som faller på sin egen urimelighet. Slike utsagn illustrerer med all tydelighet hva min artikkel dreier seg om.
Kanskje et eksempel vil være nyttig:
I 2015 publiserte forskere ved SSB en studie av temperaturseriene fra bortimot 100 enkelt-steder. De viste at de ikke kunne utelukke at alle seriene var beskrevet av deres statistiske støymodell.
Men de viste også ved simuleringer at om deres algoritme skulle identifisere en systematisk stigning, måte den være omtrent dobbelt så stor som dagens antatte oppvarming.
Etter å ha vært gjennom kvalitetssikring i Klimarealistenes Vitenskapelige Råd, ble dette ikke alt for spisse resultatet presentert som (Klimanytt 117):
“Forskerne har i sin artikkel påvist at globale temperaturdata representerer en Fractional Gaussian noise modell. Dermed ser det ikke ut til at det har vært noen systematisk endring i det globale temperaturnivået de siste 60 år.”
Og da må man stille seg spørsmålet spørsmålet: Er det sensur eller kritisk journalistikk Aftenposten bedriver? Kanskje bruker de aktivt de Vær Varsom Plakatens punk 3.2 om kildekritikk?
Har du link til SSB? Nå står det jo at de ikke måler signifikante temperaturøkninger. Videre sier de at hvis algoritmen var riktig skulle de målt dobbelt så høye verdier. Under forutsetning at du siterer riktig kan vi konkludere at resultatene ikke er signifikante og at teorien feiler. Hvis du leser Aftenposten viser ikke de slik tilbakeholdenhet som SSB gjør. Du kan jo lese artiklene til Ole Mathismoen. Ikke mye tvil å spore der. Aftenposten har tatt side uten forbehold.
Kommentaren var rettet direkte til Dannevig, og kan reformuleres slik: Er det for Dannevig noen grenser for hvordan man kan argumentere, og fortsatt kunne påperope seg sensur?
—
Den som går til Klimanytt 117, finner avhandlingens fulle tittel, og Google viser umiddelbart til hovedforfatterens hjemmeside med pdf-versjon.
Et fair spørsmål fortjener et greit svar, og det er ja. Slik grense for medias referatansvar vil det selvfølgelig være om den argumentasjon som presenteres generelt og sammenhengende er uten dekning i empiri og rimelig tolkning av data.
Det synes ikke å være tilfelle for Klimarealistenes alternative, kritiske argumentasjon.og organisasjon. Så er det sikkert presentasjoner herfra som kan være høyst diskutable, noe min artikkel jo er helt åpen for, og som din kommentar kanskje er et eksempel på ? Vil det da ikke være fint å få det frem i lyset for motsigelse ?
Poenget mitt er at media generelt underslår relevante diskusjoner som burde vært til stede og kunne hjulpet oss frem til høyst nødvendige kost/nytte analyser av klimatiltak som iverksettes i Norge, ut fra norske forutsetninger. Slike analyser opplever jeg at i dag er helt fraværende, erstattet med symbolpolitikk , og tiltakene mangler dermed sin praktiske karakter. I min artikkel har jeg tillatt meg å påpeke en del sentrale samfunnsfaglige årsaker til den situasjon jeg opplever omkring dette..
Dette er et godt eksempel på den infantile trolling som bedrives i media, til erstatning for en saklig debatt om realitetene i klimasaken. Til tider kommer trollingen ut fra kommentarfeltene og presenteres i et tilsynelatende mer seriøst format, som her i VG hvor det ikke er antydning til saklig argumentasjon:
http://www.vg.no/nyheter/meninger/carl-i-hagen/carl-i-hagens-postfaktuelle-verden/a/23880325/
Det du skriver er akkurat det artikkelen setter fingeren på. Vi takker det for at du dokumenter poenget så krystallklart.
Nettopp , og når Aftenposten prioriterer vekk innlegg og synspunkter på alt som ikke støtter den klimateorien dett er politisk vedtak på , så må man gå til utlandet som prioriterer den fri tanke og det frie ord på en litt annen måte. Og det må være et journalistfaglig nederlag når man ser at avisen ikke lenger er interessant eller troverdig – og åpenbart redigeres av politiske aktivister.
Her er to ganske interessante foredrag sett fra vidt forskjellig ståsted om klima/klimapolitikk som man ville gått glipp av dersom vi var henvist til sensurerte nyheter.
Diskusjon om CO2 s rolle , Parlamentet i Australia :nov. 8. – 2016 :
https://www.youtube.com/watch?v=d7cdgITRc-s
Den andre kommer fra geistlig hold , for noen vil denne være uhyre interessent – og uventet – inneholder også sentralt stoff om uoverenstemmelser innen den Katolske kirke.
Klimarelatert stoff ligger på ca MINUTT 50 og utover.
https://www.youtube.com/watch?v=gCxciA4wKno
Ca. 1 time , jeg synes den er interessant og aktuell fordi den inneholder stoff om Kardinal Ratzinger senere Pave Benedict XVI som abdiserte. Fant noe mer om dette – men det blir vel litt off-topic.
I disse dager har en delegasjon fra den katolske kirke bedt President Donald Trump om å få til en granskning av omstendighetene rundt at Benedict XVI “abdiserte – og mulig innblanding fra politisk hold.i USA.
Aftenpostens røtter til vitenskapen bør revitaliseres, men viljen mangler.
Historien gjentar seg
Stor takk til Mathias B Dannevig for her å ha satt ord på en snart 30 år gammel skamplett på storparten av nåtidens politikere, pave, prester, journalister og andre fanatiske ngo’er for deres ignorante eller bevisste manipulerende, villedende og skremmende fremstilling av klimaets mange disipliner. Klimadebatten er dessverre ennå virkelig utenfor veibanen.
Historiens hendelser, som mennesket burde lære av og også skjemmes over, har det med å hende om igjen, nettopp fordi mennesket ikke lærer av sine fordoms dumheter.
Copernicus, som så vidt vites var den første som forsto at jorden var en planet som gikk i bane rundt solen, torde ikke offentliggjøre sine funn før helt på slutten av sitt liv i 1543. Galilei fikk husarrest for resten av livet, fordi han ca. et halvt århundre senere hevdet at Copernicus hadde rett.
Den gang var det Kirken, som ikke tålte noen annen ytring enn den som stemte med dens lære. Det kan hevdes at kirkens menn den gang var i god tro.
I dag er forholdet også slik at ytringer som motsier «konsensus» ikke tåles. Voksne mennesker kaller andre for «klimafornektere», som om det finnes folk som nekter for at vi har et klima?
Folk har mistet jobben. Noen har fått sin karriere ødelagt. Andre har faktisk måttet bøye av og gi seg fordi det gikk på helsen løs.
Hvis kirkens menn var i god tro, kan det knapt tenkes at store deler av konsensus-leiren kan være det. Her ligger karriere, økonomi, politisk innflytelse og makt bak som basis for en uhederlig oppførsel.
Fremtidens kvinner og menn vil ikke være nådig i sin dom over dem som i så lang tid har forledet så mange i egen vinnings hensikt.
Mathias B. Dannevig skriver jo noe her som er helt riktig om feks Marx’s kritikk av Hegel og “…Men Karl Marx, og senere sosiologiens grunnlegger, Max Weber (1864-1920), påviste altså allerede for over 100 år siden at de materielle interesser (samfunnsklassene og sosiale normer ) også for en stor grad formet den til enhver tids herskende verdensanskuelse, og at en idéverden ikke levde isolert.”
Den herskende klasse dag staves i dag “kull-olje-gass” og holder verden i et jerngrep låst i en fossil-avhengighet som truer å ødelegge klodens klima på grunn av kortsiktig profitt. De trenger “Klimarealistene” og andre klimaskeptikere for å spre sin verdensanskuelse. Hittil har fossilindustrien hatt stor suksess med å utsette effektive internasjonale og nasjonale tiltak som kunne begrense deres makt. De er godt hjulpet av de fleste politikere som går fossilindustriens æren ved å sikre status-quo mens de pynter seg miljø- og klimabevissthet ved egnede anledninger.
Men motkreftene styrker seg…
Du snur jo saken på hodet. Det Klimarealistene kjemper for, er en åpen debatt om klimapåvirkningen fra menneskeskapt CO2 utslipp. Det er ikke olje – og gassindustrien som styrer denne debatten. Det er det de politiske miljøer med FN som sannhetsvitne som gjør. At det finnes motkrefter mot den vedtatte menneskeskapte oppvarmingen skyldes at folk ikke opplever de endringene vi er blitt fortalt vil skje. I tillegg finnes det faglig uenighet om det naturvitenskaplige grunnlaget. Du har jo allerede bestemt deg for hvem som har “rett”. Så for deg er vel ethvert avvik fra Klimapanelets konklusjoner kun et forsøk på å løpe fossilindustriens ærend mot bedre vitende. Når du har som premiss at Klimarealistene tar feil blir videre diskusjon fånyttes.
Kan du presisere hva “åpen debatt om klimapåvirkningen” betyr, lys av moderators stadige klipping i innlegg?
Mulig det klippes litt mye. På den annen side er det noen gjengangere her som tar opp samme tema gang på gang. Det er ikke KRs oppgave å bruke masse tid på å motbevise ethvert innlegg som mer bærer preg av kverulering enn saklig diskusjon.
Jeg opplever lokale klimaendringer rundt meg hele tiden. Ikke at jeg ser at det er relevant, men siden du tar det opp.
Åpent spørsmål jeg har forsøkt å få svar på tidligere:Hvor lang tid mener Klimarealistene det tar fra en temperaturøkning til co2 øker?
Olavsen: Når vil klodens klima bli ødelagt dersom menneskeskapte co2-utslipp fortsetter på samme eller økt nivå som idag? Vær konkret, vennligst.
Lindeberg skriver: “Den herskende klasse dag staves i dag «kull-olje-gass» og holder verden i et jerngrep låst i en fossil-avhengighet som truer å ødelegge klodens klima på grunn av kortsiktig profitt.”
Kan du være litt mer konkret omkring hvordan klodens klima vil bli ødelagt og når dette vil skje, dersom “jerngrepet” til “kull-olje-gass” opprettholdes?
Erik Lindeberg har selvsagt rett i at den materialisme jeg beskriver virker begge veier. Vi har sett hvordan tobakksindustrien i en årrekke forsøkte å hindre kritisk forskning mot røyking og selvsagt har oljeselskaper i f.eks USA hatt , og fremdeles har, en sterk lobby. Nå skal det det bli spennende å se hva det politiske skiftet i USA vil ha å si for hvilken vei klimaforskerne “følger etter” når de materielle betingelser for fossil-lobbyen kan forventes å bli sterkt forbedret i kjølvannet av den nye “politiske godkjenning” . Det vil i så fall bare bekrefte mine teser om at forskningsresultater som produseres svært ofte er økonomisk og sosialt bestemt.
Min fokus har likevel vært NORGE som jeg ikke på noen måte vil sammenligne med USA i denne forbindelse. For her er den klimarelaterte forskning og ikke minst PRESENTASJONEN av den, i langt større grad knyttet opp til politikken og de bevilgende myndigheter som også må følge opp internasjonale avtaler Norge som et lite land tradisjonelt er svært lojale til. Og media sementerer dette i stor grad her hjemme, Det er relativt begrenset hva Statoil kan få til av alternative innfallsvinkler og stimulering av motsigelser til CO2 hegemoniet. Og om de hadde ønsket å være mer aktive, er det et åpent spørsmål om hva de ville fått LOV TIL, av den store dominerende eier, den norske stat og dennes politiske ledelse.
Den “herskende klimaklasse” i Norge er alle de som mottar statlige bevilgninger for å formidle et bestemt budskap, media , og alle politikere med “klimakamp” i sine programmer. De har alle en enorm fallhøyde om visse sannheter forandres. Derfor vil en eventuell nyorientering – om et vitenskapelig grunnlag for dette til slutt presser seg frem i lyset- i vårt miljø nok ta mye lengre tid og bli langt mer smertefullt enn i andre land.
Men rent prinsipielt mener jeg Erik Lindeberg har helt rett i sin kommentar.