Kopernikus-syndromet

Forfatter: Harald Yndestad.

Redaksjonens ingress: Vi gjengir i sin helhet og med tillatelse fra forfatteren Harald Yndestad, hans oppslag på eget nettsted «The Climate Clock» fra 28.august. Kopernikus-syndromet handler – kort fortalt – om striden mellom solforskningen og FNs klimapanel om hvilken rolle sola spiller for klimaet på vår planet. For klimapanelet handler det om behovet for å sette solas rolle til nær null, slik at det blir lettere å selge det politiske budskapet om den dominerende menneskeskapte oppvarming.

Forestillingen om en perfekt konstant sol, har røtter tilbake til Aristoteles. Da teleskopet ble oppfunnet på 1600-tallet, kunne Galileo observere at solen hadde flekker som varierte i antall og plassering. Solen hadde en aktivitet som varierer over tid. På 1800-tallet begynte en å registrere antall solflekker. Registreringene viste at solflekkene kom i perioder ca ti år (Schwabe, 1844). Wolf (1859) begynte å studere sammenhenger mellom solflekker og planetenes perioder, og kom til at solflekkene var påvirket av planetene Venus, Jorden, Jupiter og Saturn. Solen er den primære kilde til den energimengde som tilføres jorden. Endring i stråling fra solen, gir en direkte endring i global temperatur. Kunnskaper om variasjoner i stråling fra solen, er derfor kritisk for å forstå årsaken til globale temperaturendringer. Stråling fra solen er sammensatt av et frekvensspekter, der deler av spekteret ikke slipper igjennom jordens atmosfære. Den totale strålingen fra solen må derfor måles utenfor atmosfæren.

Romfartøyet Challenger eksploderte under oppskyting i 1986. Denne ulykken fikk store konsekvenser for forskningsprogrammet til NASA. Solen er den primære kilde til den energimengde som tilføres jorden. Endring i stråling fra solen, gir en direkte endring i global temperatur. Kunnskaper om variasjoner i stråling fra solen, er derfor kritisk for å forstå årsaken til globale temperaturendringer. Satellittbaserte målinger av solen hadde startet i 1978. Romfergen hadde nå med seg en ny satellitt, som skulle erstatte og kalibreres mot den gamle. Ulykken førte til at dataserien ACRIM (Active Cavity Radiometer Irradiance Monitor, NASA), fikk et hull fra 1986 til 1992 (ACRIM-Gapet). NASA løste problemet ved å beregne ACRIM-gapet med data fra andre satellittmålinger. NASA hadde nå, for første gang, en sammenhengende framstilling av endring i total stråling fra solen over en solaktivitetsperiode på 11 år. Med denne som referanse, sammen med andre målinger, kunne NASA utvikle en ny ACRIM dataserie over 300 år, som startet i året 1700 (Hoyt and Schatten 1993). Denne ACRIM-dataserien viste at stråling fra solen hadde økt 0.3% over 300 år. Variasjonene i stråling, viste samtidig en direkte sammenheng med temperaturendringer i England fra 1700. Dette bekreftet at endring i stråling fra solen var hovedforklaringen på global oppvarming fra 1800 til 1990 (Scafetta N, Willson R C (2014)).

Etter at dette ble publisert, foretok et institutt i Sveits, PMOD (Physikalisch-Meteorologisches Observatorium Davos), en ny undersøkelse av de satellittbaserte ACRIM målingene. De valgte å tette ACRIM-gapet med en modell som beregnet stråling fra 1986 til 1992. Resultatet ble at der nå var ingen underliggende vekst i stråling fra solen. Den rekonstruerte PMOD-dataserien fra 1700, fikk derfor en tilnærmet konstant middelverdi (Frøhlich and Lean 1998). Konstant middelverdi betyr at stråling fra solen kan ikke forklare global oppvarming fra 1800-tallet til 1990. Global oppvarming må derfor komme fra akkumulert varme i jordens egen atmosfære. Dette bekreftet hypotesen om drivhuseffekten og global oppvarming fra klimagasser.

Kopernikus-syndromet

Slik ble det, at NASA/ACRIM-dataserien og PMOD-dataserien, skapte Kopernikus-syndromet. To motsatte perspektiver på virkeligheten, i forhold til solen.

PMOD-perspektivet forteller at stråling fra solen er tilnærmer konstant, global oppvarming har en likevektstilstand, styrt av klimagasser. Dette perspektivet forteller oss at menneskene er primærkilden til klimaendringer på jorden. Naturlige klimaendringer, styrt av solsystemet, har ingen merkbar betydning. Menneskene har skapt en ubalanse i klimaet, ved utslipp av klimagasser. Menneskene kan skape en ny balanse, ved å utvikle ny grønn industri. Dette ble perspektivet til FN´s klimapanel. PMOD-perspektivet er basert på klimamodeller. Klimamodellene forteller oss at vi kan forvente en ubehagelig varm klimaperiode før år 2100.

ACRIM-perspektivet forteller oss at solen er den primære kilden til klimaendringer på jorden. Menneskene er tilskuere, som må tilpasse seg klimaendringene, så godt de kan. Den første årsak til klimaendringer er gravitasjon i solsystemet. Gravitasjon mellom solen og planetene påvirker solens rotasjon, som påvirker solens indre dynamo, og stråling fra solens overflate. Gravitasjon i solsystemet påvirker jordens bane rundt solen og jordaksens retning, som endrer tetthet i mottatt strålingen fra solen. Gravitasjon mellom jorden, solen og månen styrer tidevann, temperaturendringer på havets overflate, som følger globale havstrømmer, og forårsaker klimaendringer. ACRIM-perspektivet er basert på målinger. Målingene forteller oss at vi kan forvente en ny ubehagelig kald klimaperiode før år 2100.

Kopernikus 500 års jubileum

Endringer stråling fra solen må ha en årsak. En gruppe forskere, i hovedsak av astrofysikere, solforskere, geofysikere og matematikere, begynte for noen år siden, å arbeide videre med ACRIM-perspektivet. Spørsmålet var om der er en sammenheng mellom solens aktivitet planetenes periodiske baner. Resultatet fra flere artikler ble presentert i et tidsskrift under tittelen «Pattern in solar variability, their planetary origin and terrestrial impacts». Sammendraget ble avsluttet med teksten: “Several papers have addressed the question about the evolution of climate during the 21st century. Obviously, we are on our way into a new grand solar minimum. These sheds serious doubts of a continued, even accelerated warming as claimed by the IPCC project.” Tidsskriftet kom ut i 2014. Ved et tilfelle, samme år det var 500-års jubileum for Kopernikus. Noen dager etter publisering, ble tidsskriftet stoppet av eieren. Eieren var, ironisk nok, forlaget Copernicus Publication. 500 år etter Kopernikus, ble det sendt et signal til forskere. Solen i sentrum for klimaendringer, framfor menneskeskapte klimaendringer, er et tema som ikke er diskuterbart.

Solens signatur

ACRIM dataserien viste at variasjonene i solens stråling hadde minimum ved årene 1700, 1800, 1890 og 1960. Dette falt sammen med kjente kalde klimaperioder. Spørsmålet var om dette var tilfeldige endringer. Svaret på dette finner en ved å identifisere dataseriens signatur. Er signaturen til ACRIM preget av tilfeldige endringer, vil framtidens ståling fra solen, ligge i framtidens mørke. Det betyr at vi aldri kan beregne, eller forberede oss på framtidige klimaendringer. Finner en noe forutsigbart i ACRIM dataserien, kan en beregne forventet framtidige klimaendringer.

I 2017 ble det publisert en analyse av ACRIM dataserien fra 1700. Resultatet viste at variasjonene i stråling fra solen, hadde en direkte sammenheng med periodene og posisjonen til de store planetene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Forklaringen var at planetenes elliptiske baner påvirker solens rotasjon rundt solsystemets massesenter, barysentret. Rotasjonen rundt barysentret påvirker rotasjon til solens indre dynamo, som så påvirker stråling fra solens overflate. Når der er en direkte sammenheng mellom stråling fra solen og planetenes perioder og posisjon, er der forutsigbare endringer i stråling fra solen. Publikasjonen bekreftet kjente perioder med dypt minimum stråling etter år 1000, økt solaktivitet fra 1900 til år 2000, og et neste dypt minimum i årene (2040-2065). (Yndestad, H., and Solheim, J. (2017)). Rekkevidden av et nytt dypt minimum, er en ny kald klimaperiode, med store utfordringer for global energiproduksjon og global matproduksjon.

Status for Kopernikus-syndromet

Videre satellittbaserte målinger fram til i dag, har bekreftet kvaliteten på ACRIM dataserien. Leder for NASA/ACRIM-programmet påviste at PMOD dataserien hadde en metodefeil, i en ny publikasjon fra 2014, og legger til i en sluttkommentar: «Pågående undesøkelse av klimaendringer kan ikke ignorere det faktum at historiske målinger av klimatrender, over en dekade og lengre tidsskalaer, alltid korrelerer med stråling fra solen». (Richard C. Willson, 2014). PMOD-instituttet i Sveits, skriver nå om PMOD dataserien på sitt nettsted: “Det er viktig å merke seg at modellen er en uavhengig informasjonskilde for sammenligninger, og så lenge den ikke brukes over tidsskalaer for solperioder (11 år), gir den en pålitelig tidsserie for tidsskalaer på mindre enn et år».

Konflikten mellom NASA/ACRIM og PMOD er altså over. Kopernikus-syndromet, ble skapt med en regnefeil. PMOD-perspektivet på klimaendringer, er overtatt av FN´s klimapanel og den geopolitiske agenda. ARCIM-perspektivet på klimaendringer, er fortsatt ikke diskuterbart.