Forfattet av biolog Morten Jødal
Vi gjengir her en tekst fra Morten Jødals blogg, som er et tilsvar til en kronikk i Aftenposten den 8. oktober hvor Katja Sverdlilje hevder at manglende forståelse av vitenskapelig konsensus er et demokratisk problem. Underforstått: sannheten bæres fram gjennom konsensus. Tilsynelatende enighet skal brukes for å unngå debatt: det hele er allerede avgjort. Aftenposten trykket en sterkt forkortet versjon av teksten under nylig.
Tvilen er forskningens kronjuvel
Det sentrale prinsipp i all naturvitenskap er imidlertid empirisk falsifisering. Det betyr at alle vitenskapelige hypoteser skal testes, og testes, og testes igjen, for å se om de holder stand. Ingen ting er avgjort. Forskningen er anti-autoritær. Oppnås det resultater som står i strid med selv den mest etablerte hypotese eller teori, må den forkastes. Selv om det skulle være Darwins utviklingslære.
Konsensus står derfor i kontrast til den naturvitenskapelige metode. Den har intet med forskningen å gjøre, og hører utelukkende hjemme på politikkens arena. I forskningens verden handler det om å oppnå resultater som kan reproduseres. I dag sliter store deler av forskningen med nettopp dette: Sannsynligvis gir langt mer enn halvparten av forskningen gale svar. Nettopp derfor foregår det en stor debatt om menneskeskapte klimaendringer.
Verdens virkelig store forskere kom fram til ny erkjennelse fordi de brøt med konsensus. Charles Darwin gjorde det med sin utviklingslære, og Alfred Wegener med sin kontinentaldriftteori. Det tok lang tid før deres tanker ble akseptert. Den ungarske kirurgen Ignac Semmelweis oppdaget årsaken til barselfeber. Hans forskning ble ikke akseptert i hans levetid. Han ble oppsagt fra klinikken, og endte sitt liv på et mentalsykehus. Gruppetenkning og vitenskapelig konsensus resulterte i at mellom 10 og 30 prosent av fødende kvinner fortsatte å dø på sykehusene omkring i Europa i mange år framover. Mikrobiologen Carl Woese møtte enorm motstand fra konsensus-forskningen, da han plusset arkebakteriene til som et tredje domene i biologisk artsklassifikasjon.
Gruppetenkning
Påstanden om konsensus innen klimaforskningen – og andre miljøforskningsområder – indikerer en dynamikk forskningen ikke vil være bekjent av: Gruppetenkning. Den kjennetegnes ved at deltakerne skjermer seg fra alternative forklaringer, troen på at gruppen alltid har rett, at medlemmene har høye etiske standarder, stereotypiske syn på opponentene, konformitet og selvsensur, og forekomsten av tankevoktere. Dette innebærer at det ikke lenger eksisterer noen pro og contra i den vitenskapelige diskurs. Slik vil kritisk forskning bli stående i ”skammekroken”, og i liten grad få forskningsmidler.
Dette er alvorlig. Professor Benn Folkvord har skrevet: Retten – og plikten – til å være uenig med flertallet, er ett av de viktigste og mest fundamentale av alle vitenskapelige prinsipper. Klimabevegelsens korstog mot klimaskeptikere er derfor en trussel mot akademisk ytringsfrihet, og derfor også en trussel mot forskningen.Og jeg kan føye til: mot demokratiet.
—————–
Redaksjonen kommenterer
(Avsnittet her forfattet av Geir Aaslid) Her gjengir vi toppen av Aftenposten-oppslaget hvor Sverdlilje som er stipendiat ved UiO med fagfelt, står som forfatter Figuren kommer fra Klimaforskeren Madhav Kandekhar som har distribuert den i sitt nettverk, som vist på våre sosiale medier. Figuren har åpenbart provosert stipendiaten, som reagerte på påminnelsen av at det økte innholdet av CO2 i atmosfæren etter 1960 har medført betydelige avlingsøkninger.
Professor Richard Lindzen (MIT-meteorologi) var inne på noe av det samme i sin GWPF-forelesning nylig: I den perioden vi har hatt en grad Celsius med global oppvarming har verden opplevd en velstandsutvikling som er unik i menneskehetens historie. At vi derfor må ha tiltro til FNs klimapanel når de hevder det er konsensus på at vi må hindre den neste halve graden av oppvarming – det er ikke troverdig.
Hersketeknikk erstatter seriøs debatt
Legg også merke til Sverdliljes fornærmende hatretorikk (klimafornektere) og den etterhvert obligatoriske hersketeknikken i debatten hvor kritikere av offisiell klimapolitikk i fravær av seriøse argumenter likestilles med motstandere av vaksine og flat jord tilhengere.
Det stipendiaten ikke har fått med seg er at man i vitenskapen ikke teller hoder for å avgjøre hva som er vitenskap. Man ser på observasjonene, og de tilhørende argumenter og hypoteser.
For Wegener og Darwin er man etter å ha studert fagfeltet, enige i at dette holder mål, man har ingen observasjoner som falsifiserer hypotesene som over tid har fått en sterkere status som teori. Man slutter seg ikke til her noen hodetellende konsensus, men man sier seg enig i at data og observasjoner overbeviser.
IPCC-leiren feiler
Men i IPCC-leirens klimaforskning er det intet som overbeviser. Svært mange av de mest erfarne fagfolkene har lenge fastslått at dataene ikke holder mål og at CO2-hypotesen er falsifisert, mens man i den politiserte IPCC-leiren vil se bort fra all kritikk og avgjøre på konsensus. Stipendiat Sverdlilje må gjerne være uenig med kritikken i klimadebatten, som forøvrig er fjernt fra hennes eget fagfelt. Noen vitenskapelig grunn står hun ikke på med sitt konsensusargument, i og med at en observasjon som falsifiserer er tilstrekkelig.
Selv om konsensus ikke er vitenskapelig relevant, er det sterkt overbevisende for de vitenskapelig ukyndige.
Professor Richard Lindzen (MIT)
Når Sverdlilje opptrer vitenskapelig ukyndig i «klimadebatten» som for det meste er en velregissert offisielt preget propagandakampanje så er det dette som er det mest presserende demokratiske problemet.
Det er utrolig hvor mange uvitende idioter og halvstuderte røvere som kaller seg «klimaforskere». Er det ikke på tide å innføre noen formelle krav, som for eksempel kunnskap om sol, vann og temperatur?
(Moderator: Ordbruk som «idioter» er upassende hos oss, håper du kan avstå fra det heretter. I og med at «forsker» er en fri tittel, så stilles det heller ikke krav til kompetanse for å bruke tittelen.)
Klimaforskning er vel rett og slett ikke forskning, av den enkle grunn at den såkalte klimavitenskap ikke er noen vitenskap. Det som kalles klimaforskning er i praksis tøvete og useriøs aktivist- og misjonsvirksomhet og demagogi, på linje med diverse religiøs virksomhet.
Selvfølgelig er klimaforskning og klimavitenskap høyst reelt. At den er besudlet med politikk er trist, men gjør ikke at området ikke en del av naturvitenskapen.
Det er alltid mulig å være mer presis.
Man kan påpeke at det er to forskningsretninger på klimafeltet:
A) Vitenskapelige forskning basert på empirisk naturvitenskap.
B) Politisert klimaforskning, med en agenda som er kjent fra ennen bestillingsforskning hvor konklusjonen er gitt med pengesekken til forskningslønn. Både Cicero og Bjerknessenteret er trygt plassert innenfor denne siste gruppen.
En slik inndeling er selvsagt ikke til hinder for et enkelte i gruppe B) selv kan tro de driver med vitenskap (spesielt i argumentene når man møter kritikk), eller at de unntaksvis på enkelte dager kan prøve å ta i bruk deler av vitenskapelig metodikk.
Jødals kommentar om misbruket av konsensus som forsvarsmekanisme for sviktende vitenskap er betimelig, jfr. nevnte eksempel med Katja Sverdlilje. Det er rett og slett sjokkerende at noen i det hele tatt kan finne på å hevde at «konsensus» står over naturvitenskapenes sentrale prinsipp om empirisk falsifisering.
Men i den såkalte «klimaforskningen» er dette mer regelen enn unntaket nå, og det vi ser er dessverre vitenskapsforvitringen som oppstår i et selvforsterkende ekkokammer* der det forhåndsdefinerte politiske budskap må bruke et konsensustyranni for å overleve empirisk testing.
*klimaalarmismens ekkokammer er vel det eneste sted der kvasiargumentene rundt «feedback» har empirisk relevans 🙂
Det er ikke sjokkerende, Sunde. Tiden for å bli sjokkert var over for…la oss si 10-15 år siden. Men det er tankevekkende. Og trist for unge forskere som nå blir forledet til å tro at de kan skrive nærmest hva som helst uten å bli møtt med faglig kritikk. Har man fått denslags «velvilje» noen år, kan det skade både ens fremtidige renomme og ens holdning til vitenskap. Våre klima-institutter har i så måte et stort ansvar, som de neglisjerer.
Tillater meg en tilleggskommentar til Jødals utmerkede kritikk av at en del representanter for klimaforskningen synker ned til å la egenprodusert konsensus overstyre empirisk falsifikasjon. De velger altså å hoppe bukk over at andre naturvitenskaper rangerer falsifiseringskriteriet som det viktigste kravet innen systematisk empirisk forskning.
IPCCs konsensusargument havner slik i direkte konflikt med naturvitenskapenes krav til teorihåndtering: Den overordnede konsekvens av falsifiseringskriteriet er nemlig eksplitt uttrykt i Karl Poppers sentrale utsagn om at «teorier kan ikke bevises, men de må kunne falsifiseres». Utlagt: Teorier som ikke potensielt kan avkreftes kan ikke regnes som en vitenskapelig teori. Popper sier derfor videre at «når en teori oppstår som det eneste som er mulig, må det tas som et tegn på at man verken har forstått teorien eller problemet som var meningen å løse». Når den uvitenskapelige delen av klimaindustrien kaller all kritikk av deres monomane CO2-hypotese for «fornekting» og ikke respekterer formalvitenskapens falsifiseringskriterier ser vi derfor et eklatant eksempel på nettopp dette syndromet.
Men det er flere trekk ved dagens klimaretorikk som bryter med etablerte vitenskapelige krav:
Man skjermer seg for å la hypoteser gjendrives av observasjoner ved å bl.a. endre måleobjekt (jfr. fokusforflytningen fra atmosfære til dyphavene da spriket mellom modeller og observasjoner ble for stort); endre datahistorikk fra temperatur til varmeenergi (joule, osv.) og slik etablere nye, inkommensurable og ikke-falsifiserbare verdisett som også vanskeliggjør sammenligning med historiske data (etter at man først har prøvd å glatte ut tidligere varmeperioder med lavere CO2-nivåer enn nå); og til og med endre «global oppvarming» til «klimaendringer» (som selvsagt er et helt meningsløst begrep mht. falsifiserbarhet da alt og ingenting av vær og klima kan stappes inn under dette begrepet.
Samtidig rigger man selvbekreftende modeller og datautvalg for å gi skinn av at CO2-hypotesen bekreftes av observasjoner.
Vitenskapen misbrukes, men man oppnår den ønskede publikumseffekt: Hos politikere og andre klimaufaglige beslutningstakere gir bruken av teorier som ikke kan falsifiseres en illusjon av at man forstår problemet. Slik sitter vi nå med flg vitenskapelige fallitt innen den dominerende klimaforskningen:
Man har valgt å definere en teori på en måte som ikke kan falsifiseres, dvs. at det ikke finnes noe som helst målbart utfall som kan avkrefte en effekt: «Klimaendringer» er som kjent alt og ingen ting. Iht. klassisk vitenskapsteori snakker vi da om en religion og ikke vitenskapelig teori. For hva er vitenskapelig teori?
1) Teori må utlede falsifiserbare hypoteser
2) Ved motstridende funn må teorien enten forkastes eller endres
3) En god teori må bli støttet gjennom flere ulike studier og metoder
Hei Morten,
Jeg tenkte jeg skulle legge inn et tilsvar her, etter at Aftenposten trykte det forkortede tilsvaret (her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/3j0n5q/Kort-sagt_-tirsdag-6-november).
Falsifikasjon er ganske riktig et grunnleggende prinsipp i vitenskapen. Idéen om at et resultat, en analyse eller en teori kan tilbakevises hvis det dukker opp nye resultater eller bedre analyser, er et prinsipp enhver forsker har eller bør ha i mente. Det innebærer at resultater også bør være falsifiserbare, i at det må være mulig å teste dem. Når en hypotese har bestått alle rimelige forsøk på falsifikasjon, etableres den som kunnskap og vi får en vitenskapelig konsensus. Prinsippet om falsifikasjon utelukker ikke vitenskapelig konsensus; det er en forutsetning for den.
Hvorvidt «vitenskapelig konsensus» er det riktige begrepet å bruke kan vi selvsagt diskutere, men jeg vil påstå at det er ganske innarbeidet og treffende. Det er uansett ikke glosen som er viktig, men den vitenskapelige prosessen og resultatene av den. Dette diskuterte jeg i den opprinnelige kronikken.
Så er det jo et spørsmål om det har noen verdi at forskere er enige. Jødal skriver at antakelig under halvparten av forskningsresultater er korrekte, jeg antar han sikter til en artikkel om biomedisinsk forskning som viste nedslående statistikk for treffsikkerheten innen fagfeltet. Medisin og klima er to forskjellige fagfelt, og studien er ikke nødvendigvis overførbar. Men det den også nevner er verdien av metastudier, dvs. studier om hvilke undersøkelser som er gjort i et fagfelt og konklusjonene av disse, og som er mer pålitelige kilder til pålitelig kunnskap enn artikler som omhandler ett forsøk eller forsøksserie. Så om det skulle forekomme feil i mange artikler, kan vi med større trygghet stole på metastudiene. Slike metastudier finnes det innen forskning på både vaksiner og klimaendringer, og de beskriver en vitenskapelig konsensus med klare konklusjoner. IPCCs rapporter er spesielt store og grundige metastudier.
Gruppetenkning er et skummelt begrep for vitenskapen, fordi det indikerer at en gruppe forskere innen et fagfelt kan samstemme analysene sine fordi de ikke vil motsi gruppen, og ønsker å passe inn i miljøet. Eventuelt at vi ikke overveier alternative forklaringer siden vi er blitt vant til å tenke på et fenomen på en innarbeidet måte. Det er i så fall ødeleggende eller til hinder for forskningen. I dette ligger mye av vitenskapens kunst, i å kunne vurdere alternative og uventede forlaringer, og er etter min erfaring et langt mer framtredende ideal enn et undertrykkende ønske om å passse inn. Så når en vitenskapelig konsensus er etablert, er det neppe fordi forskere ikke ønsker å finne motstridende resultater, men antakelig fordi de motstridende resultatene uteblir. Helt til det eventuelt faktisk dukker opp nye resultater som er motstridende og som etter å ha blitt grundig ettergått viser seg så solide at konsensus endres.
I bunn og grunn handler dette om vi skal høre på eksperter eller ikke. I det morderne samfunn har vi innrettet oss slik at de fleste av oss er spesialiserte i våre ferdigheter og støtter oss på andre med andre spesialiteter for å få gjort ting vi selv ikke er like flinke på. Selv forsker jeg på batterier. Det vil si at det er et vell av fagområder og ferdigheter jeg ikke har på langt nær like solid bakgrunn på. Derfor går jeg til en lege når jeg blir skikkelig dårlig i stedet for å prøve å sette diagnose på meg selv; jeg leier inn en rørlegger når jeg trenger å justere vannrørene i huset; og jeg får togfabrikken til å lage togene jeg kjører med. Og siden jeg ikke har faglig bakgrunn eller tid til å sette meg inn i alt materiale om klimaendringer velger jeg å lytte til og ha tillit til de tusener av klimaforskere som har brukt årevis på å undersøke dette fenomenet, i til sammen tusener av år. Når metastudiene sier at de stort sett er enige i hovedtrekkene, setter jeg min lit til det.
Katja. Fint du engasjerer deg på vår side. Det kan ha en verdi at forskere er enige, men det endrer ikke hovedpremisset i vitenskapen: at teorien må stemme med observasjonene – og ikke omvendt. Det er påfallende i dag at det er modeller som ikke stemmer med observasjonene, du hevder det er mest enighet om. Og da er det naturlig å spørre seg hvorfor dette ikke har preg av gruppetenkning? (Du hevder det motsatte). At forskere som blir fri fra sine institusjoner og grupperinger, som ikke få penger eller spaltepalsss, med noen svake organisasjoner som lever av en liten medlemskontingent, i særlig grad skal bedrive gruppetenkning?
Og du betegnet oss som fornektere i din hovedartikkel. Påfallende at vi som støtter oss på historiske klimavariasjoner og observasjoner over mange hundre millioner år skal være fornektere? Det er ingen klimafornekting. Det er en kritikk av beregninger og en rekke andre vitenskapelige konklusjoner. Ifølge det ovennevnte hovedkriterium er det jo IPCC-leiren som har fornektet betydningen av de samme naturlige variasjoner basert på en modell som ikke holder mål (knfr Climategate epost mellom nøkkelpersoner som uttaler at modellene er for dårlige, jeg bruker dem ikke lenger, det må lages nye).
I bunn og grunn handler det om hvem man skal tro på skriver du. Ja, de som beregner eller de som vurderer oservasjonene. Det er da ingen prinsipielle forhold som skal gjøre det mindreverdig å tro på R. Lindzen, F. Dyson, H. Svendsmark, Friis-Christensen, Hubert Lamb, majoriteten av solforskere, C Wunsch, W Gray, osv.
Neste klimanytt handler om IPCCs dementier av tidligere alarmerende konklusjoner og feilaktige naturbeskrivelser. Det begynner å bli mange av dem. Hvorfor skal man tro på IPCC? Er du ikke overbevist så kan du jo lese ‘Climategate’ eposter eller NIPCC-rapportene. De har jo vesentlig bedre vitenskapelige diskusjoner og pro et contra enn IPCC-rapportene (der sogar enkelte 20-åringer med minimal forskererfaring får forfatteransvar).
Hei Ole,
Jeg skal ikke gå i dybden i dette, siden jeg ikke er klimaforsker selv. Jeg støtter meg på det store flertallet av forsker og metaanalyser, som tilsier at klimaforandringene vi ser nå er i vesentlig grad menneskeskapte og går veldig mye fortere enn at det er trygt for oss.
Grunnen til at IPCC har vesentlig tyngde er at det er et FN-finansiert prosjekt som gjør en massiv metaanalyse, og ser på helheten av forskning som er blitt foretatt. De har ingen grunn til å portrettere situasjonen som verre enn den er. NIPCC er så vidt jeg har skjønt finansiert i stor grad av amerikanske velstående mennesker med interesser i oljeindustrien og med et ønske om å promotere republikanernes verdenssyn som ikke tillater regulering i den grad vi trenger for å bekjempe klimaproblemene. «Climategate» handlet vel mest om at noen mente de trengte bedre modeller, og så laget de bedre modeller, som fremdeles peker på klimaendringene som alvorlige og menneskeskapte.
Hva gjelder data fra hundrevis av millioner år bakover, er det riktig at temperaturen har variert mye mer enn det den er på vei til nå. Men det er noen vesentlige punkter: Disse temperaturforandringene har aldri gått så fort som de gjør nå – vi snakker om hundre ganger fortere nå enn noensinne før (så vidt jeg husker). Det vil si at de økologiske systemene vil ha store problemer med å justere seg. Og at de tidligere temperaturendringene gjerne har sammenfalt med masseutryddelser. Vi er allerede i gang med en masseutryddelse, men jeg ser ingen grunn til å drive den så langt at menneskearten blir revet med i den.
For meg personlig er det en risikoanalyse:
Hvis IPCC har rett, har vi alternativene:
1) Ikke gjøre noe betydelig. Dette vil i så fall føre til utstrakt sult, død, og sannsynligvis krig.
2) Ta tak i problemene. Dette vil i så fall forhåpentligvis begrense mengden sult, død og krig. Det vil også føre til at vi bruker en del ressurser på å gå over til en energiproduksjon som gjør land og folk mer selvstendige og selvforsynte i energiforsyning og dermed mer uavhengige av oljeproduksjon, som igjen antakelig vil føre til mindre krigføring, i og med at mye av krigingen i verden handler om oljeressurser. Det vil også føre til renere luft for de fleste.
Hvis NIPCC har rett, har vi alternativene:
3) Ikke gjøre noe betydelig. Det vil i så fall la oss holde på som vi stevner nå, med et økonomisk system som vi er fortrolige med men skaper stadig større økonomiske ulikheter.
4) Ta tak i (de eventuelt) ikke-eksisterende problemene. Det vil i så fall føre til at vi bruker en del ressurser på å gå over til en energiproduksjon som gjør land og folk mer selvstendige og selvforsynte i energiforsyning og dermed mer uavhengige av oljeproduksjon, som igjen antakelig vil føre til mindre krigføring, i og med at en god del av krigingen i verden handler om oljeressurser. Det vil også føre til renere luft for de fleste.
For meg virker pkt. 1 som noe vi bør unngå. Siden konsensusen nå er at det er en overhengende fare, mener jeg vi bør gjøre noe med det, også siden de potensielle konsekvensene er så alvorlige. Pkt. 4, som er worst case i tilfelle IPCC tar feil, forekommer meg ikke som spesielt ille – snarere vil det antakelig gavne de fleste. Men det gavner ikke oljeselskapene. Så kort sagt: Pkt 4 er ikke så mye verre enn pkt 3, kanskje egentlig bedre, mens pkt 1 er et scenario vi absolutt bør unngå.
Jeg er heller ikke klimaforsker, men jeg har nok naturvitenskapelig bakgrunn til å forstå at konsensus ikke er nok til å forenes om en hypotese. Når det gjelder IPCC, hvor mange kritiske forskningsrapporter er med i metaanalysene? Hva gjør at du stoler på at IPCC har et objektivt syn på forskjellige forskningsbaserte konklusjoner angående antropogen temperaturøkning? Så vidt jeg vet er IPCC´ mandat å analysere virkningen av antropogen klimaendring. Er ikke da konklusjonenen allerede gitt? Ville du gitt Menighetsfakultetet i oppdrag å forske på Guds eksistens?
Når det gjelder alternativene dine er det mye å si. For det første vil en tvungen overgang til alternaitive energikilder være et problem hvis klimaendringer ikke er menneskeskapt. Grunnen er at man mener man kan styre klimaet og derfor ikke setter inn tiltak for å tilpasse oss eventuelle klimaendringer. Det kan få alvorlige konsekvenser. Derfor er det ikke bedre å prøve å beskjempe temperaturendringer enn å tilpasse seg dem. For det andre argumenterer du for sosial utjevning som ikke har noe med atropogen klimaendring, men en ny økonomisk verdensordning under dekke av å være et klimatiltak. Det er å føre folk bak lyset. Argumentet med krig kan vel motsies med at mennesker alltid finner noe å krige om. Kriger oppsto ikke etter at vi fikk olje.
Vitenskapen må aldri forlate sine forskningsetiske prinsipper for å tekkes politikken.
Det virker som du har akseptert alle argumentene fra klimaindustrien uten motforestillinger.
Katja. Dine alternativer på slutten kommenterer jeg ikke. Politikk kan man gjøre på ymse grunnlag uten dekning i vitenskapen. Jeg er opptatt av det vitenskapelige grunnlaget for drivhuseffekten og følgeeffekter for kloden. IPCCs teorier basert på modellene er så dårlige, med så mange manipuleringer og feil at de kan legges til side basert på kjente naturprinsipper og observasjoner. Heldigvis viser en slik overordnet vurdering supplert med de klimahistoriske kjensgjerninger at det er ingen, hverken teoretisk eller ‘praktisk’, fare for betydelig innflytelse fra CO2.
Typisk kommer dette til syne når man ser på plantevekst, der IPCC ikke inkluderer økt vekst fra økt CO2 slik man observerer fra satellitter. R Tol, med tre professorater og med metodebok på miljø og klimastrategi, publiserte i 2014 en metastudie med konklusjonen om at ‘verden ville bli et bedre sted for fattig og rik innen en temperaturøkning på 2.2 C’. En viktig faktor i tillegg er at det er særlig de kaldere områder og perioder som blir varmere: natten, vinteren, Arktis, økt høyde over havet. Det blir ikke spesielt kritisk av det.
Det kan derimot bli kritisk om det blir kaldere slik majoriteten av solforskerne konkluderer ut i fra historiske data og beregninger av solen. Over 600 arbeider viser det selv om IPCCs tidligere ensomme ‘solforskersvale’ Judith Lean konkluderte annerledes i tidligere IPCC-rapporter. Men nå har hun visstnok endret syn: ‘It’s the sun stupid’ var visstnok en tittel på et foredrag.
Hva de fleste mener er av liten interesse hvis det ikke stemmer med observasjoner. Det er de ledende innen hvert fagfelt som former utviklingen, resten følger etter, riktig eller galt. Av 12 000 sammendrag om klima var det bare 4000 (33%) som skrev noe om menneskeskapte forhold. Bare 65 (Cook 2013) støttet IPCCs konklusjon om at mer enn halvparten av temperaturøkningen er menneskeskapt (tre andre professorer fant bare 43). 97% er jo bare konstruert tall uten verdi.
Ellers. det er intet unikt med dagens oppvarming i størrelse eller hastighet.
Climategate handlet om hvorledes sentrale ‘IPCC-rapportforskere’ arbeidet for å påvirke konklusjonene, mediene og politikerne med å påvirke de vitenskapelige data inklusive å skjule essensiell kunnskap. Og det viser at de er enige med skeptikerne på vesentlige punkter, inklusive modeller. Er det uvesentlig for saken? Og for deg?
Du må lese NIPCC-rapportene fra frittstående forskere. Det som skrives om den på nettet fra motstandere er jo bare sprøyt. Om det er viktig for deg hvem som finansierer trykking av en bok så kan du jo vurdere IPCC-systemet. Myndighetene finansierer jo bare IPCC-stoff. Om du ikke er enig med NIPCC kan du lære noe om rapportskriving og se hvordan det argumenteres og hva som er viktig faktorer. Evalueringen av IPCC i 2010 påpekte jo nettopp mangler med vitenskapelige prosesser og argumentasjon for konklusjonene, manglende usikkerhet og sammenblanding av vitenskap og politikk.
Katja,
Denne setningen fra andre avsnitt er feil:
«Grunnen til at IPCC har vesentlig tyngde er at det er et FN-finansiert prosjekt som gjør en massiv metaanalyse, og ser på helheten av forskning som er blitt foretatt.»
Det følger av IPCC-mandatet at de ser på helheten av forskningen på menneskeskapte klimaendringer, utifra premisset i mandatet. som klargjør at man tar den menneskeskapte oppvarmingen for gitt.
«The role of the IPCC is to assess on a comprehensive, objective, open and transparent basis the scientific, technical and socio-economic information relevant to understanding the scientific basis of risk of human-induced climate change, its potential impacts and options for adaptation and mitigation. »
http://www.ipcc.ch/pdf/ipcc-principles/ipcc-principles.pdf
Forskning som påpeker feil i eller er skeptisk til menneskeskapt oppvarming blir derfor systematisk neglisjert og holdt utenfor den såkalte helheten. Mandatet legger også til rette for å holde en rekke yrkesgrupper utenfor IPCC-prosessene, eksempelvis solforskere (sola), biologer (fotosyntesen) og geofagene (jordens geologisk historie). Dermed blir de tre fagområdene i parentes behandlet i IPCC-prosessene av forskere med marginal eller manglende kompetanse.
Er man interessert i rollene til f.eks oljeindustrien, bør man også være opptatt av interessene til aktørene i Klimaindustrien, en industri hvis eneste eksistensberettigelse er å forsyne de grønneste politikerne med det de trenger for å gjennomføre sin agenda.
Med andre ord, konsensusen du viser til er holdt oppe av forskere i jobber som bare eksisterer så lenge jobben deres avhenger av at de kan skjule det observerte forholdet mellom menneskeskapte og naturlige klimaendringer.
Som du muligens ikke er klar over, hovedrapporten fra 1990 er klar over at det ikke eksisterer observasjoner i naturen som entydig viser at våre utslipp har forårsaket målbart stigende temperatur. At politikerne senere mener de kan skjelne T-endringene via klimamodeller og har instruert forskerne i IPCC til å forholde seg til dette i IPCC-rapportene til fortrengsel fra observasjonene, viser bare hvor gjennomkorrupte prosessene i klimapanelet har blitt.