Forfattet av Kjell Stordahl. Vi gjengir i dag kapitlet med statistisk analyse av værdata fra Norge, fra Klimarealistenes høringssvar til NOU2018:17 Klimarisiko og norsk økonomi.
Denne analysen som er basert på historiske temperaturdata for Norge står i sterk kontrast til utsagnene i utvalgsrapporten basert på klimamodellering, der det tegnes et dystert bilde av utviklingen i Norge med økende ekstremvær og tilhørende konsekvenser.
Temperaturutviklingen i Norge
Utvalgsrapporten viser temperaturutviklingen i Norge i en svært forenklet og feilaktig figur (Svart kurve i Figur 3.8). Figuren skjuler varmeperioden på 30-tallet og viser en kraftig og feilaktig stigning på 2000-tallet. Den samme figuren viser prognoser for en dramatisk stigning i temperaturen som så langt ikke harmonerer med temperaturobservasjonene i Norge frem til 2018.
Temperaturdataene som er brukt i det følgende, er hentet fra åpen tilgjengelig klimastatistikk fra Meteorologisk institutt og vist som gjennomsnittlig årstemperatur i Norge for hvert år i perioden 1900–2018. Gjennomsnittstemperaturen 1900– 2018 var 1,25 °C. Gjennomsnittlig årstemperatur var estimert til 0,7 °C i år 1900 og 1,8 °C i 2018 dvs. en økning på 1,0 °C per 100 år i denne perioden. Dette samsvarer godt med Figur 3.2.5 i Miljødirektoratets rapport «Klima i Norge 2100». Denne figuren viser også varmeperioden på 1930-tallet.
Temperaturen i Norge stiger ikke jevnt, men følger naturlige variasjoner. Temperaturen går grovt sett oppover fra 1900 til 1935, deretter avtar temperaturen fra 1935 til 1980. I perioden 1980–2000 stiger temperaturen markant og flater så ut igjen etter år 2000.
En regresjonsmodell for hele perioden 1900– 2018 på 118 år viser at stigningskoeffisienten er på 0,01 °C/år, og den er sterkt signifikant. En prognose for de neste 82 årene frem til 2100 gir på dette grunnlaget en økning på 0,82 °C.
Kjell Stordahl, KRs høringssvar til NOU2018:17, side 4 i sammendraget.
Det observeres også et meget betydelig avvik mellom regresjonsmodellen basert på norske temperaturdata og utvalgets temperaturprognoser for Norge, basert på utslippsbanene RCP4.5 og RCP8.5, som resulterer i en temperaturøkning på henholdsvis 3 og 4,5 °C.
I utvalgets rapport i Kapittel 3, Figur 3.4, er utviklingen av global middeltemperatur 1860–2020 vist. Denne figuren er fullstendig feil og misviser global temperaturutvikling ved å tegne en usedvanlig sterk vekst etter år 2000. Det problematiske er imidlertid at Meteorologisk institutt har de eksakte gjennomsnittlige temperaturmålingene for Norge og som er vist på figurene 3.16 og 3.17 i vår rapport, og at disse målingene ikke er benyttet. Disse målingene viser ikke noen sterk temperaturutvikling
i Norge etter år 2000.
På Figur 3.4 i utvalgsrapporten er det vist temperaturprognoser inkludert et usikkerhetsintervall i blått etter år 2020 for global temperaturutvikling. Det er mer naturlig å benytte målinger for Norge når de er tilgjengelige og utvikle prognoser for Norge basert på norske målinger.
Temperaturprognosene i Figur 3.4, som også er basert på modellkjøringer av globale temperaturdata, ligger skyhøyt over en vekst på 0,82 °C frem til århundreskiftet.
Kjell Stordahl, KRs høringssvar til NOU2018:17, side 4 i sammendraget.
Det er også viktig å merke seg at den målte temperaturen i Norge i 1934 og 1938 var like høy som i 2018.
En betydelig mangel ved utvalgets fremstilling er at man ikke drøfter det manglende samsvar mellom temperaturprojeksjoner og observerte temperaturer, samt mellom utslipp og temperatur etter 1950. Dette er forhold som fører til at utvalgets risikoanalyse får systematiske trender i negativ retning og som fører til høyere risiki.
Utvalgsrapporten uttaler: «I utslippsscenarioet RCP4.5 forventes en global temperaturøkning på rundt 2,4 °C mot slutten av århundret, og i RCP8.5 forventes en global temperaturøkning på rundt 4,3 °C mot slutten av århundret, relativt til perioden 1850–1900.»
Utslippsscenariene RCP4.5 og RCP8.5 angir markert økt fremtidig temperatur som en følge av økte CO2-utslipp. En sammenligning av historiske endringer i temperatur i Norge og endringer av CO2-utslipp gir imidlertid god grunn til å anta at økte utslipp og økt CO2-konsentrasjon bare har svak effekt på temperaturutviklingen, slik utslippsscenariene er modellert.
Temperaturutviklingen i Norge har siden slutten av siste verdenskrig, også etter år 2000, vært påvirket av betydelige og markert stigende utslipp av CO2. Til tross for dette har temperaturutviklingen vært moderat. Det er derfor liten grunn til å tro at den beskjedne temperaturtrenden skal brytes og at vi står foran en eksplosiv temperaturutvikling i Norge.
I utvalgsrapportens Kapittel 3.3 Konsekvenser av klimaendringer i Norge, skrives det:
«Norge blir enda varmere. Frem mot 2100 forventes en gjennomsnittlig temperaturøkning på ca. 4,5 °C sammenlignet med referanseperioden 1971–2000 i et høyutslippsscenario (se Figur 3.8)»
Dette er påstander som er dårlig begrunnet og lite sannsynlige.
Nedbør i Norge
Utvalgsrapportens Figur 3.10 viser endring i årsnedbøren med svart kurve fra 1900 til 2015. Kurven er feil og viser ikke den jevne utviklingen i perioden slik målingene fra Meteorologisk institutt viser. Stigningskoeffisienten for nedbøren, basert på regresjonsanalyse av Meteorologisk institutts målinger, er 0,175 % økning pr år i forhold til gjennomsnittsnedbøren i referanseperioden 1961–1990.
Stigningskoeffisienten for nedbøren er sterkt signifikant og svarer til en forventet økning på 2,8 mm per år. På 10 år vil forventet nedbørsmengde øke med 2,8 cm og på 100 år 28 cm.
Utvalgsrapporten tegner nærmest et skremselsbilde ved å omtale en økning av nedbørsmengden på 28 %, men her er det snakk om perioder i størrelsesorden 100 år. Det anbefales at utvalget isteden forholder seg til økning i mm og ikke bare i %. Da får leserne en bedre innsikt. En planperiode for en kommune eller andre aktører er imidlertid ikke 100 år.
Vannavrenning
All nedbør forårsaker ikke skader. I løpet av året faller det gjennomsnittlig 160 cm nedbør i Norge som fordeles på 50 cm som fordamper og ikke forårsaker skade, og 110 cm som defineres som totalavrenning.
I utvalgsrapporten poengteres det flere steder at Norge blir våtere og at episoder med styrtregn blir kraftigere. For å planlegge tiltak for å redusere flomskader, må det imidlertid også tas hensyn til variasjoner i total vannavrenning, målinger fra ulike geografiske områder og sesongmessige variasjoner.
I Miljødirektoratets rapport Klima i Norge 2100 som også utvalget henviser til, gir Figur 3.3.4 og Figur 3.3.5 oversikt over totalavrenning per år for Norge 1917–2014. Totalavrenningen har ligget på et jevnt nivå i hele perioden og det er ikke noe som tyder på at den gjennomsnittlige årlige totalavrenningen er økende. Men sesongmessige variasjoner i ulike geografiske områder vil selvsagt påvirke dimensjoneringen av eventuelle tiltak.
Utvalget har lagt vekt på å omtale nedbørsutviklingen i Norge, men har lite kunnskapsrike formuleringer som også viser liten innsikt. Eksempelvis er totalavrenning i det hele tatt ikke nevnt, heller ikke statistikk over utviklingen og prognoser for totalavrenningen.
Naturkatastrofer og ekstremvær i Norge
I en klimarisikoanalyse av norsk økonomi, er det overraskende og en betydelig svakhet at utvalgsrapporten i det hele tatt ikke omtaler naturskader fra før 1980. Samtidig uttrykkes det mange steder i rapporten at det forventes økende ekstremvær. Det minste som kan forventes er at rapporten burde inneholde en historisk dokumentasjon av naturkatastrofer og ekstremvær i Norge i løpet av de siste århundrer – og med anslag over hyppighet og volum i dødsfall, skadeomfang og økonomiske skadeserstatninger. Bare med et slikt grunnlag kan man etablere best mulige anslag for fremtidige katastrofer og ekstremvær. I en økonomisk risikoanalyse for Norge mangler denne empirien som input til selve analysene.
Vi viser til statistikk over tidligere ekstremvær eller naturkatastrofer i Norge de siste 450 år. Det har vært 30 betydelige naturkatastrofer eller ekstremvær som til sammen har krevd ca. 3 000 menneskeliv. Særlig har orkaner eller storm, skred (snø-, fjell- og leirskred) og flom forårsaket disse katastrofene. Etter år 1900 er det registrert 6 store naturkatastrofer med ca. 230 omkomne. Den siste større naturkatastrofen var Vassdalulykken i 1986 som tok 16 menneskeliv. Den siste større ekstremværeller naturkatastrofe utenom snøskred var rasulykken i Loen i 1936.
Denne statistikken viser at antall omkomne i naturkatastrofer fra 1945 og fremover er nedadgående; det samme på 1900 tallet.
Det antas å være en sterk korrelasjon mellom antall døde, antall skader og økonomiske erstatninger for mange av de store naturkatastrofene. I store stormer skjer det flere forlis med tap av både båter og menneskeliv. I store skred og snøras ødelegges bygninger og menneskeliv går tapt. Ekstremværene Galnemondag og Storofsen viser dette klart. Beskrivelsen av følgene av Storofsen viser avhengigheten mellom erstatningsbeløp, antall skader og antall omkomne.
Tabell 5.1 i vårt høringssvar viser antall døde i større naturkatastrofer de siste århundrene. Konklusjonen er at antall døde og økonomiske følgekostnader er nedadgående.
Dette står i sterk kontrast til utsagnene i utvalgsrapporten der det tegnes et dystert bilde av utviklingen i Norge med økende ekstremvær og tilhørende konsekvenser.
Utvalgsrapporten viser en figur der økonomiske erstatninger for ulike type naturskader fra 1980 som er svært konsentrert. Isteden for dette har vi er her valgt å belyse de to naturskadetypene storm og flom mer detaljert, da det er disse som forårsaker størst skadeomfang i Norge. Denne statistikken hentet fra Finans Norge, viser at det ikke er noen grunn til å dramatisere utviklingen av ekstremvær og naturskader i Norge.
Figuren viser antall naturskader i perioden 1980–2018. I årene 1992, 2011 og 2015 skyldtes skadene større orkaner. Statistikken viser ingen tegn til eksplosiv økning i antall naturskader i Norge.
Erstatningsbeløpene etter naturskader øker, men det skyldes i stor grad økt erstatningsbeløp per skade og generell prisvekst.
Det viser seg at antall ekstremvær i Norge er nedadgående. Etter den ekstreme orkanen Nyttårsaften 1991 ble Meteorologisk institutt pålagt å innføre varsling av ekstreme værsituasjoner (ekstremvær) i Norge som utgjorde en fare for liv og verdier dersom det ikke igangsettes skadeforebyggende tiltak. Fra 1994 til 2018 har Meteorologisk institutt utarbeidet statistikk over antall ekstremvær i Norge. Figuren viser denne 25-årsstatistikken for antall ekstremværhendelser. Etter dette har begrepet «ekstremvær» ofte vært nevnt i mediene og en kan lett forledes til å tro at dette betyr en endring av vær eller klima, noe som ikke er tilfelle.
En regresjonsmodell viser at antall ekstremvær i Norge er nedadgående. Dette står i sterk kontrast til utsagn om økende ekstremvær omtalt i Utvalgsrapporten.
Utvalgsrapporten skriver på side 44 om havstigningen og dens antatte konsekvenser, og konkluderer med at havstigningen allerede er observert. Det er imidlertid store avvik mellom rapportens tall og ekspert-estimater basert på ekstrapolasjon av reell havstigning. Eksempelvis angir utvalgsrapporten for Oslo en økning fram mot 2100 på 20 cm, mens en ekstrapolasjon av faktisk målte data peker mot en reduksjon på 30 cm. Havnivået i Oslo har sunket med en jevn trend på 3–4 mm per år de siste 100 år, og det er lite som tyder på at det blir snarlige brudd i trenden.
At havstigning av betydning faktisk er observert i Norge, og at havstigningen vil bli som utvalget hevder, er derfor svært usikkert.
Dette illustrerer ganske godt at Storting og regjering lever i en klimaboble hvor «tro» styrer prosessene og aktuell og tilgjengelig kunnskap uderkommuniseres eller rett og slett overses. Det er skremmende at slik vridning av fakta koster samfunnet 30-40 mrd kroner årlig, penger som kunne hatt betydelig bedre anvendelse andre steder i norske budsjetter. Når man holder på slik på klimaområdet kan man spørre seg hvordan det står til på andre områder…
Havet – klimaendringens Mor!
For mer enn 100 år siden viste meteorologen Vilhelm Bjerknes oss at Havet er værets og klima endringers Mor. Energi strålt inn fra Sola er dets Far! Bjerknes var med å la grunnlaget for vår tids meteorologi.
Vær- og klimaendringer drives av utveksling av energi mellom atmosfæren og hav og land, og mellom områder med ulikt energiinnhold i atmosfæren. Og av gravitasjons og rotasjons krefter.
Institusjonen Cicero får Stortinget til å gjennomføre en kostnadskrevende politikk knyttet til klimaendringer. En politikk der bruk av fossilt brensel i produksjon av energi til samfunnsnyttige formål skal fases ut. Cicero hevder at hvis ikke politikerne følger anbefalingen vil temperaturen på kloden stige med mange grader.
Dette er en av mange myter om klima Cicero sprer ut i allmennheten, og som følges av politikere og andre beslutningstakere. Myten er en påstand uten forankring i naturlover. I fall temperaturen på kloden stiger med 1oC (0,35 %) vil utstråling av energi til verdensrommet øke med 1,4 %. Stiger den med 2o C (0,7 %) vil utstrålingen øke med 2,8 %. Temperaturen på kloden kan bare øke dersom energi strålingen fra sola øker. Dette er en velkjent naturlov.
En annen myte fra Cicero er at energi absorbert av CO2 i atmosfæren stråles tilbake til jordoverflaten. Myten er i strid med naturlover. Energimengden absorbert i CO2 er lav. Den kan kun stråles ut til det kaldere verdensrommet. Gå tynnkledd ut en vinterkveld og kjenn om du blir varmere. Naturlover sier at du vil bli nedkjølt. Den varme kroppen stråler energi ut til de kaldere omgivelsene.
En tredje myte fra Cicero er at CO2 fra forbrenning av fossilt brensel tar opp så mye strålingsenergi at dette fører til klimaendringer. Mengden CO2 fra forbrenning utgjør ca. 4 % av den totale mengden CO2 i atmosfæren. Energi som tas opp i denne lille andelen CO2 utgjør pr. volumenhet atmosfære mindre enn 1/10 000 -del av den energimengden vann fordampet fra havet tar med seg opp i samme volumenhet. Hvilket betyr at CO2 fra fossilt brensel i atmosfæren ikke har noen innvirkning på klimaendringer av betydning.
Vær og klima har beviselig alltid endret seg. Det er i spørsmålet om årsak til endringene Cicero sine utsagn feiler. Uten å legge naturlover til grunn vil ikke Cicero finne sammenheng mellom årsak og virkning for klimaendringer.
Når Cicero bygger sine utsagn på tro og ikke på fysiske bevis, basert på naturlover, får deres virksomhet en religiøs karakter.
Ovennevnte eksempler viser at Cicero sine myter er falske. Klimaendringer i vår tid følger mønstre vi kjenner fra historien. Skolen har ikke lenger behov for å skremme barn og unge med at CO2 i atmosfæren truer framtiden deres.
Årsak til at slike myter oppstår er klart en utfordring til samfunnsforskere å forske på for å avsløre sammenheng mellom politiske mål og verdensomspennende økonomiske forhold.
Det interessante spørsmålet er om den angitte temperaturøkningen på en gr. C de siste 100 år har medført en klimaendring slik Arne W. Grønhaug definerer en klimaendring ved observasjoner av habitatet over klimasoner.
Han hevder at temperaturøkningen etter den «lille istid» har vært for liten til at dette har vært mulig.