Klimatismen

Klimatismen eller klimakultismen er landeplagen som i 27 år har vært tvungen statsreligion over hele Europa og Amerika . I USA i dag er sekten på retrett etter fjorårets tap av presidentembetet. EPA og NASA. Frafall fra klimatismens dogmer straffes strengt og kjetterske ytringer fører til at man blir betraktet som spedalsk. Det er bare trygt å ytre seg imot klimatismen hvis man er rik, gammel eller ikke kan sies opp. En kortere tekstversjon ble i går publisert i den nye nettavisen resett.no, hvor Helge Lurås er redaktør.

Kjetterne
En av kjetterne er kjemiprofessor Fritz Vahrenholt, som til slutt fikk nok av klimatismens løgner og forfattet «The Neglected Sun» . Denne bestselgeren sørget for å halvere antall klimakultister i Tyskland. En annen kjetter som også betegner seg selv som klimadissident er klimaforskeren Lars Bern, med et anbefalt intervju her. Også prominente klimaforskere godt inne i IPCC-leiren påpekte, som Von Storch i Tyskland: «Dessverre oppfører noen forskere seg som predikanter, og leverer prekener til mennesker.»

En annen troende innenfor klimaortodoksien kom i skade for å tenke selv og Judith Currys undrende spørsmål førte henne raskt over i  rekkene av kjetterne og klimafornekterne (klimatistenes favorittbetegnelse på alle frafalne). Dr. Curry har til nå unngått heksebrenning da de troende mener utslippene ved en hekseprosess vil irritere klimaguden.

Her i Norge er det ved universitetene våre mye mindre trygt å ytre seg, noe instituttleder Hans Borge ved UiS fikk erfare etter egne kjetterske ytringer.

Klimatismen har som alle religioner en del dogmer, som det er forbudt å betvile. Klimatismen skiller seg derfor fra den dominerende retningen innenfor kristendommen, som innbyr til kritisk tenkning. Klimatismen viser sin intoleranse som en svært primitiv religion, best sammenlignet med indianske religioner i Sentral-Amerika. Ved et pussig sammentreff skulle man også der stabilisere klimaet, og med bestialske ofringer av tusenvis av mennesker skulle solen holdes i live.

Dogmene
Det viktigste dogmet er at menneskelig aktivitet kan forandre vårt globale klima. Bevis glimrer ved sitt fravær, på samme måte som man ikke kan bevise at Jesus er født av en jomfru. Klimatistene forholder seg til en mytologi av klimamodeller som de blindt hevder kan avgi spådommer om framtiden. Viser man sin vantro ved å motsi dogmene, som her, eller nevner man at observerte temperaturer motsier modellene, så blir bare klimatistene enda mer fanatiske. (Edit 10/9 kl 15) Eller dogmatiske, som her.

Det mytisk-magiske element i dogmet kalles karbon (gjerne med andektig stemme), CO₂-avfall eller CO₂-forurensing, men er en særdeles livsnyttig gass som inngår i fotosyntesen. Klimatistene vil ytterligere redusere den allerede minimale CO₂-andel på 0,04 % av atmosfæren, det er ikke nok at naturen selv over 150 millioner år har redusert CO₂-nivået med 5/6. Lykkes de med dette vanvittige prosjektet (se avsnittet om klimafotavtrykk), vil plantene våre lide sultedøden, med hungersnød for menneskeheten som følge. Dette mener klimatistene er et nødvendig offer til deres store Gud, «det stabile klima». Siden klimaet aldri har vært stabilt. men er i konstant endring, så er klimatistene med sitt vanvidd en fare for vår sivilisasjon.

 

Klimatismens totale kontroll
Hederlige naturvitere har skutt så mange huller i klimatismen at den bare overlever fordi den har infisert politikerne våre. Politikere ønsker seg alltid total kontroll, og klimatismen er et ideelt redskap i så måte fordi kontrollmekanismene er så mange.

Klimatismen etablerte seg i Norge i 1990 med Institutt for Klimapolitikk påtvunget UiO ved et tvangsdekret utstedt av regjeringen Brundtland. Etter hvert har det samlede Storting sluttet seg til kultistene, med unntak av et lite dusin. For å skjule hva klimatistene holdt på med skiftet man navn til Cicero, og raskt derpå i 2007 uttalte Gro at det var umoralsk å betvile den Grobale oppvarming til tross for at denne var opphørt allerede i 1996. I dag er SV-politikeren Kristin Halvorsen kardinal for klima-kultistene i Norge, med tilstrekkelig makt til å hindre kjettere i å ytre seg de fleste steder I Norge.

Også kostholdet vårt skal under total kontroll. Inspirert av fortidens katolske kirke, skal vi ha kjøttfrie dager. Her er det flere sekter hos klimatistene, først de som nøyer seg med en dag i uken, som hos både klimakirkelige og klimaforskende predikanter. Blant de mer ekstreme finner vi kultister som til daglig jobber med manipulasjon og indoktrinering.

Klimafotavtrykket som mål for offervilje
Kontrollbehovet har mange sære utslag, blant annet skal man måle klimagudens tilfredshet med din livsstil ved beregning av ditt klimafotavtrykk. Målet er et fotavtrykk nær null. Det meste vi gjør skal evalueres av presteskapet, og heller ikke kjæledyrene eller husdyrene slipper unna. De skal dømmes både etter sine klimapoteavtrykk og etter eget kjøttkonsum. Her er pus beregnet til et avtrykk på 0,5 tonn CO2 årlig av de frittgående kultistene i FIVH. Bikkja er mye verre, og minst like ille som bilen som har rollen som klimatistenes Satan.

Ingen slipper unna, både stat og kommune må gjennom klimaskjærsilden. Ymse konsulenter fryder seg over forholdene, fordi de kan fakturere med gaffel. Selv Forskningsrådet, hvor midlene til klimatismeforskningen er forbeholdt de troende, har krav om beregning av prosjektenes klimafotavtrykk. Det går med tusenvis av arbeidstimer når klimabyråkratiet skal kartlegge kuene på vår jord, utslippssortert etter hvorvidt de melkes eller ikke før de spises av de vantroende blant oss.

Klimabibelen og Klimapaven
Klimatistene har sin egen klimabibel i form av hovedrapporter som revideres jevnlig av FNs klimapanel (IPCC), senest i 2014. IPCC fungerer som Klima-Vatikanet med årlige kirkemøter ledet av panelets klimapave og med deltagelse av statlig utnevnte delegater fra landene. De statlige delegatene består av politikere som har satset sin karriere på klimaguden og disse har sørget for at hvert land har fått sitt Institutt for Klimapolitikk til å spre klimatismens evangelium.

Hverken klimapaven eller andre i Klima-Vatikanet er underlagt noen etiske retningslinjer, de har pussig nok ikke et eneste bud, og står kun til ansvar for Guden «det stabile klima». Den største av alle klimapavene var jernbaneingeniør, forfatter av mykporno og vegetarianer Rajendra Pachauri fra India som gjorde seg så umulig at India kunne regisserte hans raske avgang som klimagudens stedfortreder på vår planet.. Han gikk av med trosbekjennelsen og jobbeskrivelsen:

It is my religion and my dharma
Klimapave Rajendra Pachauri

Lederen for klimaøkumeniske delegasjoner til kirkemøtene er som regel landets klimaminister, som enten er troende selv eller er pådyttet jobben fordi andre ikke orker å delta i absurditetene. Følget til klimakirkemøtene fra de enkelte land inkluderer hundrevis av kultister, menighetsbladene, frittgående og statslønnede sekter som WWF eller Greenpeace, eller byråkrater fra den klimatistiske statsforvaltningen som ekspanderer for å dekke eget sterkt økende behov for penger og makt. Så langt har klimabyråkratiet tatt siste stikk med Paris-