Professor emeritus Rögnvaldur Hannesson fra NHH har utgitt boka Klimaskepsis på Resett Forlag, en glitrende analyse av klimasaken, basert på solid økonomikompetanse og en god porsjon sunn fornuft, elementer som stort sett har vært fraværende i den norske klimadebatten gjennom mange år. Hannesson er medlem av KVR, og har forfattet flere klimanytt (KN168, KN176, KN189, KN239, KN249, KN253, KN259, KN279, KN290, KN299 og KN304). Her er en kort bokanmeldelse, men jeg tillater meg å forskuttere anbefalingen her – løp og kjøp.
Illusjonen om det grønne skiftet
Bokas undertittel er «Illusjonen om det grønne skiftet», et skifte som ikke er grønt i det hele tatt (tema fra side 91), men som har tentaklene langt ned i din og min lommebok. Boka er befriende fri for tomprat og tåkeprat, og med forord, fem kapitler og en oppsummering har det blitt 125 sider å lese.
Forordet oppsummerer og klargjør rundt den betydelige tvilen som eksisterer rundt klimapanelets prognoser og vi får øye på starten i en lang rekke forenklinger som gjør det mulig å oppsummere klima på bare 125 sider. Merk at det er utelatt at klimapanelet IKKE kommer med vitenskapelige prognoser, men bare mindre seriøse projeksjoner som ikke følger de vitenskapelige metoder som er utviklet for prognoser.
Her handler det om økonomi, sunt vett og rasjonell politikk. Hannesson benytter forordet også til å gardere seg mot den vanligste kritikken mot oss klimadissidenter: Han forsikrer oss om at det har blitt (uspesifisert) varmere «siden den lille istid», og han bekrefter at «klimagasser har oppvarmende effekt; det er elementær fysikk». Ingen rasjonelle aktører i klimadebatten vil være uenige i dette.
Gullkornet i forordet er påpekningen av at utvinning av olje og gass har plassert Norge på toppen blant verdens rike land. Å bli kvitt denne plasseringen er jo det den såkalte «klimapolitikken» til syvende og sist går ut på. Bedre kan det ikke formuleres – klimapolitikken skal gjøre Norge til et fattig land raskest mulig.
Norsk klimapolitikk – for verden
Første kapittel starter med å fastslå at Norge har et dårlig klima. Etter noen eksempler på det rundes det lakonisk av med at «Klimaet er en av grunnene til at Norge har verdensrekord i landbruksstøtte».
Så vektlegges Norges ubetydelighet som utslipper av klimagasser mens det helt korrekt påpekes at Norges klimapolitikk ikke er basert på hva slags klima vi ønsker oss i Norge, men på å redusere utslipp av klimagasser i den hensikt å begrense den globale oppvarmingen. Ja, den oppvarmingen som har kjølt kloden i fem år nå.
Vi får vite at Norge sammen med EU og andre vestlige land deltar i en dugnad for å begrense global oppvarming, mens resten av kloden deltar i en dugnad for økonomisk vekst – hvor energien de trenger kommer fra fossile brensler. Hva Norge gjør eller ikke gjør i denne sammenhengen er helt uten betydning.
Hannesson oppsummerer norske klimatiltak, inklusive elbilfordelene, elektrifiseringen av sokkelen samt molboprosjekter som regjeringens Langskip. Her sier konklusjonen alt:
Vi har et uttrykk for politiske tiltak som er godt synlige, men som har
Hannesson 2021, Klimaskepsis, side 25.
liten virkning. Vi kaller det symbolpolitikk.
Hannesson påpeker at det å skape arbeidsplasser ikke er det samme som å skape verdier, noe våre klimapolitikere unnlater å snakke om. «Arbeidsplasser kan skapes ved å sette folk til å grave hull i bakken og fylle dem opp igjen, men særlig produktive er de ikke.»
Trenger vi noen klimapolitikk?
Her sammenligner forfatteren to datasett for global temperatur, Klimapanelet og HadCRUT5 mot Connolly et al 2021 som ikke benytter UHI-forurensede temperaturdata fra storbyer og har med høykvalitetsdata for solinnstråling som klimapanelet utelater. Konklusjonen er, ekstremt kortfattet, at det er godt med rom for tvil hvorvidt Klimapanelets konklusjoner er holdbare.
Figurene 2.2 til 2.4 (side 46-47) er et elegant eksempel på hvordan man med skalaen i figurene kan bestemme hvilket inntrykk som skapes av endringer som finner sted over tid. Hvordan lyve med statistikk inngår forøvrig i ethvert grunnkurs i statistikk, og eksemplene flyter jevnlig rundt i store medier.
Klimafølsomheten og CO2
Fra side 50 ser Hannesson på usikkerheten i klimaspørsmålet, og etter å ha konkludert ukontroversielt med at våre utslipp er en uspesifisert faktor når vi måler atmosfærisk CO2-nivå, kommer vi til klimafølsomheten som vanligvis angis med ytterverdiene 1,5 til 4,5 grader Celsius. Dvs hvor mye øker temperaturen ved en dobling av CO2, et område hvor politisert klimaforskning har stått på stedet hvil i minst 30 år. Og ett av få steder i boka hvor det kan argumenteres med at det forenkles for mye her:
Det dreier seg om et meget langt tidsperspektiv, hundre år eller mer, fordi det kulldioksidet som slippes til atmosfæren og som ikke tas opp av hav eller land forblir der meget lenge.
Hannesson 2021, Klimaskepsis, side 57
Det er lett å bli lurt hvis man leser for ukritisk i Klimapanelets rapporter, og denne setningen er basert på Bernmodellens ufeilbarlighet, en modell basert på de enklere CMIP6-modellene som forutsetter at vi har et klimaproblem og derfor må vise at vår CO2 har forårsaket dette problemet. Dette kalles sirkulær logikk, en logisk kortslutning kjent allerede av de greske filosofene. Legg til at en seriøs modell alltid skal valideres og verifiseres mot virkeligheten, ikke en annen modell. Det finnes heller ingen kjent fysikk basert på observasjoner som bekrefter at vår CO2 har en lengre oppholdstid i atmosfæren enn naturens egen CO2 som utveksles med biosfæren i løpet av 4 til 4,5 år.
Hannesson påpeker forøvrig med rette at Klimapanelet omtaler førindustriell tid som perioden 1850 – 1900, mens alle som har vært i nærkontakt med en historiebok vet at mennesket startet den industrielle revolusjon i tiden 1750-1760, en utvikling Hannesson med rette betegner som en energirevolusjon, hvor vår og husdyrenes muskelkraft ble erstattet med energi fra kull, og senere også fra gass og olje.
Grunnen til at Klimapanelet flyttet førindustriell tid såpass kraftig, var at global temperatur ikke samarbeidet med klimapanelet i tiden 1750-1760. Det vi har av data (se figur 4 i Solheims KN294) viser at det var varmere rundt 1750 enn i tiden 1850-1900, men slik går nå dagene som normalt i FNs Klimapanel og i resten av den internasjonale klimaindustrien.
Sterk kritikk av Klimapanelet
Hannesson kommer med sterk kritikk av Klimapanelets påstand (AR6, SPM, side 37) om at den globale temperatur øker lineært i forhold til kumulative utslipp av kulldioksid (side 57). Han påpeker at denne sammenhengen først inntreffer midt i 1970-årene, og at man skjøter på denne utviklingen med en prognose i SPM fram til 2050, til tross for at man vet at effekten av mer CO2 er logaritmisk avtagende. Det finnes ingen annen vitenskap hvor det er akseptabel oppførsel å holde på slik, men klimavitenskap består som kjent mest av politikk og religion.
Modellprofetienes svakheter påpekes også (figur fra side 61), hvor Hannesson siterer Gavin Schmidt, leder for GISS: «Klimamodellenes mangel på troverdighet er et problem vi ikke kan unngå å ta tak i». Ledsagende figur er hentet fra IPCCs 2013-rapport (side 61), men det er allerede klart at modellene er blitt enda varmere i 2021-rapporten, mens observert temperatur er på vei ned. Dette er fakta hvor ledende medier systematisk har underslått svakhetene i IPCC-leirens eventyrfortelling.
Effekten av den globale oppvarming til nå er utelukkende positiv, påpeker Hannesson, med henvisning til bl.a Klimapanelets forfatter Richard Tol. Tallene er utelatt, Tol dokumenterer i sin metastudie at enhver oppvarming siden førindustriell tid og opptil 2,07 grader, vil ha positive effekter, først etter dette inntrer det negative effekter av betydning. Siden det har vært betydelig varmere før mens sivilisasjonene blomstret, så kan man i tillegg spørre seg om noen av professor Tols premisser har vært for politiske slik at man må ha mer varme for å se klare negative effekter.
Interessant er det at Hannesson påpeker at Klimapanelet (godt bortgjemt, selvsagt) antyder at økt CO2-nivå i atmosfæren kan medvirke til at neste istid utsettes. Premisset her er selvsagt at man som panelet tror at bare vår CO2 har styrende virkning på klima, men siden vi nå er i julenissesesongen skal jeg la det ligge..
Energi og økonomisk vekst
Dette er på flere vis det mest sentrale kapitlet i Hannessons bok, oppsummert i en setning her: Ingen økonomisk vekst uten rikelig tilgang på rimelig priset energi. Eller med hans egen ord, økonomisk vekst sammenfaller med utslipp av CO2.
Kapitlet utgjør et grunnkurs i energiøkonomi, og burde være obligatorisk lesning både på Stortinget og i forvaltningen hvor politisk korrekthet har erstattet rasjonell tenkning. Hannesson beregner, utifra overoptimistiske forutsetninger, at sol- og vindkraft basert på kjent vekstrate, trenger lang tid på å oppnå samme markedsandel som fossile brensler. Selv i 2051 vil med noe mer realistiske forutsetninger fossile brensler ha like høy andel som sol og vind.
Å tro at verden vil klare seg uten fossile brensler i 2050 er en illusjon.
En svært nyttig påpekning er at sammenhengen mellom økonomisk vekst og energibruk er svakere i vestlige land, skyldes at man har utlokalisert kraftkrevende industri til andre land. Men kloden vår sett samlet, kan ikke utlokalisere noe som helst. Underforstått burde dette fått konsekvenser for klimapolitikken i de enkelte land, men det ser man ikke.
Menneskelige utslipp av klimagasser
Her kommer oppgjøret med det såkalte grønne skiftet. Hannesson har tidligere i sin bok pekt på andre krav fra klimapolitikerne, vi skal bo tett i blokk, gå og sykle istedenfor å kjøre bil, samt spise fisk og vegetarmat. Kort formulert: kravet til økt produksjon av mineraler og metaller for å komme til dette grønne nirvana, er på et helt urealistisk nivå.
For et elbil-batteri på et halvt tonn, trengs det gruvedrift som graver opp opptil 700 tonn masse. Med elementær logikk, de fleste burde forstå at elbiler forblir et luksusprodukt for en urban elite i noen få vestlige land. Eller at vi må rasere kloden vår totalt for å kunne redde den fra klimakrisen.
Klimamålene
Siste kapittel ser på hvordan det går med disse målene. Togradersmålet er basert på følelser, et mål som er så tvilsomt at forskerne ser på det som politisk, mens politikerne ser på det som vitenskapelig. Man aner nesten at ingen tror på dette, så aktørene passer tidlig på å fordele skylden til de andre, før dette prosjektet strander. Hannessons utgangspunkt formulerer han selv kort og konsist:
Tar vi Parisavtalen bokstavelig er den patetisk naiv
Hannesson 2021, Klimaskepsis, side 105
Noen eksempler på hva vi kan få av oppvarming, basert på varierende klimafølsomhet, følger i teksten. Men klimapolitikken er mer komplisert enn som så. Og igjen kommer badekar-eksempelet som så mange i begge leire er så glade i, hvor vannet i karet er klimagassene som skal koke kloden.
Utelatt er at mennesket har lav forståelse både for hvordan vannet kommer inn i badekaret, og forsvinner ut, at den dominerende klimagassen er uregulerbar vanndamp, at effekten av neste gass, CO2, bare kan observeres utenfor modellene i form av en klar økning i globale avlinger. Hannesson formulerer denne utfordringen slik:
Vi mangler således den fundamentale viten vi trenger for å kontrollere verdens temperatur med det eneste styringsinstrument vi har og som vi tror vil være effektivt, utslippene av klimagasser.
Er det da mer igjen av klimapolitikken enn gjetninger, drømmer og fantasi?
IEAs analyse-scenarier
Hannesson påpeker i omtalen av bl.a Net Zero by 2050-rapporten, at både media og politikere misforstår innholdet, enkelte muligens fordi de ikke tør noe annet. Man får tallene på bordet, tall som viser at det ikke er mulig å komme til Netto Null i 2050. Teksten forklarer med teskje for de tallblinde hvorfor man ikke kommer til dette nirvana. Det finnes ikke kapital til å komme dit, det finnes heller ikke ressurser, og som om ikke dette var nok, 50 % av teknologien som skal til eksisterer heller ikke. Den må finnes opp på veien – og gjøres lønnsom.
Men både media og politikere leser denne IEA-rapporten som en oppskrift på hva som skal til for å oppnå målet. Som en lemenflokk i et lemenår.
Oppsummering
Hannesson oppsummerer sine fem kapitler på seks sider. Klimapolitikkens gevinster er usikre, også med hensyn til fortegn, og de vil ikke vise seg før i en fjern framtid. Kostnadene og ulempene er til å ta og føle på allerede i dag.
Oppsummert er dette en klimabok du må kjøpe fordi den er lett forståelig uten at du trenger å fordype deg i det naturfaglige. Du støtter også, med ditt bokkjøp, ett av kun to forlag i Norge som kan tenke seg å utgi bøker hvor det står noe fornuftig om klima.
Og ikke mest skal du kjøpe fordi du trenger den selv, men som en god gjerning fordi du har barn og/eller barnebarn, eller venner og kjente som kan lide av påført klimaangst fra voksne som burde vite bedre, eller som trenger en vaksine mot det klimahysteri som til daglig flyter rundt oss alle i strie strømmer.
