Klimasirkuset er i gang – hva blir resultatet?

Det årlige klimapolitiske sirkuset COP21 er igang, ledsaget av en syndeflod med dommedagsprofetier og allehånde skremsler. Vi ser på hva som er bestemt på forhånd, hva som er utelukket og hvilke aktører som sirkulerer på dette gedigne arrangementet som må være den mest meningsløse internasjonale konferanseserien noensinne. Ca 120 statsledere flyr inn til åpningsseremonien og vender så hjem igjen. Bare et fåtall vil fly tilbake til Paris ved slutten av klimakonferansen og bare hvis den later til å være vellykket.

Klimakrisen
Krisen består av redselen for at utslipp skal føre til en mulig temperaturøkning utover 2 grader i dette århundret, til tross for at Klimapanelet selv bare regner med ca 0,7 grader dette århundret i sitt tekniske sammendrag. Redningen består i en drastisk reduksjon i utslippene av «forurensningen» CO₂ til atmosfæren, en svak drivhusgass som til nå ikke har gjort noe annet målbart i atmosfæren enn å være plantemat som har forårsaket en avlingsøkning på 3120 milliarder USD siste 50 år, og en økende gjengroing av planeten, fra minkende ørkener til stor skogvekst i Sibir og andre steder.

Krisen har manifestert seg på ulike andre måter, en massepsykose som i økende grad påfører befolkningen psykiske lidelser og hysteriske anfall grunnet de mange dommedagsprofetiene mediene bringer til torgs. En ny psykisk lidelse har til stor glede for psykriatrien oppstått i form av klimaaktivismetrauma. De mange aktørene i klimakriseindustrien har utviklet et helt nytt språk med en rekke fagutrykk som er komplett uforståelig for folk flest.

COP21 – Aktørene stiller med ulike mål
Vertskapet stiller i en klasse for seg selv. EU-landet Frankrike ledet av den svake president Hollande har som mål å høste inn prestisjen fra en vellykket, endelig og bindende klimatraktat som skal redde verden fra en klimakrise som ikke kan påvises noe sted utenfor hodene til de deltagende statslederne og landenes delegasjoner.

EU, USA og Norge utgjør de industrialiserte og klimakåte landene, en gruppe med eller uten Kyoto hvor deltagerne stadig skifter. Canada er med nå, ledet av den liberale regjeringen, mens EU-landet Polen er på grensen til mytteri. Lille Norge skal som vanlig være best i klassen. Paris er fremdeles en messe verdt og disse landene forventes å late som om de legger 100 milliarder USD på bordet årlig for å få med U-landene og vi kan sikkert glede oss til kunngjøringen over at regjeringen har gitt bort enda en bit av oljeformuen til ett eller annet meningsløst klimatiltak.

U-landene med Kina og India i spissen har en lang liste over mål, hvorav mye allerede er i boks fra tidligere konferanser. Limakonferansen avgjorde at traktaten ikke skal være bindende for landene, og Obama er allergisk mot å lage en traktat siden de folkevalgte da får mer å si enn det han liker. Viktigst for de mange U-landene er at de skal ha klimarettferdighet (climate justice), de skal ikke pålegges noe som helst i form av utslippsreduksjoner. Logikken er, utrolig nok, at det er de rike landene som har forurenset seg til velstand og derfor har U-landene rett til det samme. At utslippsreduksjonene i vesten da blir meningsløse er ikke noe man i U-landene tar spesielt høytidelig.

Paraplygruppen er de øvrige, med Russland, Japan og Australia som de viktigste, førstnevnte med et helt logisk krav om at skogen i landet skal regnes som CO₂-deponi og trekkes fra utslippene. I tillegg til de ikke helt ubetydelige skogsarealene i Sibir har det grodd igjen store landbruksarealer som ikke er i bruk. Ingen av disse tre landene har til hensikt å ødelegge egen økonomi ved å gå med på dyre tiltak.

FN-byråkratiet har sine egne egeninteresser. De har alltid vært på utkikk etter nye inntektsmuligheter og da gjerne en pengestrøm som ikke er underlagt samme strenge revisjon som beløpene som kommer fra medlemslandene. Klimaavlat er midt i blinken for dem, fordi noe av pengestrømmen vil feste seg til fingrene på ymse byråkrater med frynsete moral.
Venstrekstremistene som infiserer FN-systemet har aldri lagt skjul på at klimaet bare er et redskap som brukes til å avskaffe dagens markdsøkonomi. Alt tyder på at disse er en liten minoritet, men de har en tendens til å provosere frem krefter som nøytraliserer dem selv hver gang de blir høyrøstede.

Klimatistene, de troende. Her finner man en rekke aktivister i sentrale posisjoner i klimapanelet. Deres forrige leder, jernbaneingeniøren Pachauri som kombinerte hinduismens dharma med grønn aktivisme falt for eget grep tidlig i 2015 etter en rekke skandaler gjennom flere år.

Med som nissene på lasset er selvsagt de mektige og udemokratiske grønnreligiøse miljøstiftelsene. Felles for dem er høyrøstede og følelsesbaserte krav om enda mer omfattende klimatiltak og en full utfasing av all fossil energi. Helt uten vitenskapelig substans. Det betyr i praksis å avvikle de høyteknologiske vestlige industristatene siden det ikke fins noe energialternativ som dekker befolkningens behov.
I tillegg til forskningaktivistene rundt IPCC, og disse gruppenes omfattende propagadavirksomhetm så deltar disse stiftelsene i doktoreringen av faktaene når teksten  fra WG1 skal skrives om til SPM, sammendragene skrevet av og for de politiske beslutningstagerne.

COP 21 – Sysselsettingstiltaket i Paris
Mange land har etterhvert bygd opp et omfattende offentlig IPCC-lojalt klimabyråkrati med en rekke forsknings-institusjoner som har gjort seg avhengige av midler fra klimakåte politikere. Det er her de grønneste politikerne holder til, og de har ingen intensjon om å kvalitetsikre noe som helst siden vårt samlede Storting (minus ett parti) er enige om at Klimapanelet i dag er mer ufeilbarlige enn paven var tidligere. Straks klimakrisen ebber ut vil det være små karrieremuligheter her. For disse aktørene er det derfor om å gjøre å holde klimapyramidespillet gående med et evig 2-gradersgnål, og her ser vi hvordan samrøret mellom politikk og politisk korrekt forskning korrumperer den vitenskapelige prosessen.
Faktaene spiller ingen rolle, opposisjonen skal knebles og det er bare å blånekte for at den globale oppvarmingen har opphørt og fortsette spillet som før. Her er klimatungetalen god å ha for å spre pseudovitenskapen: oppvarmingen akselrerer saktere, (den ikke-observerte) varmen har gjemt seg i havet. Hjemme i Norge har forskere fra Bjerknessenteret trent i mange år på å stå på bryggekanten i Bergen og snakke til media om havnivåstigning, mens realiteten er at landet hever seg raskere enn havet etter istiden,

Det dreier seg om penger
De store stridsspørsmålene i Paris knytter seg til penger. De 100 milliardene USD i årlig overførsel som ble lovt i København i 2009. Fra de fattige i de rike landene og til de rike i de fattige landene. Med en skrantende økonomi og en galopperende statsgjeld er det få land som har råd til å betale både for egne og for U-landenes klimatiltak. Dersom det blir noe av disse overførslene, så tyder alt på at det i hovedsak ikke er snakk om friske penger, men en omdefinering av tradisjonell U-hjelp som dermed omdirigeres til klimatiltak. Ekstra pikant er det at U-landene motsetter seg kontroll med hvordan pengene skal brukes og de motsetter seg kontroll med hvordan de frivillige klimatiltakene skal verifiseres.

Effekten av klimatiltakene er 0,17 grader C
Dersom man ser på de landenes foreslått tiltak, «Intended Nationally Determined Contribution (INDC)» som i mange tilfeller er avgitt under den forutsetning at det blir en bindende avtale, så viser denne forskningen fra Bjørn Lomborg at summen av tiltak fører til en redusert temperatur på 0,17 grader Celsius i 2100 i det optimistiske scenariet og 0,05 grader Celsius i det pessimistiske scenariet. Prisen vil være astronomisk.

Som man ser er hullene mange, f.eks er det mye som tyder på at Kyotoavtalen i stor grad bare har medført at industri har flyttet fra Kyotoland  til land utenfor avtaleområdet og at denne industrien derfor har økt utslippene. Dette omtales som karbonlekkasje. Med fritt fram for utslipp utenfor EU frem til 2030 vil man garantert få enda mer industri som flytter på seg i hensikt å unndra seg rådyre klimatiltak.

Elefanten i rommet er likevel Pariskonferansens følgende dobbelt suspekte antagelse:
At et lavere atmosfærisk nivå av CO₂ vil kunne bidra til å senke temperaturen målbart.
At man med regulering av de 0,13% av klimagassene som er menneskeskapte kan påvirke temperaturen

Mislykkede klimatiltak
Det er allerede åpenbart at en rekke store EU-land vil mislykkes med sine klimatiltak hjemme. Hverken Storbritannia eller Tyskland har noen som helst sjanse til å nå det bindende EU-kravet om 40% kutt i utslippene. En del land i øst med Polen i spissen prøver ikke engang. EU-kravet gjelder forøvrig unionen samlet, utslipskuttene er ikke engang fordelt på medlemslandene og er ikke forpliktende.  Her kan alle hoppe av når som helst, eller mer korrekt, man kan la være å hoppe på et slikt opplegg. Som om dette ikke er nok, EU har varslet at disse EU-tiltakene ikke vil være bindende likevel dersom det ikke blir en bindende klimaavtale i Paris..

Land som Kina og India har innbakt i sine fremtidige kutt at det skal satses på sol og vind. Riktignok skal dette fnansieres med vestlig teknologi og kapital, så der kommer lite til å skje. Spesielt satsningen på vind er luftig og med svært lite substans. Både Kina og India satser mye mer seriøst både på kull og atomkraft enn de gjør på sol og vind og Indias noe luftige planer om å få 40% av sin energi i 2030 fra en fossilfri energimiks er totalt urealistisk. India regner også inn en noe spesiell faktor i sin fossilfrie energimiks – møkk fra landets tallrike hellige kuer. For de fattige på landsbygda er det ofte den eneste energien som er tilgjengelig.

Grønn energi ikke konkurransedyktig
Etter at prisen på olje og gass stupte våren 2014 er grønn energi (sol og vind) mindre konkurransedyktig enn noensinne. Og i utgangspunktet var situasjonen så ille at det ikke eksisterte noe vindprosjekt som var lønnsomt uten offentlige subsidier. De teknologiske fremskrittene er helt ubetydelige i forhold til det store prisfallet på fossil energi.

Resultatet er at spesielt kull er i vekst i de aller fleste store landene. Unntaket er USA hvor billig skifergass har utkonkurrert kullet som heller eksporteres grunnet de strenge restriksjonene på kullbruk.

14 dager å vente
Om 14 dager vet vi resultatet av klimasirkuset i Paris. Det viktigste vil utvilsomt være kunngjøringen av tid og sted for FNs neste klimakonferanse siden man ikke blir enige om alle detaljene.
Deretter vil vertskapet etter alt å dømme kunngjøre med fransk svulstighet at en vellykket avtale er inngått. Verden er reddet. Avtalen vil være uforpliktende men deltagerne vil ha anledning til å tiltre paragrafer i avtalen som vil være juridisk bindende. Mens vertskapet nyter prestisjen som følger av en slik «vellykket» avtale, vil resten av verden raskt innse at avtalen bare er «bullshit.»  Den evige urokråke og klimaaktivist, klimaforsker James Hansen (ex-NASA-Giss) har allerede kunngjort ifølge DN at en Parisavtale som redder verden fra «de fundamentale klimautfordringene» vil bestå av nettopp «bullshit.»