Klimarealisme også om sosiale forhold

Forfattet av Cand.polit Mathias B Dannevig, styremedlem i Klimarealistene.

Klimarealisme handler også om samfunnsmessige problemområder som påvirker vår oppfatning av klima-og naturvitenskapen, og som på samfunnsvitenskapelig grunnlag påkaller en realistisk årsaksanalyse og konsekvensvurdering.

Innledning

Klimarealistene v/KVR ( Klimarealistenes Vitenskapelige Råd) har sammen med representanter fra organisasjonens styre avholdt diskusjonsmøter og seminar med dypere vurdering av hva KLIMAREALISME egentlig skal handle om, og hva vi bør finne innenfor det «klimarealistiske begrep» .

Vitenskapelige Råd konkluderer at et klimarealistisk nedslagsfelt for opplysningsarbeidet bør ligge på 2 arenaer. Den NATURVITENSKAPELIGE ARENA definerer Klimarealismens fundament og spilleregler, med det formål å beskrive årsaker og prosesser for klimasystem og klimaforandringer på vitenskapelig, nøytralt og tilstrebet objektivt grunnlag , så langt vår kunnskap idag rekker. Naturvitenskapen bygger vitenskapsteoretisk på Karl Poppers regler for naturvitenskapen, om verdien og soliditeten i en empirsk, vitenskapelig tilnærmingsmåte.

Men: Det finnes så en annen arena for klimarealisme, og klimarealistiske fremstillinger. Her foretas realistiske beskrivelser av ekte samfunnsfenomen, samfunnsvitenskapelig ellers dokumentert på en rekke områder, men som i KLIMASPØRSMÅLET her på de forskjellige samfunnsnivå påvirker fremstillingen av de samme naturvitenskapelige fenomener som omtalt ovenfor.

Der disse samfunnsfenomen medvirker til at naturvitenskapen fordreies i sin fremstilling og får avvik fra et mest mulig vitenskapelig resultat, må KR kunne påpeke slik fordreining. Og eventuelt på et samfunnsvitenskapelig grunnlag forklare årsaker til at slike avvik fra de faktiske forhold finner sted.

Inngang til PARTIPOLITIKK skal ikke skje. Det er nettopp politikken som vi ser kan ødelegge naturvitenskapelige fremstillinger og klimarealister skal for all del ikke bidra til slikt i sine rekker.

Nivåer

Det er i samfunns-og sosialvitenskapene vanlig å dele opp analyser etter hvilke NIVÅ fenomener opptrer på. Dette fordi spesielle fenomen vi vil beskrive opptrer på forskjellige nivå. Vi skal identifisere sosiale MEKANISMER, og disse er forskjellige og til dels egenartede innenfor henholdsvis det INTERNASJONALE nivå, det NASJONALE nivå, ORGANISASJONENS nivå og INDIVIDETS nivå.

I denne gjennomgangen fra dagens situasjon skal vi se på sentrale eksempler på fenomen som slik kan påkalle klimarealistiske vurderinger innenfor hvert samfunnsnivå. Listen er selvfølgelig ikke uttømmende, men representerer likevel de mest typiske samfunnsfenomener som kan påkalle klimarealistiske vurderinger etter de kriterier vi her legger opp til.

Internasjonalt nivå

Institusjoner som fenomen

Om beslutningsproasesser for «klimapolitikk» i Internasjonale organisasjoner kan vi si følgende:

Det som kjennetegner internasjonal politikk siden begynnelsen på 1900 tallet er at relasjoner mellom nasjoner og stormakter gradvis i større og større grad har tatt steget fra bilaterale relasjoner landene imellom, til at samkvemmet mellom landene blir INSTITUSJONALISERT .

Etter andre verdenskrigs slutt er FN blitt et slags organisatorisk sentrum, et nav for utvikling av relasjoner landene imellom. Måten dette foregår på innenfor diplomatiet er i det daglige skjulte prosesser. Internasjonale «klimatiltak» skjer gjerne gjennom institusjonaliserte beslutningsprosesser i internasjonale organisasjoner, der særlig FNs organisasjonskart er sentralt. Ofte representerer dette lukkede forhandlingsprosesser uten innsikt ( «transparency») utenfra, hvor en rekke andre agendaer og politiske forhandlingsmotiver kan gjøre seg gjeldende.

Særlig kan vi i klimapolitisk sammenheng forvente at prosessene rundt IPCC og de selektive utvalg av forskningsrapporter som der finner sted, samt de politiske preferanser som preger «Summary for Policymakers», tilsammen også har sterkt potensial til å forsterke politiske fordreininger vekk fra et nøytralt vitenskapelig utgangspunkt. Dette er videre utdypet nedenfor under avsnitt «Organisasjonsnivå». Det er et fenomen at IPCCs ensidige mandat kun har antropogent fokus, ikke en mer generell og forpliktende inkludering av analyser på naturlige CO₂ tilsig. Hva er historikken og prosessene bak at slikt fokus er blitt knesatt? Finner vi data fra beslutningsprosessene som fremviser at klimakonklusjoner her drives frem av stormaktspolitiske hensyn til ?, vil være en sentral klimarealistisk vurdering i denne forbindelse.

Konsekvensetikk eller sinnelagsetikk?

Her kommer vi inn på de statsvitenskapelige vurderingsprinsipper om det som gjerne benevnes under etikk-etikettene realpolitikk og konsekvensetikk , sett i sammenheng og i kontrast til sinnelagsetikk : Jens Arup Seip, grunnlegger av norsk statsvitenskap hadde om internasjonal politikk et grunnleggende statement: «Man skal ALDRI bry seg særlig om hva stormakter SIER – man skal først og fremst legge vekt på hva de GJØR».

Klimarealister legger altså vekt på faktiske KONSEKVENSER og realiteter, mer enn gode intensjoner. Hva betyr dette for vurdering omkring stormakters engasjement i klimapolitikken? La oss bare liste noen viktige områder her: Finnes det begrensninger iht Paris-avtalen ? Mangel på internasjonal «klima-dugnad»? Hva er Paris-avtalens reelle rekkevidde? Hvor mye av den antropogene utslippskapasitet har begrensninger pålagt og etterfulgt i tråd med Parisavtalen? Vi anslår maksimalt 25-30 pct. «Er ikke da det Grønne Skiftet egentlig en illusjon?», må vi spørre, og gjerne undersøke videre for dokumentasjon.

Stormaktsinteresser

Klimarealismen må her vurdere om disse forhold kan knyttes til stormaktsinteresser og kampen mellom de forskjellige økonomiske områder. Her har særlig den asiatiske sonen, med Kina i spissen, markert seg for en linje med mye ordbruk omkring menneskelig klimapåvirkning, men med handlinger stikk motsatt, der landet stadig åpner nye kullkraftverk, (ett hver uke i 2020, samlet kapasitet 92 GW under oppføring i 2021) , brenner over 50 pct av verdens kull og det er sterkt stigende. Man har riktignok et utstillingsvindu med «grønne industrier» ( vindparker/solpanel, produksjon el-biler og kraftverk ), men dette benyttes i stor grad til å utkonkurrere europeiske produsenter på området eller importere arbeidsplasser fra vestlig industri som legges ned. Så kan vi kjøpe vårt utstyr for «Grønt Skifte» fra Kina i stedet for å produsere det selv med egne arbeidsplasser, og noen vil si at vi her skal «betale for tauet vi henges i».

For utenlandske investeringer fra industrier som med klimapolitiske virkemidler kastes ut fra vestlige økonomier i EU og norden kan finne en fredelig havn i den asiatiske økonomiske sone, med frihet fra velferdsmas og lønnskamper, frihet fra fagforeninger og CO₂ avgifter. Samt en lykkelig skattelovgivning. Det vil være en klimarealistisk vurdering å undersøke data for om vi kan knytte sammen slik politikk med bruk av klimakrise og antropogent CO₂ som redskap for å svekke vestlige industrier og med finanskapitalens ønske medføre eksodus til nye og mer lønnsomme operasjonsbaser.

Videre om REALPOLITIKK , er vurderinger rundt hva Norges 1 promilles andel av antropogene utslipp egentlig betyr i reell klimavirkning? Vurderingspunkt er her Kost vs Nytte ved eventuelle reduksjoner på dette, jfr «Klimakur 2030»?

Nasjonalt nivå

Først må vi fastslå at klimaspørsmål er i sitt utgangspunkt internasjonale, fordi intet land har egen atmosfære. Man må derfor slå ned på fremstilling av norske klimatiltak som refererer ensidig til norske klimatilstander. Men må også inkludere at norske bidrag er ett av de mange enkeltbidrag til felles atmosfære.

Norsk energistruktur med ensidig vekt på CO₂-fri vannkraft står i kontrast til energibildet fra andre land med mye mer innslag av gass, kull og olje for befolkningens daglige energibruk. Vi kan derfor vanskelig sammenligne ved å bruke kun en enkelt energikilde som sammenligningsgrunnlag. Liknende nasjonale særforhold har vært problematiske også for andre internasjonale avtaler, f.eks NOx-reduksjon.

Det offisielle talerør

Institusjonen «Cicero» er her og i det store bildet det offisielle talerør for myndighetenes CO₂ oppfatning og vedtatte klimapolitikk. Man har etablert en «samfunnsautoritet» på området. Media bindes i stor grad opp til å hente faglige uttalelser herfra – sekundært Bjerknessenteret. Dette medfører lett en slagside som i utgangspunktet opptrer for media og forskningsprosjekter når CICERO iht de politiske føringer begrenser seg til fastsatte rammer for CO₂-hypotesen og ikke forholder seg til den samlede naturvitenskap.

Kapital og politikk

Som primær driver av politikk i en nasjonalstat vil vi i samfunnsvitenskapen sterkt hense til de økonomiske forhold. Økonomiske partsinteresser har tradisjonelt over noe tid en sterk styrende hånd – i det minste sterkt påvirkende – i utformingen av politikk, og denne sammenhengen er sentral i moderne statsvitenskap. . I et KLIMAREALISTISK PERSPEKTIV må vi derfor undersøke om, og hvordan, eventuelt sterke finansinteresser for energi- og klimapolitikk er meget tjent med, og bidrar selv sterkt til presentasjon, forslag og styring rundt klimapolitikk og klimaforskning i Norge. Dette er i utgangspunktet INTET «Blenda-hvitt» nøytralt, og interessefritt område.

Store økonomiske tilskudd fra velferdssamfunnets overskuddsøkonomi i form av subsidierte klimaprosjekter og betalte «klimaoppdrag» som CO₂ fangst og lagring, hydogen- og batterifabrikker , vindkraftindustri osv, osv, må helst ikke bli forstyrret av ødeleggende klimarealisme. Sentrale «næringsmiljø» som inkluderer de aktuelle fagforeninger setter da en stopp for all diskusjon og opposisjon. Likevel må vi fortsette å spørre om hvor bærekraftige slike løsninger er i en senere fri verdensøkonomi. Hvor lenge vil vestlige økonomier kunne fø på slike subsidierte industrieventyr før velferdssamfunnene for alvor kneler?

Men innen den tid kan det tjenes mange penger , og det er i konsekvensen av dette både viktig og riktig å påpeke de økonomiske egeninteresser for å svekke legitim motstand i premissgivning for offentlig politikk og debatt. Samfunnsforskning burde definitivt i større grad vært foretatt rundt disse perspektiver, særlig når vi har sett de «kjøp og videresalg» prosjekter som er blitt demonstrert innen vindkraft og utvikling av andre prosjekter med mye billig norsk energi involvert.

Begrensning av ytringsfrihet og informasjon

Viktige forklaringer er at de dysfunksjoner som her nevnes skjer ved tilsidesettelse av demokratiske verdier om mangfold i diskusjoner og funksjoner. «No platforming» og målrettet opinionsjournalistikk fra egne «klimaredaksjoner» opptrer iht fastsatte instrukser både i NRK og andre store mediehus. Disse mekanismene svekker landets demokrati, legger grunnlaget for indoktrinering i skole og politikk, og bidrar gjennom informasjons-og debattfattigdom til at en nomenklatur kan regjere i forvaltning og styringsverk med mindre innslag av folkevalgt politisk styring og påvirkning. «Demokratur» skaper elitisme i alle ledd. Stigmatisering av politiske motstandere gjennom bruk av begreper som «klimafornekter», «strømnasjonalist», «putinist» ,»Sammensurium» , «energi-egoist» og «konspirasjonsteoretiker» er dessverre i hyppig bruk . Dette bør slås ned på som en forsimpling av enhver diskusjon og er en herskerteknikk vi åpent skal påpeke og ta avstand fra.

Annet eksempel: Om det hadde vært foretatt en empirisk undersøkelse av P2 programpost «Verdibørsen» ville resultatet rundt de klimapolitiske sendinger derfra – som det ikke har vært mangel på – antakelig vært en fremvisning av enorm ensidighet og slagside. Her boltrer «klimapsykologer» og klimafilosofer med lite annen naturfaglig bakgrunn enn henvisning til «konkludert vitenskap» seg uten sensur. Motstemmer engasjeres ikke og til og med talsmenn for autoritære samfunnsløsninger slipper her til med fulle utredninger om hvorfor kommende klimastrofe forsvarer diktatoriske samfunnsløsninger fra eliten som «skjønner problemene». Her lefler norsk statskringkastning i full offentlighet med regimeløsninger vi ellers ikke sammenligner oss med.

Demokratiske forutsetninger

Et grunnleggende forhold i statsvitenskapelige fremstillinger av demokratiets forutsetninger, er at det finnes etablerte motsetninger som «pleies» gjennom spilleregler for konfliktløsning i en demokratisk, liberal kontekst. Sentrale skillelinjer hos oss har vært sentrum-periferi dimensjonen og forholdet mellom «arbeid og kapital» . Religiøse skillelinjer vil i alle samfunn også spille inn i dette bildet, og slik har det til en viss grad også vært hos oss.

En viktig årsak til at uønskede, antidemokratiske tilstander nå kan få vokse frem, er at skillelinjene i norsk politikk mellom arbeid og kapital til dels er sterkt utvisket, og «Grønn ideologi» i Norge har infisert begge sider av politikken. Som et lite, egalitert, samfunn er det ikke tilstrekkelig sterke pluralistiske krefter tilbake for å opprettholde motsetninger, diskusjon og debatt når Høyre og Arbeiderpartiet og deres «leir» er enige i spørsmålet om å knytte Norge til EU i klima-og energispørsmål og at det skal innføres økonomisk revolusjon der gamle industrinæringer forsvinner og ny «klimaindustri» skal bygges opp . Slik er også den «Grønne Bevegelsen» som egen organisasjon blitt svekket , fordi de gamle partier i stor grad har overtatt deres grønne profil som det nå ikke blir et selvstendig behov for. Dette har ofte den konsekvens at Grønn politikk fra de originale krefter utvikles til mer ekstreme løsninger for å fange oppmerksomhet og «ta igjen det tapte terreng».

Alternative perspektiver

Sentrale perspektiver for opplysning vil da finnes på flere områder, som gjerne kan listes opp her:

Norge gjennomførte sitt grønne skifte med vannkraftens utbygging for 100 år siden og vi har i motsetning til Europa ingen kullkraft å omstille, eller historisk å måtte stå til rette for utslipp fra. Og norsk skog har en 50-60 pct reduksjonseffekt om den naturlige CO₂ lagring i skog motregnes norske utslipp slik det skjer i EU og Kinas statistikk. Politiske årsaker til at disse forhold ikke bringes frem i vurderinger av norske antropogene utslipp må påpekes som en NY opplysning til opinionen.

Motsatt er det også eksempler på viktige diskusjonsområder som med klimarealitisk hjelp har vokst frem: Norsk politikk for elektrifisering av oljeinstallasjoner er ikke faglig fundert. Man flytter bare gassforbruk til kundene på kontinentet. Equinors egne, isolerte økonomiske behov teller mer enn nasjonale hensyn i spørsmålet om elektrifisering med landstrøm. Suboptimalisering skjer, hvor overordnede behov for energibruk på land tilsidesettes. Av politiske grunner, og med henvisning til Paris-avtalen, underslåes også at den nyttige spillvarme fra gassturbiner på produksjonsplatformene bidrar til å tilfredsstille nødvendig varmebehov på stedet, varmebehov som nå må erstattes med landstrøm og som dermed gjør det offisielle energiregnskapet ugyldig.

Strutsepolitikken rundt dette møter nå sterk opposisjon i opinionen og i media og på politikkens arena.

I opinionen ser vi at de politiske fronter heldigvis hardner til, og motstand mot den pågående økonomiske revolusjon stiger . Her står gledelig nok, også miljøvernet sterkt når skillet mellom «miljøvern og klimapolitikk» åpenbares i praksis. Miljøorganisasjoner, jfr «Motvind Norge» har vokst opp som sterke mostandere av vindkraftsutbygging i norsk natur. Klimarealister må her bidra til forståelse av hvilke sterke sammenhenger som finnes gjennom igangsettelse av slik skadelig virksomhet mot norsk natur og «Det grønne Skiftet» generelt. Det er hos sistnevnte at drivkraften finnes.

Organisasjonsnivået

Inkludert under vurdering av samfunnsmekanismer i organisasjonsmessig sammenhneng , er samfunnsvitenskapelige beskrivelser fra lukkede prosesser i internasjonalt organisasjonsliv. Se her de innledende punkter om FNs rolle og det organisasjonsliv i utvalg, forsamlinger og komiteer som der finner sted, og som med troverdighet anvendes for å forklare visse sider av politiske vurderinger rundt naturvitenskapelige forhold world wide. Jfr punkt omtalt innledningsvis under internasjonalt nivå.

Korporatisme favner ikke alle

Norge er et samfunn med svært sterke KORPORATIVE tradisjoner og styringssystemer. I kriseforliket 1935 ble mye av den «norske modellen» utviklet der yrkesliv, profesjoner og kapital gjennom sine organisasjoner har en planmessig kommunikasjon og påvirkning seg i mellom og med de folkevalgte nivåene, på vegne av sine grupper. LO og NHO er eksempler på slike sterke og oppfusjonerte organisasjonsenheter som samler mange under sin overordnede paraply. Dette gir for politiske prosjekter en maktkonsentrasjon som normalt sikrer samfunnet styrings- og gjennomføringsevne og som regulerer konfliktbehandling for arbeidslivets interessegrupper. Men dette systemet har en høy pris for de deltakere i organisasjonene/organisasjonslivet som ikke innenfor samme interesseområde deler ledelsens syn og prioriteringer: Mange kan i gitte situasjoner innenfor hovedsammenslutningene føle at de overkjøres og faller utenfor. Når ledelsen i LO og NHO stort sett har samme naive innstilling til «Grønt Skifte», og økonomisk omveltning , skvises det da etterhvert frem flere større grupper i opposisjon som Klimarealister kan rette sin argumentasjon sammen med og opptre som opplysende støttespillere til:

• Bønder rammes særlig av krav til reduksjon av metanutslipp, gjødsel og husdyrdrift.
• Fagforeningsforbund innenfor f.eks. LO, kan ofte ha en helt annen politisk holdning til klimapolitikk enn det hovedsammenslutningen de er medlem av offisielt står for.
• Tilsvarende for NHO, der bedrifter som er særlig skadelidende ved nye utslippskutt og overgang til ny energibruk vil trenge støtte på samme måte som fagforeninger, nemlig til INTERNT opprør mot ledelsens politikk i eget forbund.

Klimarealister må være åpne og villige til å stille opp i slike situasjoner og bidra med basiskunnskap der dette etterspørres.

Selektiv forskning?

Internt i nasjonen vil våre FORSKNINGSINSTITUSJONER i kraft av å være organisasjoner søke til det beste marked for oppdrag, levebrød og vekst. Samfunnsvitenskap om dette nivå viser at dette er primærbehov i organisasjonslivet. Kan vi med data og empiri påvise det alle i forskningsmiljøene vet, at pengestrømmer til forskning kun rettes mot oppdragsforskning med der «riktige konklusjoner», og at forskningsprosjekter i praksis kun finansieres hvis «riktige problemstillinger», kan klimarealisme medføre nye erkjennelser. Aller verst i dagens situasjon innenfor akademia både i Norge og internasjonalt er da flere eksempler på utstøtning og yrkesforbud mot naturvitere som forfekter motstridende og kontroversielle syn i klimavitenskapen. Først og fremst inntreffer her ensretting og debattfattigdom. For med slike opplegg stagnerer forskningen og utvikler kun eget tunellsyn videre.

Det er en viktig presisering at klimarealisme ikke påstår generell forskningsjuks, men at problemstillinger og konklusjonsfelt nensomt velges ut iht gjeldende narrativ og økonomiske stimuli , og dermed i samlet sum kun drar i en retning, uten evne til nødvendige korreksjoner underveis. Og skulle korreksjoner søkes fremført, eller kreative utelatelser påtales, så tyder mye empiri hittil på at slikt blir slått ned på eller økonomisk sanksjonert. Vi kunne i sannhet trenge en bedre datainnsamling – også om mulig uidentifisert pluralisme – rundt dette.

Interesseorganisasjoner og NGOer

Så er nasjonale NGOer sterke premissgivere for utforming av norsk politikk og fremstilling i medier. De økonomiske fundament for slike organisasjoner må identifiseres og kan slik fremvise sterke politiske drivere fra partsinteresser.

Statsbudsjettet har eget kapittel for offentlig støtte til slike organisasjoner. Hva er de offisielle kriterier for å stå på en statlig bidragsliste? Når motstandere av den offisielle klima- og energipolitikk ikke representeres på denne listen forteller dette at norsk informasjonsvirksomhet og debatt omkring klima- og energipolitikk her korrumperes og ødelegges gjennom bruk av offentlige støtteordninger ensidig til «rett side». Organisasjoner for «Grønt Skifte», eksempelvis Zero med 90 ansatte mottar store statlige bidrag for sine bidrag til norsk klimapolitikk. Her deler makteliten ut penger til sine egne støttespillere. Er det ikke riktig at vi stiller spørsmål om hvor riktig dette er iht våre demokratiske retningslinjer?

Et annet sosialt fenomen er «Klima-aktivisme» på religiøst grunnlag, som dessverre utgår fra vedtak i Den Norske Kirke. Dette er ofte om endetiden og menneskets forvaltningsansvar for kloden. Sistnevnte ansvar vil selvfølgelig klimarealister slutte seg til, men vi bør med forsiktighet kunne påpeke at klimakunnskap og forvaltningsansvar vanskelig kan ha annet enn en vitenskapelig forankring, og lett løper løpsk om grunnlaget blir religiøst.

Autoritære bevegelsers fremvekst

Noen spesielle organisasjoner og grupper utvikler spesiell autoritær praksis og synspunkter rundt hvilken livspraksis og energibruk det skal være tillatt å stå som eksponent for. Dette er en fortsettelse av de antidemokratiske føringer som andre mekanismer i media-og debattliv bidrar til ( jfr no platforming, klimabrøl og «kjøttskam/flyskam») og burde påpekes og forskes på under det som ellers kalles «ekstremist-forskning». Men i stedet for søkeslys på det autoritære inviteres gjerne disse til utdypende og «forklarende» intervjuer i NRK. Man utvikler i spesielle grupper her «forklaringer» på at egen tro og eget engasjement gir en gudsbenådet rett til ikke bare jevnlige «klimabrøl», men også FYSISK å angripe eiendom, personer og prosesser man ikke liker. Nye grupper inspirert fra UK løper nå rundt og stikker hull på dekkene til biler de mener er upassende , og i UK putter aktivist-grupper epoxy-lim i bensinstasjonenes drivstoff-automater.

Her i landet importeres slik «ideologi» fra utlandet, knyttes til norsk klimabevegelse, og dukker plutselig opp. Historisk har dette sin paralell i samfunn fra mellomkrigstiden som vi til daglig ikke sammenligner oss med, der elitisme tar steget over til å gi autoritær, facistisk dominans rettet mot dagliglivets rutiner og personer.

Vi må klart kunne påpeke at slike organisasjonsfenomener utvikler seg i kjølvannet av ensrettingen i klimaspørsmålene , og at slikt ikke har noen plass i et demokratisk samfunn.

Individnivået

På dette nivået finner vi psykologiske mekanismer og forklaringer på hvorfor og hvordan menneskelig adferd og holdninger skapes. Sosialvitenskapen om «massepåvirkning» oppsto rundt 1900 og med beskrivelser om psykologiske fenomener rundt «massebevegelser».

Innenfor individnivået har «Klimapsykologene» så opprettet sitt groteske budskap for å sykeliggjøre vitenskapelig begrunnede meninger og holdninger de ikke liker. Her skal folks motstand mot CO₂ indoktrinering og klimapolitikkens økonomiske profitører møtes med påstander om at avvikende syn i klimaspørsmål egentlig er en sykdom. Samme holdninger så vi historisk trukket ut i sin fulle konsekvens i Sovjet-Unionens siste år, der dissidenter konsekvent ble plassert på sinnsykehus.

Som konsekvens av overnevnte punkt skal Klimarealister selvfølgelig ikke gå i samme fellen og «forklare» andre ståsteder ut fra avsenders psykiske helse. Likevel må det være tillatt å påpeke at økonomisk egeninteresse, sosialt gruppepress og utstrakt eksponering for feilinformasjon og propaganda er sterke psykologiske faktorer bak alarmistisk klimaengasjement.

Klimavold mot sårbar ungdom

Klimarealister bør også påpeke alvorligheten rundt den KLIMAFRYKT som bevisst såes blant barn og ungdom, med sosial og klimamessig angstpsykose som resultat. Det hviler et stort ansvar på uansvarlige forfattere og filosofer som uten moderasjon og uten reell klimakunnskap maler ut de forskjellige katastrofescenarioer og fremtidspessimisme som ungdom ofte ikke har motstandskraft til å håndtere. For utsatte grupper ligger det en drivkraft mot undergangen i dette spillet. Det begynner med indoktrinering for «klima-brøl» i skolen og utvikles også gradvis til det som kan bli ansvarløs bruk av ungdom til autoritær aksjonisme iscenesatt av kyniske bakmenn for politiske formål. Igjen har vi sett dette før i tidligere tider hos regimer vi ikke sammenligner oss med.

Avsluttende bemerkninger

Norge har i internasjonal sammenheng et godt «demokratisk utgangspunkt» sammenlignet med mentalitet i andre nasjoner. Denne artikkel er derimot er oppsummering av sentrale elementer for sosiale mekanismer som bidrar til en demokratisk svekkelse, hvordan vitenskapens verden her blir «forurenset». Fenomenene er velkjente i mange sammenhenger og blir særlig demonstrert (men lite omtalt) i klimapolitisk sammenheng. Listen er på ingen måte uttømt , vi har tidligere historisk sett flere tema i lys av de samme refleksjoner som anført, herunder vurderinger/bruk av galluper og bærekraftsløsningers egentlige mangel på bærekraft.

Samfunnsvitenskapens ansvar

(revidert avsnitt med lenketekst 8.oktober, red.anm.) Vi må ikke glemme at samfunnsvitenskapen er tilstede for å gi oss kunnskap om hvordan samfunnets mekanismer fungerer på de forskjellige nivåer. Dette skal hjelpe oss til å opprettholde et fungerende demokrati. Innenfor klimaspørsmål har fagområdet og dets representanter likevel fullstendig sviktet sin samfunnsoppgave i Norge, og bidar mest til tilsløring, korrupsjon og manipulasjon enn til faktisk folkeopplysning. Denne teksten fra en gruppe som kaller seg «samfunnsvitere» som åpent forteller hvordan de i regimets tjeneste skal bekjempe vindkraft motstanden ved hjelp av «samfunnsvitenskapelige teknikker». Her tilbyr altså en såkalt vitenskapelig gruppe seg å påta seg politisk manipulasjon oppgaver for myndighetene – å gripe inn i den materien de egentlig skal være observatører til og gi nyttige beskrivelser av. I stedet blir samfunnsvitenskap en deltaker, en manipulator.

I fokus på klima har majoriteten av samfunnsvitenskapens talsmenn mest UNNGÅTT å belyse de fleste av de problemstillinger denne artikkelen inneholder . Og dette er problemstillinger som samfunnsvitenskapen ellers i andre sammenhenger har et forpliktende forhold til.

Det er eksempelvis typisk at våre utenrikspolitiske kommentatorer fra NUPI, fredsforskningsinstitutter og andre institusjoner stort sett innskrenker seg til analyser av politiske maktkamper i Russland eller USA og andre «legitime» analyseområder fra internasjonal politikk . Områder som denne artikkelen berører, som f.eks prosesser i internasjonale organisasjoner rundt klimapolitikk og finansielle drivkrefter for dette og nasjonalt, blir systematisk unngått og finnes helst fra andre kilder, men da gjerne stemplet under vignetten «konspirasjonsteorier».

Tilsvarende blir det fra det politiske kommentariatet sjelden eller aldri gitt noen vurderinger av hvordan klimaskremsler som brekkstang brukes til politisk måloppnåelse og økonomisk vinning. Slike vurderinger er tabu, og vil straks bli møtt med stigmatiserende hylekor. Mange på norsk venstreside ser ut til å ha glemt Karl Marx til fordel for klimaallianser med finanskapital, og hypoteser om gasser i luften de ikke forstår noe av.

De hederlige unntak

Det finnes enkeltstående gode unntak. Bildet er ikke helsvart og alternative stemmer finnes , i journalistisk formidling fra våre fremragende klima- og energiaktører som Kjell Erik Eilertsen og Jon Hustad , bare for å nevne to sentrale navn blant flere som innimellom er til stede. Bokforfatter Kent Andersen har laget gode populærfremstillinger i sine bøker, samt i sosiale medier.

Så det finnes heldigvis på mediasiden gode lyspunkter. Men så langt dessverre uten at vi i tillegg til KLIMAREALISTENE kan finne noen organisasjon eller forskningsorganisasjon som har påtatt seg oppgaven å formidle korrektiver til den pågående utvikling.