Klimapanelets rapporter lite troverdige

Forfattet av Ole Henrik Ellestad, tidligere forskningsdirektør og professor.

Hele den internasjonale debatten bygger på IPCC som ufeilbarlig organisasjon, som på vegne av verdenssamfunnet skal trekke de riktige avveide konklusjoner. Hvis så var ønskelig ville man organisert det annerledes og på vitenskapens premisser. I stedet oppnevnes IPCC politisk, og politikerne interfererer sterkt også i de vitenskapelige prosesser. «Summary for Policymakers» er det mest leste dokumentet. Der er påvirkningen så stor at «Summary by Policymakers» ville vært dekkende. Dette er i tråd med det store antall fra aktivistorganisasjoner som etterhvert bidrar i gruppene som utarbeider rapportene og frafall av anerkjente skeptiske forskere.

I norske media har to direktører fra forskningsinstituttet CICERO uavhengig uttalt at «Himalayagate» – om isbreenes forsvinning i Himalaya – var én feil på 3000 sider. Det er som en repetisjon av eventyret «Det far gjør er alltid riktig» – bortsett fra den ene feilen da. Referansen var visstnok uttalelser i et klatremagasin. Så får leseren spørre seg om det var tilfeldig at «den ene feilen» ville angå dramatisk 1.5 milliarder mennesker. For meg fremstår det som en del av et mønster – IPCC er «slepphendte» når feil eller tendensiøse formuleringer kan gi store medieoppslag.

Men IPCC har gjennom sine rapporter fremmet mange påstander som de har måttet gå tilbake på. Omfanget er så stort at en oppsummering er nok til å detronisere dem som et pålitelig vitenskapelig organ og automatisk stille spørsmål om holdbarheten av neste utspill. Hele fremstillingen gjennomsyres av mandatet om å belyse menneskeskapte klimaendringer. Formuleringer og konklusjoner er et systematisk forsøk på å fremstille og tolke alt som om hypotesen er riktig. Dermed oppnås en stor ukritisk tilhengerskare og aksept i politiske miljøer som ønsker en slik konklusjon, men en tilsvarende ukritisk og dermed dårlig praktisering av vitenskapelige prinsipper.

Med avslutningen av den 5. store IPCC-rapporten er det naturlig å spørre seg om bildet er endret. Det er det ikke. Går man bak regien og formuleringsfasaden har IPCC i realiteten tapt kampen om årsakene til klimaendringer siden delrapportene er svake i sak. De er svake på fakta, mangler gode argumenter og forklaringer på essensielle observasjoner, har måttet redusere effekten av CO2 og fjernet flere tidligere alarmerende utsagn. I vanlig stil søker IPCC å skjule svakhetene og lanserer et «mediestunt» som eskalerer langt ut over konklusjonene. Derfra forsterker organisasjoner, media, politikere og forskere budskapet ytterligere til å være enda mer alarmerende. Noen eksempler som bare er «toppen av isfjellet».

IPCCs har innrømmet redusert effekt av CO2 med økning i globale middeltemperatur under 2 C rundt år 2100. Det er ikke global økning i flom, tropiske sykloner, tornadoer og tørke i tråd med konklusjonene i 2012-rapporten der ekstremeffekter ville bli dominert av naturlige variasjoner de neste 20-30 årene. En av verdens ledende eksperter, Roger Pielke jr., konkluderte også slik i sin nye bok. Det dør langt flere i kulde- enn varmeperioder. Biologisk mangfold blir ikke redusert (30% i 2007-rapporten), og Golfstrømmen skal ikke forsvinne slik tidligere skremsler spådde.

Snømengden på den nordlige halvkule har de senere år vært av de høyeste i vintermånedene og litt over normalen i høstmånedene siste 50 år. IPCCs konklusjon om mindre snø er manipulerende knyttet til at våren kommer litt tidligere, og er en gjentagelse av budskap som ledende norske forskere har foret media med i flere år.

Paucharis foredrag i gamle losjen 12.11.2014 var i samme stil. Han omtalte ikke den essensielle utflatingen av global middeltemperatur siste 18 år som er omtalt i rapporten. Havnivået har steget 1.9 mm per år siden det sluttet å synke etter den Lille istid rundt 1860 med tydelig økning i de varmere fasene rundt 1860-80, 1920-40 og 1980-2000 og avtagende stigning i de kaldere mellomfaser. Paucharis kurve startet i 1900, og nedtonet dermed at middelverdien var den samme 90 år før CO2 begynte å stige. Derved dempes assosiasjonen med en naturlig årsakssammenheng i senere tiårs utvikling.

Havtemperaturen er heller ikke spesielt høy i forhold til de siste 4000 årene og reflekterer at vi er inne i en langsom oppvarmingen etter den Lille istid. I de øverste 2000 m av havet har det gått mot utflating de senere årene. Ingen oppvarming er påvist i dyphavene. Det er kun lansert som en IPCC-spekulasjon i mangel av gode forklaringer på temperaturutflatingen.

Utbredelse av global sjøis ligger på normalen med en rekordartet økning i Antarktis de siste 30 år og en kraftig økning siste to år i Arktis – så markant at bare to båter passerte i Nord-øst passasjen i år, ingen i Nord-vest passasjen. Et bortgjemt fenomen er at Grønland ble kaldere da global temperatur steg fra 1980-96, og bilder fra 1930-årene viste like lite is da som nå. Først de siste 20 årene har temperaturen steget uten at dette har overgått 1930-årene. Denne faseforskyvning rapporterte Hans Egede om allerede i første halvdel av 1700-tallet – da som en mulig naturlig variasjon. Men skremslene om issmeltingen som skal få havet til å stige, er av de hyppigste medieomtaler.

IPCC fremholder at CO2-nivået er høyere enn på 800 000 år, men nevner ikke at det er på et historisk lavmål siste 550 millioner år. Siden den gang har det vært liten sammenheng mellom CO2 og temperatur, av de siste 160 år bare i vel 15 år (1977-95). Kloden som «laboratorium» har således markant motbevist CO2-økningen som årsak til klimaendringene.

Teorien om drivhusgassers effekt viser også at IPCCs overdrevne estimater ikke er forankret i det teoretisk grunnlaget for infrarød stråling og molekyler. Målinger bekrefter dette. Det er vanndampen som dominerer med over 95%, og tilleggsbidraget fra CO2-økning er minimalt. I de siste 50 år har variasjoner i vanndampmengden bidratt til økt utstråling og en minking av drivhuseffekten slik IPCC forenklet omtaler den. IPCCs måte å organisere og omtale drivhuseffekten på ville ikke blitt akseptert i et dr. grads arbeide.

Så det er uholdbart å tviholde på mandatet om menneskeskapte klimaendringer basert på mangelfulle beregningsmodeller av effekten av noen ekstra milliontedels molekyler CO2 i vår atmosfære. Og de sier jo selv at beregningsmodellene ikke holder mål. Da er det på tide å gjøre som Gaia-filosofens far, professor i kjemi James Lovelock, som i 2012 bekjente at de trodde på IPCC, men alle de alarmerende effektene de spredte om seg med var bare grove antagelser. Han tok Al Gore og flere prominente aktører med seg i fallet. Nylig fulgte han opp i en bok med en kommentar om at de møtes regelmessig for å heie på hverandre, men de vet ikke nok, og deres antagelsene om årsaker til klimavariasjoner er bare gjetninger.

Likevel er det betryggende at så mange forskere har prøvd så hardt uten å påvise eller bevise noen effekt av CO2-økningen etter at teoriens aktualitet har kommet og gått i nærmere 200 år. Uten IPCC hadde den «sovnet stille inn». Da kunne noen tusen milliarder vært spart og blitt benyttet til vettuge tiltak innen miljø, fattigdom og andre samfunnsbyggende tiltak.