Dette er tittelen på et større oppslag hos geoforskning.no forfattet av Kjell Stordahl, medlem av Klimarealistenes Vitenskapelige Råd. Han var selvsagt interessert i å spre vital informasjon på sitt fagfelt til flest mulig beslutningstagere og tok derfor kontakt med Aftenposten. Vi oppfordrer leserne til å lese begge tekstene for å få en forståelse både av de forholdene Stordahl tar opp, og av hvordan Aftenposten i stor grad ensretter den klimainformasjon man serverer for befolkningen i Norge, hvor viktige opplysninger – i de sjeldne tilfellene stoffet aksepteres – skyves ned til notisnivå og ignoreres av avisens samlede klima- og nyhetsredaksjon.
Hva er fakta for Aftenposten?
Svært mange kunnskapsrike naturvitere har i mange år prøvd å gjøre denne avisen oppmerksom på faktafeil, tendensiøse eller gale oppslag samt mangelen på naturfaglig viten som preger avisens journalistikk når det gjelder klimaet. Holdningen har i stor grad vært at stoffet avisen produserer selv er klimafakta, mens alt stoff som helt eller delvis har opplysninger som motsier avisen består av faktafeil. Ethvert forsøk på å få inn faktabaserte tekster om klimaet i Aftenposten er en Sisyfos-oppgave, og som vanlig fikk Kjell Stordahl både det korte svaret (nei), og det lengre svaret (neineinei) når han henvendte seg til avisen som en av Norges ledende statistikere, med vital informasjon som i stor grad har vært utilgjengelig for våre politikere, og som stilte offisiell klimapolitikk i et underlig lys.
Først etter en lengre meningsutveksling endret debattredaksjonen syn, og som vanlig i de svært sjeldne tilfellene hvor Aftenposten åpner sine spalter for det de selv anser for å være klimakjetteri, ble teksten kuttet brutalt ned i lengde, slik at det meste av innholdet forsvant (forfatteren må vanligvis forkorte egen tekst). Vi oppfordrer leserne til å studere teksten her (kan åpnes i PDF eller som tekstfil) og se hvordan avisen presenterer de to klimainnslagene på samme dag, tirsdag 7.mars: Stordahls sak som en notis, uten illustrasjon, uten portrettfoto eller noen presentasjon av forfatteren, mens dagens forsvarer av klimakrisen, med tareskogen som egen kjepphest, får en lekker ramme rundt egen tekst med alle de nevnte elementene som Kjell Stordahl nektes.
Detaljene som «ble borte»
I den lengre teksten på geoforskning.no får man vite at FNs klimapanel (etter omfattende kritikk) bare omtaler sine prognoser i egne dokumenter som projeksjoner, altså som gjetninger uten vesentlige innslag av vitenskapelig metode. Men Klimapanelet presenterer sitt materiale som om det var vitenskapelige prognoser, og dermed oppfattes materialet naturligvis av leserne som mye mer seriøst enn det egentlig er.
Det er en særdeles viktige opplysning at avstanden stadig øker mellom klimapanelets projeksjoner og den observerte temperatur, det betyr at modellene som brukes for å lage projeksjonene er tilsvarende verdiløse for å anslå fremtidig temperatur. Vil ikke Aftenposten at deres lesere skal få vite dette, siden de forlanget kortere tekster?
Klimapanelet opererer også med feilaktige hundreårsprognoser. Stordahl viser bl.a til at «den globale temperaturen har økt fra 1850 og frem til november 2009 med om lag 0,8°C – altså på nærmere 160 år.» Tallene er basert på data for temperatur fra HadCRUT3.
Hva, bare 0,8 grader på 160 år, er det alt? Det vil den jevne leser tenke hvis faktaene presenteres i media.Så faktaene tillates ikke presentert i media, av en eller annen grunn
Jo dypere man går inn i Stordahls analyse, desto mer pinlig blir det for de mange som skulle vært ansvarlig for offisiell norsk klimapolitikk.
På illustrasjonen over til venstre, fra geoforskning.no, med RSS/UAH-data hentet fra Ole Humlums nettside climate4you, ser man hvor liten økning det har vært i gjennomsnittstemperatur globalt fra 1979 til og med desember ifjor. Ikke minst ser man svært klart hvor kraftig temperaturen sank utover året ifjor, fra rekordnivået i februar.
Pussig nok er Aftenposten svært lite mottakelig for informasjon om den observerte temperaturutviklingen som vist i eksempelet over, og når Klimarealistene en sjelden gang slipper til med slik informasjon, så er avisen deretter særdeles liberal mot de mange i IPCC-leiren som sender inn sjikanøse tekster, men det er komplett umulig å få en saklig debatt i avisen rundt de mange betenkelige forhold som avdekkes av dem som uttaler seg vitenskapelig for klimarealistene.
Figurteksten til ovenstående figur er som følger: Global temperatur ved UAH MSU og RSS MSU (kvalitetsklasse 1). Månedlige observasjoner Januar 1979 – desember 2016 (Climate4you.com) og 37 måneders glidende gjennomsnitt.
(Red.Anm.12.mars kl 14.55) Kjell Stordahl har ytterligere kommentarer til egne prognoser, som følger:
Kjell Stordahls kommentarer IPCCs prognoser
I løpet av de siste ukene har Aftenposten og andre media presentert leserinnlegg der kvaliteten på IPCCs klimamodeller diskuteres. IPCC har i mange år anvendt sine klimamodeller til å lage langsiktige prognoser for global temperaturutvikling.
Jeg har siden 2007 fulgt opp IPCCs globale temperaturprognoser og det må understrekes at jeg har advart mot disse prognosene som meget usikre. Dette går frem av en rekke artikler og kronikker som ligger på www.forskning.no
http://forskning.no/meninger/kronikk/2008/02/er-usikkerheten-i-klimaprognosene-undervurdert
http://forskning.no/meninger/kronikk/2008/04/klimaprognoser-og-usikkerhet
http://forskning.no/meninger/kronikk/2008/04/ipccs-prognosemodeller
http://forskning.no/meninger/kronikk/2008/04/ipcc-og-temperatur
http://forskning.no/meninger/kronikk/2008/04/fortsatt-uklarhet-rundt-klimaprognoser
http://forskning.no/meninger/kronikk/2009/04/global-temperaturutvikling-store-usikkerheter
http://forskning.no/meninger/kronikk/2010/01/global-temperatur-og-veksten-i-co2-utslipp
http://forskning.no/klima/2010/09/ipcc-granskning-og-handtering-av-usikkerhet
Jeg syntes nå tiden var inne for å evaluere IPCCs langsiktige prognoser over en lengre periode. Dette arbeidet ble da presentert her http://geoforskning.no/12-mening/1431-klimapanelets-feilaktige-estimater.
Her er må det understrekes at de dataene jeg hovedsakelig analyserer er IPCCs egne, dvs. deres egne langsiktige globale temperaturprognoser hentet fra deres egne 6-årige hovedrapporter.
Jeg har foretatt en evaluering av IPCCs langtidsprognoser som de har presentert i sine hovedrapporter i 1990, 2001, 2007 og 2013. Det er prognoser som går frem til år 2100. Sammenligninger viser at prognosene ligger langt over de observerte, globale temperaturmålingene. Det fremgår også at IPCCs langsiktige prognoser er blitt redusert for hver ny 6-års periode de er laget for. IPCC selv har i periode etter periode fra 1990, innsett at temperaturprognosene har vært for høye.
IPCCs langtidsprognoser er basert på utslippsscenarier eller prognoser for årlige globale utslipp i Gigatonn karbon (C) fra produksjon av olje, gass, kull og sement. Ved å sammenligne utslippsprognosene som IPCC lagde i år 2000, med de reelle målte utslippene, konstateres det at IPCC i sine scenarier eller vi kan godt kalle det prognoser med for høye utslipp.
En annen sak som det vil være anledning til å kommentere senere, er at metan som ifølge IPCC er den sterkeste drivhusgassen etter CO2 har IPCC i sterk grad overvurdert effekten av ved stadig å presentere for høye prognoser. Også dette fører til at klimamodellene feiler.
De fleste skjønner at når prognosene til de grad feiler, må det også være feil og usikkerheter i IPCCs klimamodeller. Også det vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning.
Så til slutt: I den norske debatten er diskusjon av usikkerheten i prognosene nesten fraværende.
Det er verdt å merke seg at Klimapanelet, selv, i Technical Summary TS.6.1-4 i sin siste hovedrapport lister opp en lang rekke punkter som de kaller nøkkelusikkerheter.
Jeg har selv arbeidet med prognoser i nærmere 40 år både for det nasjonale og det internasjonale markedet og for internasjonale organisasjoner.
Det må forventes en viss ydmykhet av de som presenterer prognoser og at også brukerne skal kunne forstå usikkerheten knyttet til prognosene. IPCC har i sine hovedrapporter presentert sine resultater og prognoser slik at det ser ut til at brukere ikke skjønner at det er store usikkerheter i resultatene.
Klimadebatten har vist oss at norske politikere hverken har kompetanse eller innsikt i IPCCs klimamodeller og effekt av ulike tiltak. To eksempler her er tidligere subsidiering av dieselbiler og nå mulig innføring av store volumer av biodrivstoff.
Det er sterkt bekymringsfullt at politikere og andre ser ut til å ha full tiltro til IPCCs klimaprognoser og ikke har kompetanse til å forstå klimamodellene eller forstå den usikkerheten og de feil som ligger i temperaturprognosene.
Kjell Stordahl
Man behøver ikke lyve direkte for sine lesere, det holder ofte å underslå viktig informasjon.
Typisk for Aftenposten er det også at avisen ikke åpner for kommentarer til klimarelaterte artikler.
Det ser også for meg ut som at de legger innleggene frem for motdebatantene før publikasjon og gir dem tid til å forberede motsvaret som ofte kommer påfallende raskt og mer gjennomarbeidet enn det jeg tror man kunne forvente av et spontant svar.
Jeg har også en klar opplevelse av at det er veldig avhengig av om innlegget underbygger den redaksjonelle linjen eller ikke om de tillater svar. Kan i farten ikke huske å ha sett ett innlegg som det refert over som det ikke har vært tillatt å svare på!
Skulle vært interessant å sett en underbyggelse for disse to inntrykkene jeg har.
Burde være en god oppgave for en journaliststudent å kartlegge om avisene i større grad tillater svar på artikler som går mot den redaksjonelle linjen enn motsatt!
Takk for en interessant kommentar. Jeg har etter hvert sett relativt mye av den korrespondansen som finner sted mellom medlemmer av KVR og Aftenpostens debattredaksjon.
Jeg kan ikke huske noen klimadebatt i riksdekkende medier hvor noen som er kritisk til offisiell klimapolitikk har fått det siste ordet. Årsaken er selvsagt at redaksjonene ikke tillater dette.
Når det gjelder betraktningen i første avsnitt, så er det mitt inntrykk at forsvarere av offisiell klimapolitikk får inn alt de sender inn til Aftenposten, og gjerne uten noen som helst restriksjoner på lengde. Og uten noen forutgående diskusjon som kan ta opptil flere måneder før tilsvaret blir godkjent. Dermed er der en rask prosess å få inn tilsvar.
Jeg kan ikke huske å ha sett noe tilsvar i Aftenpostens klimadebatt som har kommet inn i avisen de siste to årene uten en lengre forutgående diskusjon med debattredaksjonen. De vanligste temaene i diskusjonene er tilsvarsrett, og nsten uten unntak, et krv fra avisen om redusert lengde på teksten.
Det er definitivt en del interessant materiale her for en oppegående journaliststudent. Avhengig av konklusjonen i en slik studie, så har studenten også anledning til å påføre seg seg stempelet som klimakjetter eller klimafornekter allerede i studietiden, så en slik studie vil neppe finne sted med den klimaensretting som dominerer i Norge i dag.
Men denne problemstillingen er like interessant for en mediaforsker / student, og kanskje uten så stor fare for stigmatisering. Kan ikke forstå annet enn at det må klø litt i fingrene hos dem som analyserer norsk media, for dekningen av klimasaken må være nærmest unik i sin ensretting.
Norsk media har skutt seg selv grundig i foten her, og må tåle å bli anklaget både for feighet, mangel på faglig integritet, og for å ha løpt politikernes ærender i en skremmende høy grad. «Fra vaktbikkje til skjødehund», er kanskje er god betegnelse på norsk media i dag.
…snip (Moderator: Minner om at alle kommentarer skal postes under eget nanv, velkommen tilbake som deg selv)
Og i hvilke land er media noe bedre enn i Norge? Ser ut til at pressen i Norge ikke er så verst:
http://www.globalis.no/Statistikk/Pressefrihet
Jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på en klima-artikkel hos NRK av Geir Barstein. Her mener jeg journalisten går helt ut av sin rolle, og endrer en reportasje til et glødende debatt-innlegg, totalt uprofesjonelt. Overskrift:
«Donald Trumps nye miljøsjef fornekter fortsatt CO₂-skapte klimaendringer»
Ingress:
«I et nytt intervju påstår han feilaktig at det er «enorm» uenighet om menneskets rolle i den globale oppvarmingen.»
Legg merke til at Barstein kommer med sterkt ladede betegnelser på Pruitt; «fornekter» og «påstår han feilaktig». Så siteres Pruitt: «– Jeg er ikke enig i at CO₂ er en primær bidragsyter til den globale oppvarmingen som vi ser. Men vi vet det ikke ennå, sa Pruitt.»
Og Barstein kommer med denne tiraden: «Påstanden er feil og direkte strid med en overveldende vitenskapelig enighet om at menneskelige utslipp av drivhusgasser er hovedpådriver for den observerte temperaturstigningen, som konkludert på hjemmesidene til direktoratet han nå leder. »
Og dette har Barstein tilstrekkelig kunnskap til å uttale seg så bombastisk om? Har han satt seg inn den enorme mengde forskning som ikke støtter klima-alarmismen? Det virker ikke slik, for resten av artikkelen er bare en papegøye-plapring av støtteerklæringer til det standpunktet Barstein tilsynelatende har VALGT å støtte. Men dette er ikke en kommentar, det er en nyhetartikkel i NRK. Til det kjedsommelige må man da gjenta spørsmålet; oppfyller Barstein og NRK sin rolle som allmennkringkaster ved slike skriverier?
Mitt inntrykk er at dette er en sjokkskadet journalist, som kanskje aldri hadde sett for seg muligheten for at hans klokkertro kunne bli utfordret. Men dette er ikke norske skeptikere som han kan velge å overse, dette er en ledende amerikansk embedsmann, og kanskje er det derfor Barstein kommer med det som -iallfall for meg- oppleves som en følelsesladet utblåsning. Som om han faktisk trenger å overbevise seg selv. Det kan komme flere slike ubehagelige opplevelser for norske journalister i tiden fremover. Men de har selv valgt å neglisjere sin faglige integritet, og la seg bruke som villige redskaper i en kampanje som er mer politisk enn vitenskapelig.
https://www.nrk.no/urix/donald-trumps-nye-miljosjef-fornekter-fortsatt-co_-skapte-klimaendringer-1.13418624
At NRK ikke driver med journalistikk er ingen nyhet. Kanalen har lang track record i politisk aktivisme og er ikke troverdig i kontroversielle saker…
Kanskje Barstein, i motsetning til Klimarealistene, faktisk har lest Cook et al 2016?
Den nevnte hjemmesiden er forøvrig ganske pedagogisk: https://www.epa.gov/climate-change-science/causes-climate-change
Spesielt verdt å merke seg er denne grafen: https://www.epa.gov/sites/production/files/2016-07/co2temp800kyrs-large.jpg
Å lese Cook et al. skal gi NRK rett til å tilsidesette allment aksepterte kjøreregler innen media, som å presentere mer enn bare en side av en sak? Merkelig hvordan noen tyr til Cook hele tiden.
Jeg har, antakelig som en av svært få nordmenn, lastet ned og analysert data og metodikk for artikkelen Cook et al 2013. Det viste seg, noe som også er vist gjentatte ganger av andre, at studien har dramatiske metodefeil og burde vært tilbakekalt. Det viser seg at ikke 97 % men bare 0, 6 % fullt ut støtter utsagnet om at klimaendringene er dramatiske og menneskeskapte.
Artikkelen Cook et al 2016 benytter Cook et al 2013 som en vesentlig del av materialet, og går god for Cook et al 2013. Derfor er også Cook et al 2016 metodisk feilaktig. Legg også merke til at disse to artiklene er del av en bevisst mediestrategi, noe vi har fått vite gjennom usikret kommunikasjon mellom Cook og samarbeidspartnere.
På samme måte som man mtp hockeykøller kun henviser til MBH98, snakker man i konsensusstudier (her inne) kun om Cook.
Dere er klar over at personfokuset som følger ved å kun velge ut en av flere studier, som ligger innenfor samme område, beveger dere bort fra det som kan kalles «realistisk» kritikk? Jeg, for min del, kan ikke ta seriøst denne typen argumenter som ser bort fra mesteparten av det publiserte, spesielt siden det på det jevne er konsistent. Jeg kan heller ikke se at kritikken da er av konsensus generelt, men av Cook spesielt – og da beveger vi oss i retning av ad hom-nivå.
Vil klimarealistene bli tatt seriøst, må de ta litteraturen seriøst og forholde seg til bredden, ikke utvalgte personer man misliker. Så lenge inneværende strategi er den gjeldende, vil man – naturlig – bli marginalisert, fordi ganske mange vet etter hvert at bildet er myyyyyyyye større enn det dere presenterer.
Nå er det vel Cook som er hovedtalsmannen bak hockey stick effekten. Tilhengerne av denne prognosen referer også i hovedvekt til Cook og hans likesinnete. Kan ikke se noe galt i at også KR henviser til ham. Er Cooks resultater feil faller vel mye av konsensusen bort.
Nei.
Kommentaren din viser KRs problem: konsensusen eksisterer uavhengig av Cook, flere rapporter finnes (uten Cook), og selv Richard Tol er enig i at konsensus er godt oppe på 90%-tallet.
Cook har for øvrig ingenting med hockeykøllen å gjøre.
Dessverre intet rett i din kommentar.
Poenget var at hockey stick er en viktig del av det det er konsensus om. Cook er vel den som fremhever konsensus og derved også hockey stick effekten som prognosene bygger på. Beklager at dette ikke kom tydelig nok frem. Mulig Tol er enig i at det er konsensus. Du kan jo dokumentere det siden du mener KR ikke dokumenterer sine påstander. Det betyr vel ikke at han er enig i det det er konsensus om. Det er utallige ganger fremhevet her at konsensus ikke er noe bevis for at den ene siden har rett. Særlig når konsensusen er av tvilsom karakter, ref. påstanden om 97% som gjentas gang på gang. Man kan spørre seg hvorfor man er så opptatt av å skape dette inntrykket. Kan det være fordi man ønsker å undertrykke opponenter. Det er i tilfelle en ikke-vitenskapelig agering. Vil man misforstå er det selvfølgelig alltid mulig.
https://andthentheresphysics.wordpress.com/2013/06/10/richard-tols-fourth-draft/#comment-822
Ellers har det lite med å undertrykke opponenter å gjøre, slik jeg ser det. Mengden forskningslitteratur er enorm, og KR (med støttespillere) er ikke deltakende. Mitt inntrykk er at dette er fordi det bedrives lite og ingen forskning som gir det svar de ønsker, ikke at de blir utestengt, men hey – det er noe deltakere her inne ikke er enige i. Uten at det dokumenteres mer enn «Climategate!» – altså, et dårlig argument.
Nå er jo studien til Cook et al. den mest omfattende av 12 000 sammendrag fant de at 8 000 ikke omtalte tema, men i 4000 av dem forelå formuleringer knyttet til menneskeskapte klimaendringer. Det blir bare ca 33 %. Av disse var det bare 0.3 % som støttet IPCCs konklusjon om mer enn 50% menneskeskapt. Skal man hoppe til mindre omfattende studier og la dem få forrang? og nulle ut Cook?.
Skal Oreskes studium fra 2004 med ca 920 artikler ha forrang for Cooks egentlige tall på 33 % for 12 000 arbeider? (Det hører med at Legates, som korrigerte Cook, også etterprøvde Oreskes resultat og fant et det bare var et lite tall også der. Leste det for mange år siden, men det kan Googles).
Ellers har vitenskapen gått fremover ved å forkaste, eventuelt forbedre, teorier som ikke stemmer med observasjoner. ikke forkaste observasjonene. Og foreløpig er oppvarmingen de siste 200 år anslagsvis 0.5 C per 100 år. Selv om alt skulle være menneskeskapt blir det vesentlig mindre enn IPCCs beregninger skulle tilsi. Og så finnes majoriteten av solforskere som referer til at vi frem til 2003 var inne i det største *Grand Maximum* for solen, det største på 11 000 år. Også på Mars og i mange deler av solsystemet blir det varmere. Så hva blir det så igjen til det menneskeskapt? Påfallende lite iforhold til beregningene.
Merker meg at du ikke omtaler Bray og von Storch, Verheggen et al osv, men kun tidligere arbeider. Stemmer godt med min tidligere påstand.
Når det gjelder oppvarming de siste 200 år, hvilke data bruker du for din påstand? Og tilsvarende for solforskning?
Det er litt underlig at du går for 200 år her, for øvrig. Om vi skal teste CO2, vil den industrielle revolusjon være viktig. Men den ble ikke global med en gang. Så hvorfor du skulle ønske å utvide grafen til 200 år …
Med mindre det gir det bildet du ønsker å presentere, selvsagt. Men da opererer vi med samme type «cherry-picking» som det er å starte med 1998 – altså uvitenskaplig.
Å fra politisk hold så står ytringsfriheten sterkt i Norge eller gjør den ikke det?. Redaksjonene i både NRK og Aftenposten har all rett til å velge hva som skal ytres i TV og avis. Men ettersom den norske fripressen ikke er så fri på grunn av pressestøtten. Så vil vel pressen ytre seg politisk korrekt om klimakrisen. Det må først bli en politisk endring før pressen endrer seg.
«På illustrasjonen over til venstre, fra geoforskning.no, med RSS/UAH-data hentet fra Ole Humlums nettside climate4you, ser man hvor liten økning det har vært i gjennomsnittstemperatur globalt fra 1979 til og med desember ifjor.»
Hva legger man egentlig i «liten» her?!
Dataene til figuren viser en GJEVN økning på ca 0,12 grader C pr. dekade ikke bare for de siste 15 år, men også de siste 30 år samt siden målingene startet i 1979 (ref. UAH) – altså over dobbelt så rask stigning enn de 0,8 grader på 160 år som er referert til. Videre er sistnevne påstand upresis og misvisende, da det ikke var nevneverdig oppvarming fra 1850-1910. De 0,8 gradene C økning kan altså tilskrives mer nøyaktig de siste ca. 100 år enn de siste 160 (eller f.eks. 400 år for den saks skyld).
Hvis man er KlimaREALIST, gjelder det å være objektiv og presis, eller (?)
Det er ingen tvil om at Klimapanelets modellbaserte temperaturprojeksjoner feiler. Professor John Christy har nylig sammenliknet modellprojeksjonene i perioden 1979 til 2015 med fasiten, de observerte temperaturdata. Modellene viser en oppvarmingstrend som er tre ganger høyere enn de observerte temperaturene.
Se http://docs.house.gov/meetings/SY/SY00/20160202/104399/HHRG-114-SY00-Wstate-ChristyJ-20160202.pdf
Det er også verdt å merke seg at den globale atmosfæretemperaturen i årene mellom 1999 og 2015 bare steg med 0,005 grader per år, en stigning som ikke er signifikant forskjellig fra null, mens klimamodellene forteller at temperaturen skulle stige betydelig i denne perioden.
Samtidig var «rekordårene» 2014 og 2015 bare minimalt varmere enn gjennomsnittstemperaturen mellom 1999 og 2015. Rekorder regnes her i hundredels grader. Årene 1998 og 2016 var imidlertid spesielle, da varme havstrømmer varmet opp atmosfæren, men 2016 var likevel bare to hundredels grader varmere enn 1998. Dette bør derfor ikke være grunnlag for klimamessig alarm.
Det er således et ubestridelig faktum at klimamodellene feiler, og ledende klimaforskere forteller hvorfor. Modellene har aldri vært gjenstand for den rigorøse verifikasjon og validering som er det normale i eksempelvis ingeniørvitenskapen. Det er velbegrunnet tvil knyttet til den fundamentale mangel på forutsigbarhet i det komplekse og ikke-lineære klimasystemet. Modellenes simuleringsresultater utelater vesentlige elementer som er kjent fra, og som særpreger de omfattende variasjonene i, den godt dokumenterte klimahistorikken. At modellene klarer å reprodusere fortiden er fordi man kjenner fasiten, og har kunnet justere modellene eksempelvis med en rekke parametre som aerosoler. Dette er fasitmatching og betyr intet for modellenes evne til å forutsi noe om fremtiden. Klimasystemet er foreløpig ikke tilstrekkelig forstått. Det vitenskapelige grunnlaget for konsensus er ikke tilstede.
Alf Lackner tar opp den spennende utviklingen av den globale temperaturen. Kanskje bør en være varsom med å finregne på global temperaturendring over spesifikke tidsrom. Jeg syntes det var naturlig å se på global temperaturutvikling over det tidsrommet der vi har tilgjengelige målinger og havnet da på de siste 160 år.
Det er klart at det er mulig å Cherry-pikke og finne tidsperioder der temperaturøkningen er høyere, men samtidig vil det være perioder der den globale temperaturen har vært stabil eller til og med gått ned. Spørsmålet vil være hva som er representativt.
I min kronikk på forskning.no http://forskning.no/meninger/kronikk/2010/01/global-temperatur-og-veksten-i-co2-utslipp, som det også er henvist til i artikkelen på Geoforskning, segmenterte jeg den globale temperaturutvikling ved hjelp av Chow test, se figur 3, etter siste verdenskrig og fant forholdsvis stabil temperaturutvikling frem til 1979 og deretter en høy vekst frem til 2000 og deretter stabil temperaturutvikling videre. Så denne informasjonen som er mer presis, er inne i artikkelen på Geoforskning.
Alf Lackner skriver:
«På illustrasjonen over til venstre, fra geoforskning.no, med RSS/UAH-data hentet fra Ole Humlums nettside climate4you, ser man hvor liten økning det har vært i gjennomsnittstemperatur globalt fra 1979 til og med desember i fjor. Hva legger man egentlig i «liten» her?! »
Dette er ikke mine ord, men det jeg har skrevet er en supplering av resultatene fra Chow-analysen for perioden 2000 og frem til nå: «Det fremgår at det ikke har vært noen særlig temperaturøkning etter 1999». Jeg synes dette er et forsiktig utsagn i forhold til hiatus-debatten som nå pågår om at den globale temperaturøkning helt har stoppet opp.
Her er det mange artikler å referere til, men jeg har ikke tenk å ta den debatten nå.
Takk for endelig et godt svar her på forumet som imøtekommer noe av kritikken.
Kjell Stordahl: «Jeg har foretatt en evaluering av IPCCs langtidsprognoser som de har presentert i sine hovedrapporter i 1990, 2001, 2007 og 2013. Det er prognoser som går frem til år 2100. Sammenligninger viser at prognosene ligger langt over de observerte, globale temperaturmålingene. Det fremgår også at IPCCs langsiktige prognoser er blitt redusert for hver ny 6-års periode de er laget for. IPCC selv har i periode etter periode fra 1990, innsett at temperaturprognosene har vært for høye.» Siden han ikke viser en sammenlikning gjør jeg det: https://drive.google.com/open?id=0B19Sr_Qmr4GJcXIzSlAzS29BbmM. Her ser vi IPCCs prediksjoner fra 1990, 1996, 2001 og 2007 sammenliknet med målt temperatur tom. 2015. Det viser seg at målingene ligger pent innenfor 95% konfidensintervallene for alle studiene bortsett fra målingene for 2015 og 2016 ligger som ligger litt over usikkerhetsintervallet for den andre studien, SAR, fra 1996, (2016-målingen vises ikke på figuren, men ligger litt over 2015-målingen). Kjell Stordal synes å ha lite igjen av sin «evaluering».
Det er ingen tvil om at Klimapanelets modellbaserte temperaturprojeksjoner feiler. Professor John Christy har nylig sammenliknet modellprojeksjonene i perioden 1979 til 2015 med fasiten, de observerte temperaturdata. Modellene viser en oppvarmingstrend som er tre ganger høyere enn de observerte temperaturene.
Se http://docs.house.gov/meetings/SY/SY00/20160202/104399/HHRG-114-SY00-Wstate-ChristyJ-20160202.pdf
Det er også verdt å merke seg at den globale atmosfæretemperaturen i årene mellom 1999 og 2015 bare steg med 0,005 grader per år, en stigning som ikke er signifikant forskjellig fra null, mens klimamodellene forteller at temperaturen skulle stige betydelig i denne perioden.
Samtidig var «rekordårene» 2014 og 2015 bare minimalt varmere enn gjennomsnittstemperaturen mellom 1999 og 2015. Rekorder regnes her i hundredels grader. Årene 1998 og 2016 var imidlertid spesielle, da varme havstrømmer varmet opp atmosfæren, men 2016 var likevel bare to hundredels grader varmere enn 1998. Dette bør derfor ikke være grunnlag for klimamessig alarm.
Det er således et ubestridelig faktum at klimamodellene feiler, og ledende klimaforskere forteller hvorfor. Modellene har aldri vært gjenstand for den rigorøse verifikasjon og validering som er det normale i eksempelvis ingeniørvitenskapen. Det er velbegrunnet tvil knyttet til den fundamentale mangel på forutsigbarhet i det komplekse og ikke-lineære klimasystemet. Modellenes simuleringsresultater utelater vesentlige elementer som er kjent fra, og som særpreger de omfattende variasjonene i, den godt dokumenterte klimahistorikken. At modellene klarer å reprodusere fortiden er fordi man kjenner fasiten, og har kunnet justere modellene eksempelvis med en rekke parametre som aerosoler. Dette er fasitmatching og betyr intet for modellenes evne til å forutsi noe om fremtiden. Klimasystemet er foreløpig ikke tilstrekkelig forstått. Det vitenskapelige grunnlaget for konsensus er ikke tilstede.
Hyggelig at du svarer, Svein Det er imidlertid synd at du ikke går inn på min kritikk, men bare kommer med nye svake påstander. Du sier for eksempel: «At modellene klarer å reprodusere fortiden er fordi man kjenner fasiten..». Det jeg viste på figuren var at de prediksjonene som ble gjort i 1990 faktisk stemmer bra med hva som har skjedd i løpet av 26 år etterpå at prediksjonene fra 1996 også var brukbare prediskjoner for de neste 20 år osv.
Så kommer du med trekkende med John Christys helt vitenskapelige sammenlikninger. For det første sammenlikner han simuleringer av temperaturen ved overflaten på jorda med temperaturer som er målt i troposfæren. For det andre har han ikke samme referanseperiode for temperaturseriene. Det siste betyr noe for trendene, men gir et maksimalt forvrengt visuelt inntrykk. En riktig sammenlikning av CIMP-5 modellene med observasjoner av overflatemålinger med samme referanseperiode, ser du her: https://drive.google.com/open?id=0B19Sr_Qmr4GJTlZYdDEtRzNtVDA
En liten «helt ubetydelig» trykkfeil i mitt svar ovenfor: det skal selvfølgelig stå «uvitenskapelig» om John Christys sammenlikninger. (Det var faktisk stavekontrollen som forandret ordet! Kan man ikke si «uvitenskapelig» her på forumet uten at et kommer retteforslag?)
Erik Lindeberg benytter en figur fra IPCCs siste hovedrapport til å kritisere mine vurderinger av IPCCs tidligere prognoser for global temperatur. For å gjøre dette klart har jeg min artikkel http://geoforskning.no/12-mening/1431-klimapanelets-feilaktige-estimater gått direkte til kildene dvs. IPCCs egne rapporter fra og med 1990 og på grunnlag av det har jeg trukket en del konklusjoner. Eksempelvis har IPCC i rapport etter rapport redusert sine langsiktige temperaturprognoser.
Et viktig prinsipp når en skal evaluere prognoser og også prognoseusikkerhet, er at en nettopp tar utgangspunkt i det tidspunktet der de er laget.
I figuren som Erik Lindeberg henviser til, ligger eksempelvis øvre grense av usikkerhetsintervallet klart lavere enn det IPCC presenterte i 1990. Se figur 2A i min artikkel. En kan jo legge godviljen til å si at IPCC I 1990 presenterte et 99% konfidensintervall, men dette et neppe trolig.
Erik Lindeberg har betraktninger på hvor godt de globale temperaturmålinger ligger innenfor IPCCs 95% konfidensintervall som er oppgitt for prognosene. Dette er en grei iakttagelse. Spørsmålet er imidlertid hvor mye den er verdt.
Det å utarbeide et 95% konfidensintervall for en langsiktig prognose er svært utfordrende. Eksempelvis er det problematisk å beregne et 95% konfidensintervall selv for en enkel regresjonsmodell med ‘en forklaringsvariabel som da ikke er tiden (som jo er deterministisk). Da må det tas hensyn til usikkerheten til denne forklaringsvariabelen i prognosetidspunktet i tillegg, og et 95% sannsynlighetsanslag blir vanskelig.
Men dette blir selvsagt mye mer komplisert når det er mange forklaringsvariable, noe det er i IPCCs klimamodeller. Her må en heller ikke falle for fristelsen å bruke simuleringsmodeller til å estimere denne konfidensgrensen. Disse simuleringsmodellene kan være forventningsskjeve og da blir resultatet deretter.
I kompliserte tilfelle som det å lage et 95% konfidensintervall for en 100 års-prognose, vil et alternativ være å benytte subjektive anslag. Da bør det imidlertid ikke oppfattes som at dette er basert statistisk beregninger. Jeg har skrevet en artikkel om dette. http://forskning.no/klima/2010/09/ipcc-granskning-og-handtering-av-usikkerhet
Se avsnittet Tallfesting er vanskelig.