Klimapanelets 5. hovedrapport inneholder et kapittel om sola, med hele 38 forfattere med Gunnar Myhre som en av to koordinerende hovedforfattere og Jan Fuglestvedt som hovedforfatter. Av disse 38 er det bare en som har kompetanse innen solfysikk, ifølge Dr. Willie Soon som har beskrevet de mange fundamentale feil og grove forvrengninger i dette kapitlet i boka «Climate Change The Facts 2014». Dette kapitlet føyer seg inn i en lang rekke tilsvarende kapitler i alle hovedrapportene hvor det er vanskelig å unngå konklusjonen at kapitlet er et politisk bestillingsverk uten nevneverdig naturvitenskapelig verdi. Til tross for at solforskningen har samlet seg om synet at sola har betydelig påvirkning på klimaet vårt og at klimapanelet hevder de representerer en vitenskapelig konsensus, så ignorerer Klimapanelet her alle bevis for solas betydning og konkluderer utrolig nok med at sola har minimal betydning for klimaet vårt. Dette står i sterk motstrid til solforskningen.
Dr. Willie Soon har i et kort kapittel på 9 sider en lengre liste over grove feil og vi nevner et lite utvalg:
1 Man skjuler problemene med å fastslå variasjon og nivå på TSI (Total Solar Irradiance). Usikkerheten i målingene er så stor som 5 til 10 W/m2, noe som gjør det håpløst å ha tillit til estimatet på størrelsen av klimasignalet fra økende CO2.
2 Man unnlater igjen å referere til IPCC-kritisk forskning og oppfører seg som om slik forskning rett og slett ikke eksisterer, en oppførsel som burde være uakseptabel men som går igjen til stadighet. Forskningsreferansene mangler både ny, viktig forskning og har en kraftig slagside mht eldre solforskning. Spesielt grovt er det å ignorere forskningen til Fontenla et al (2011) her som har gjort banebrytende forskning på solas ultrafiolette utstråling og fastslått dennes vitale betydning for en riktig fysisk modellering av forholdet mellom stratosfære og troposfære. Også rapporten til Soon og Legates (2013) her er totalt ignorert.
3 Man kirsebærplukker et obskurt datasett for TSI mens man ignorerer to datasett som helt klart er av høyere kvalitet.
4 Man forvrenger grovt Livingstone-Penn effekten og later som om denne er helt ubetydelig, mens solforskningen ellers ekstrapolerer denne til å vise en sterkt svekket sol i nær fremtid.
Dr. Soon leverer nok pikante detaljer til at vi kan fastslå at Gunnar Myhre har ledet et arbeid hvor resultatet er så slett at kapitlet neppe er verdt papiret det er skrevet på. Men kapitlet kommer beklageligvis til å bli brukt til å legitimere bruk av milliarder av dine og mine penger på helt meningsløse klimatiltak.
Et eksempel på kvaliteten i kapitlet er at man har helt unnlatt å ta hensyn til at solas TSI varierer med 90 W/m2 mellom maksimum og minimum distanse fra jorda til sola. Klimamodellene feiler også systematisk mht sesongvariasjoner hvor de ikke greier å få riktig vinkel for solinnstrålingen gjennom året, noe som resulterer i en feil i jordas energibudsjett på 7-20 W/m2. Når vi vet at Klimapanelet beregner menneskehetens totale påvirkning på klimaet siden 1750 (!) til å utgjøre bare 2,3 W/m2, og kapitlet inneholder slike grove feil så tenker man på Ibsen: «Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest.»
Alle utelatelsene, feilene og forvrengningene drar konklusjonen i en bestemt retning, nemlig dithen at sola som tilfører mer enn 98% av all energi til vår atmosfære og våre verdenshav, den har bare en helt minimal betydning for klimaet vårt.
Siden de fleste allerede i barnehagen skjønner at dette ikke er riktig, så passer det her med denne illustrasjonen fra JOSH, du finner flere her.
Det er åpenbart for den nøytrale observatør at dersom dette kapitlet hadde vært skrevet på oppdrag for en privat bedrift som ønsket fakta og kvalitet, så hadde både radarparet Myhre og Fuglestvedt samt de øvrige overveiende sannsynlig blitt avskjediget på stedet. Men dette er «klimavitenskap» hvor det med den største selvfølge hevdes at 1+1 = 3 mens summen neste morgen like selvfølgelig er 5.
Enkelte lesere lurer muligens på hvor Klimapanelet finner sine klimaforskere? Institusjonen som klekker ut denne typen forskere ble stiftet i 1990 som Institutt for Klimapolitikk og holdt seg lenge med en institusjonell slagside i form av en formålsparagraf som forutsatte at klimakrisen var både reell og menneskeskapt. De heter i dag Cicero og er ledet av den kjente politiker Kristin Halvorsen. Avslutningsvis gjør vi oppmerksom på at vi regner med at de nevnte forskere er fullt ut i stand til å produsere forskningsrapporter av høy kvalitet dersom de kommer seg unna arbeidsmiljøer som Cicero og/eller klimapanelet.