Klimamålene er totalt urealistiske

Dette var hovedbudskapet da Ola Borten Moe blåste ut i Dagbladet 4.februar og i NRK-debatten 13.februar. Han påpeker at det grønne skiftet er ødeleggende for økonomien, og han frykter et opprør i et avindustrialisert Europa. Vi analyserer NRK-debatten og elefantene i rommet de ikke ville snakke om.

I enhver debatt må man avgrense, utelukke og forenkle, og siden politikken som føres også styrer debattklimaet, så vil en norsk klimadebatt ofte fortone seg som en diskusjon om hvor mange engler som kan danse på et knappenålshode. Fraværet av debatt i en rekke år er noe vi er påført fordi redaktørskiftet i media or mange politikere er redde for de realistiske klimaargumentene, men formelt brukes konsensusargumentet som begrunnelse for sensur og ensretting over mange år.

Politisk strid en forutsetning for debatt

Med Ola Borten Moes utslipp i media, og den knurringen som lenge har pågått i skalkeskjul i Sp og FrP, er det nå åpen strid i fullt dagslys om klimapolitikken samt den energipolitikken som må føres for at Norge skal komme i mål med sine uforpliktende klimatiltak iht Parisavtalen.

Konsensus-trollet som har hindret klimadebatt i mange år har nå sprukket, som troll gjerne gjør i sollyset. I den forbindelse burde selvfølgelig programleder Solvang ha spurt debattantene hvorfor de ikke stoler på tallene fra Statistisk Sentralbyrå (John Dagsviks forskning) som viser at Norges (dvs menneskehetens) utslipp av CO₂-ekvivalenter ikke har hatt en målbar virkning på klodens klima, når klima måles i globale temperaturtrender.
Premisset for Norges klimapolitikk er altså feil, fordi det er vår sol med direkte og indirekte drahjelp fra skydekke, havstrømmer, måne etc som dominerer klimaendringene. Men debatten må starte et sted, og siden den naturfaglige debatten fortsatt fornektes av mediene, og Solvang neppe ville fått lov til av NRKs ledelse å stille dette eller andre naturfaglige spørsmål, samt at de to debattantene like selvsagt ville gitt molbo-svar, så ble det i uken som gikk en duell med klimaministeren.

I NRK-debatten framsto Morten Moe som godt informert mens klimaminister Andreas Bjelland Eriksen som har ansvar for den ikke-eksisterende helheten i klimapolitikken, framsto som uvitende mens han politisk korrekt argumenterte for mer klimagalskap. I den forbindelse var Borten Moe klar på at Tysklands «Energiewende» med avindustrialisering og energi-dyrtid var å anse som total galskap. Ola Borten Moe var krystallklar på at Norge ikke kan oppfylle sine klimamål. Klimaministeren hadde derimot stor tro på at flere klimatiltak skulle sørge for 55 % kutt til 2030, til tross for at Norge i de foregående 33 årene bare kuttet ca 5 % i utslippene.

Elefantene i rommet

Hvorfor det nå er energimangel i Norge var en elefant som ikke ble diskutert, selv om Borten Moe i Dagbladet pekte på absurditeten i at vi skal etablere en rekke luftslott (batterifabrikker, hydrogen- og ammoniakkprosjekter) som skal driftes med elektrisitet vi ikke har. Det er jo den omfattende elektrifiseringen på norsk sokkel – begrunnet som et klimatiltak – som har ført til strømmangelen, en mangel som ble forsterket av nye eksportkabler for strøm. De fornybare 37 TWh vi skal bygge ut for å dekke anslått behov i 2030 (moderat scenario) må sees i sammenheng med hva som skal etableres eller ikke skal etableres til 2030. Datasentre gir som kjent få arbeidsplasser, og de 4 batteriprosjektene myndightene har gitt rike subsidier til, har til nå ikke produsert et eneste batteri.

Klimatiltakene må gjøres der de er mest mulig effektive, er et mantra på regjeringshold, og ble gjentatt i debatten. Dvs at Vesten skal betale for klimatiltak på Resten av kloden, der ca 70% av menneskeheten prioriterer økonomisk vekst foran tiltak mot en krise som ifølge Solvang var «Kode Rød for menneskeheten.»
Utelatt i debatten var at Resten øker utslipp i et tempo som får vestens kutt til å bli bagatellmessige, med den logiske følge at Norges (og EUs) klimamål blir uoppnåelige.

Neste elefant er påstanden om at norsk gass som et klimatiltak kan erstatte kullkraft i andre land. Dette er effektivt fordi forbrenning av gass istedet for kull halverer utslipp. Legg merke til hva som er utelatt i denne setningen!
Før forbrenningsfasen er det flere andre faser med utslipp: utvinning, prosessering/rensing og tansport. Summerer man opp alle disse fasene for kull og gass så er det med ett unntak ingen forskjell på gass og kull, påstanden om at kull har doble utslipp ift naturgass er altså usann. Unntaket er kullforekomster i dagbrudd, der det er 15 % mindre utslipp fordi disse har funnet sted naturlig over lang tid før utvinning fant sted.

Borten Moe er tilhenger av havvind, spesifikt det bunnfaste prosjektet i Skagerrak. Men siden alle vet at vindkraft til havs er vesentlig dyrere enn på land, har kortere levetid på anleggene, og betydelig høyere vedlikeholdskostnader, så må staten selvfølgelig ut med vesentlig større subsidier både til etablering og drift av havvindanleggene. Likevel har Borten Moe tro på havvind, til tross for at dette ikke henger på greip.

Morten Moe har altså åpnet en klimadebatt med fokus på galskapen satt i system i det grønne skiftet, spesielt absurd pengebruk med risiko for avindustralisering. At pengebruken på å nå klimamålene diskuteres er positivt, men at det skjules at det ikke være en målbar effekt på vårt klima, viser at det er langt fram til en redelig og realistisk klimadbatt.