Av Nicolay Stang
Markedsføringsloven begrenser kosmetikkindustriens bruk av før- og etterbilder. Klimaindustrien er ikke underlagt slike begrensninger. Det vet Morgenbladet å benytte seg av, men gir flyfotoene fra Grønland, som avisen bruker, grunnlag for frykt, eller er den forårsaket av noe annet?
For noen få år siden dukket det opp en rekke flyfotos tatt over Øst-Grønland under konflikten mellom Danmark og Norge om området i mellomkrigstiden. Disse inngår i en artikkel i Nature Geoscience om klimarelaterte endringer av isbreer på Øst-Grønland. Studien viser at noen av isbreene smeltet raskere i mellomkrigstiden enn i dag. Dette stemmer godt med temperaturmålinger, men lar seg vanskelig forene med teorien om global oppvarming fordi denne skal være størst og akselererende i polare områder.
Foto fra 1932 av geologen Lauge Koch og flymannskapet som tok fotoene i samlingen som nå er gjenoppdaget.
I artikkelen «Svaret vi ikke ba om» over seks helsider i Morgenbladet nr. 7 sammenstiller Maria Berg Reinertsen før- og etterbilder av Grønland for å bekrefte en akselererende oppvarming (https://morgenbladet.no/aktuelt/2017/02/svaret-vi-ikke-ba-om ). I løpet av forrige århundre fant det sted to varmeperioder, og dette blir spesielt synlig i havgapet. Det bør altså ikke være vanskelig å finne bilder som bekrefter issmelting her.
Den uoppdagede drivhuseffekten
Tydelig inspirert av disse bildene begir Reinertsen seg til Meteorologisk institutt for å finne ut hvorfor det tok så lang tid før forskerne ble skremte og enige. Drivhuseffekten skal jo allerede ha blitt oppdaget på 1800-tallet. Hun viser til at Svante Arrhenius i 1895 beregnet hvordan mengden CO2 i atmosfæren ville endre temperaturen på jorden. Som Arrhenius imidlertid selv skriver, fantes det på den tiden ingen observasjoner av den delen av det elektromagnetiske spektrum hvor CO2 opptar og avgir mest varmestråling. En kan allikevel hevde at Arrhenius beskrev en drivhuseffekt når han viser til Fourier og Tyndall, som ifølge ham, mente at atmosfæren fungerte som glasset i et drivhus som slipper inn synlig lys men holder ”mørk” varmestråling fra jorden tilbake. En lignende beskrivelse finnes forøvrig i regjeringens stortingsmelding fra 2012 om norsk klimapolitikk.
Allerede i 1909 viste fysikeren Robert W. Wood at drivhus av materiale som er transparent for varmestråling fikk omtrent samme temperatur som drivhus med vanlig glass. Professor Nasif S. Nahle bekrefter resultatet av eksperimentet i 2011 og i fjor utfører professor Jan-Erik Solheim m. fl. utvidede eksperimenter med små drivhus der også CO2-mengden varierer. CO2 får her en litt avkjølende effekt sammenlignet med vanlig luft. Drivhuseffekten som Arrhenius, regjeringen og Reinertsen viser til er nok ennå ikke oppdaget selv om Morgenbladet slår det opp på første side. Et drivhus blir varmt fordi tak og vegger hindrer varm luft i å slippe ut og ikke på grunn av tilbakestråling.
I begynnelsen av forrige århundre hadde også Knut Ångström konkludert med at vanndamp absorberer infrarød stråling i samme del av det elektromagnetiske spektrum som CO2. Det ble hevdet at mer CO2 ville ha liten virkning på temperaturen. Absorbsjonsbåndene til CO2 var for smale, og det var allerede nok CO2 i atmosfæren til å absorbere det som var av infrarødt i disse delene av spekteret. Etter hvert fikk også den astronomiske forklaringen på klimaendringene en ny boost med Milankovitch-syklene.
Callendar-effekten
I mellomkrigstiden inntraff imidlertid en oppvarming som er svært lik den som foregikk på slutten av forrige århundre. Ser en bort fra reduksjonen i CO2-utslipp under den store depresjonen etter krakket i 1929, er det, som Guy Stewart Callendar påpekte, en korrelasjon mellom utslipp og oppvarming. Callendar hevdet at menneskenes CO2-bidrag var årsak til mesteparten av denne temperaturøkningen ved at himmelstrålingen (sky radiation) økte. Callendar skrev på slutten av 1930-tallet at de neste par tiår ville bevise om beregningene av effekten av atmosfærisk CO2 var riktige. På 1940-tallet begynte imidlertid en kuldeperiode som skulle vare til slutten av 1970-årene. Før han døde opplevde Callendar på begynnelsen av 1960-tallet de kaldeste vintrene England hadde hatt siden 1700-tallet. Vi må helt frem til dette tiåret for å finne like kalde vintre i England.
Det er ikke korrekt å antyde slik Reinertsen gjør at Callendar ikke ble tatt på alvor. Klimaforskningens pionerer som Suess og Revelle skulle kalle menneskeskapt global oppvarming for Callendar-effekten. Det er imidlertid verdt å merke seg at også Callendar, i likhet med Arrhenius, så på denne effekten som et gode. Forestillingen om at denne oppvarmingen utgjør en trussel slår først igjennom etter at det er sådd tvil om ressursknapphet som var det store skremselet på 1970-tallet.
Farlig menneskeskapt global oppvarming
Reinertsen yter heller ikke Margaret Thatcher rettferdighet. Hun var en foregangskvinne når det gjaldt teorien om farlig menneskeskapt global oppvarming (DAGW). Etter Tsjernobyl-ulykken var kjernekraften kommet i vanry, og Thatcher ønsket å nedkjempe makten til kullgruvearbeidernes fagforeninger. Hun instrumentaliserte den såkalte DAGW-teorien, og som kjemiker kunne hun i den forbindelse opptre med en viss autoritet. Hun skal imidlertid etter hvert ha innsett at hysteriet hun hadde vært med på å skape, ikke hadde et tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag.
Reinertsen synes heller ikke å være kjent med WWFs rolle i utarbeidelsen av Klimapanelets rapporter. Litt pussig ettersom dette er grundig behandlet av andre journalister, og flere av de norske bidragsyterne som Cecilie Mauritzen og Pål Prestrud har hatt sentrale verv i organisasjonen. En tredjedel av hovedforfatterne i Klimapanelets fjerde rapport hadde tilknytning til WWF. Reinertsen trekker frem en useriøs rapport fra WWF som Klimapanelet har benyttet seg av, men nevner ikke at det finnes tusenvis av referanser til såkalt grå, ikke fagfellevurdert, litteratur i Klimapanelets rapporter.
En ideologi kjennetegnes ikke bare ved at alle observasjoner synes å bekrefte den for de innvidde. Dens tilhengere forsøker gjerne også å omskrive historien. Dette skjer i Klimapanelet rundt årtusenskiftet. Før dets andre rapport gikk i trykken, ble vitenskapsfolkenes konklusjoner om at klimaendringene ikke kunne tillegges menneskelig aktivitet fjernet i likhet med utsagnet om at menneskets innflytelse på klimaet ikke lar seg fastsette før naturlige variasjoner er bedre kjent (Frederick Seitz, WSJ, 12.06. 1996). I Klimapanelets tredje rapport fjernes så naturlige variasjoner og middelalderens varmeperiode utraderes. Oppvarmingen de siste par tiår av forrige århundre fremstilles som enestående. Flyfotoene fra Øst-Grønland tyder imidlertid på noe annet.
Robert W. Wood viste at CO2 ikke lot seg varme opp av infrarød stråling, selv om molekylet absorberer energi i det infrarøde spekteret. Først noen år senere ga Niels Bohr en forklaring på fenomenet, en forklaring som ble presentert for studentene i fysikk på UiO omkring 1960 under presentasjon av Niels Bohrs innsats i fysikken.
At vær og klima endrer seg er hverken nytt eller unormalt. Det er årsaken til at vær endrer seg om kan debatteres. Årsaken finnes i energiendringer som kan forklares ved hydrotermodynamikk.
CO2 fra fossilt brensel har ingen registrerbar tilførsel av energi til atmosfæren og ingen påvirkning på vær (noe sannsynligvis mange fysikere i IPPC vet). Det er vannets evige sirkulasjon fra fordampning til nedbør og tilbake til vanndamp som danner vær.
Det politikere bør debattere er: – hvorfor fant noen på å bringe CO2 inn som årsak til klimaendringer? Hvem vil ha økonomisk fordel?
Ja,- hvem bør sitte igjen med ansvaret for denne gigantiske floppen. Dette bør inn i historiebøkene og Wikipedia snarest og beskrives i detalj hvem som satte dette igang Likeså hvorfor og hvordan får man dette ut av lærebøkene slik at ungdommen oppdager den kostbare flausen våre folkevalgte har påført verdens borgere.
Når jeg leser dette blir jeg sittende igjen med en følelse av at det man her kaller forskning er synsing med referanser til tidligere tider. Klimaforskning handler vel
om flere titalls fagområder og man blir neppe særlig klokere av å fordype seg i IPCC’s “summary for policymakers” som er et politisk dokument uten vitenskaplig fundering. La oss satse på forskning som følger vitenskaplige metoder; hypotese og etterprøvbarhet. Hvis en hypotese ikke kan bekreftes må den forkastes, eller falsifiseres som det heter…