Klimakonferansen og vår oljeindustri

Av Rögnvaldur Hannesson, professor emeritus ved Norges Handelshøyskole

Etter avtale med forfatteren bringer vi i dag hans kommentar til en leder i Bergens Tidende fra 27.desember ifjor, som forkynte at avtalen fra klimamøtet i Paris for noen uker siden ikke er noen god nyhet for oljeindustrien. En mer treffende karakteristikk er ifølge Hannesson at dette ikke er noen nyhet i det hele tatt.

Paris – ingen forpliktelser overhodet
Det store antall land som deltok i møtet forpliktet seg ikke til noe som helst annet enn å gjøre akkurat som det passer dem. De ble likevel enige om å treffes av og til i fremtiden for å snakke om hva de har gjort. Sannelig et magert resultat av mange og lange møter, sene nattetimer og mye kaffedrikking. Ingen bør være overrasket over dette resultatet.

Økonomisk vekst krever energi
De fleste av verdens ledere innser nok at vår sivilisasjon og levemåte er kritisk avhengig av billig energi som er tilgjengelig når vi trenger den. Politikere som søker velgernes tillit må ha noe annet å tilby enn kulde og nattemørke i bokstavelig forstand. Politiske ledere i de såkalte utviklingsland er opptatt av å tilby sine landsmenn økonomisk vekst og velstand og ikke fortsatt fattigdom. Det kom særlig godt frem i de standpunkt India og Kina forfektet på klimamøtet i Paris. Uten økt bruk av energi kan vi glemme alt som har å gjøre med økonomisk vekst og utvikling.

Illusjonen om det grønne skiftet
Hvor skal så den energien komme fra? Det er nu nærmere 30 år siden enkelte begynte å bekymre seg over bruk av fossile brensler og dertil hørende utslipp av kulldioksyd, men siden den gangen har svært lite skjedd annet enn at utslippene fortsetter i uforminsket takt. Fortsatt kommer omlag 85% av vår kommersielle primærenergi fra fossile brensler. Slik har det vært siden midten av 1980-årene, da de fossile brenslers andel falt en smule p.g.a. utvikling av kjernekraft. Denne andelen kommer neppe til å falle noe særlig de nærmeste 20-30 årene heller. De som nu med stor iver og overbevisning forkynner «det grønne skifte» bør forberede seg på en minst like emosjonell skuffelse når det går opp for dem at dette skiftet ikke er noe annet enn en illusjon.

Sol- og vindenergi er fortsatt ulønnsom sammenlignet med fossile brensler og krever offentlig støtte i en eller annen form. Appetitten på fortsatt å gi slik støtte avtar imidlertid alt eftersom det går opp for de rike lands ledere at de har påtatt seg velferdsordninger de ikke har råd til å opprettholde. Både i Storbritannia og Spania har man lagt om kursen. Satsing på sol- og vindenergi i Norge har så langt ikke vært noen suksess, og ingenting tyder på at den blir det de nærmeste tiårene heller.

Mer enn alminnelig godtroende
Bergens Tidendes lederskribent synes å være en av dem som lever i den illusjon at global gjennomsnittstemperatur kan styres gjennom utslipp av såkalte klimagasser, omtrent som vår stuetemperatur kan reguleres ved en termostat. Man skal være mer enn alminnelig godtroende for å huse slike illusjoner. En ting er jo i hvilken grad det er mulig å aggregere et utall temperaturmålinger på skiftende steder til en meningsfull størrelse. Den interesserte leser kan danne seg et inntrykk av dette ved å studere hva som skjedde med årsgjennomsnittet for nedbør og temperatur i Bergen da målingene ble flyttet fra Frederiksberg til Florida.
For det annet er sammenhengen mellom konsentrasjon av klimagasser og temperatur meget usikker, for å si det forsiktig. Det har ikke vært noen signifikant økning i klodens gjennomsnittstemperatur de siste tyve årene, til tross for formidabel økning i karbondioksyd i atmosfæren.
For det tredje er det høyst uklart om det berømmelige togradersmål har noe som helst for seg; politikere omtaler det som basert på vitenskap, vitenskapsmenn som et mål basert på politikk (se f.eks. artikkelen «Three views of two degrees» av Carlo og Julia Jaeger i «Regional Environmental Change» 2011). Sjelden har et mål som omfavnes av så mange vært svakere fundert.

Oljeindustrien i Norge trenger ikke å frykte at markedet for produktene deres forsvinner; ingen med kjennskap til oljemarkedet innbiller seg at efterspørselen efter olje vil avta noe særlig i løpet av de nærmeste tiårene. Den forholdsvis lave oljepris vi har i øyeblikket er antakelig et forbigående fenomen. Det norsk oljeindustri har å frykte er at utvinnbare reserver vil bli tømt ut efterhvert, og at markeringskåte politikere legger hindringer i veien ved å motsette seg åpning av nye og lovende områder. Den slags ting er først og fremst til skade for norsk økonomi, men uten betydning for å redde verden.