
Forfattet av Ole Julian Eilertsen, Siviløkonom, NHH+MBA INSEAD, og Hydropensjonist.
Det er velkjent at dagens klimaprognoser er basert på bl.a. den svenske kjemiker Svante Arrhenius sin teori fra 1896 om CO2s evne til å «stenge inne varmestråling», m.a.o. å absorbere reflekterende varme fra jorden. Denne teorien er videreutviklet og satt i system av bl.a. den amerikanske NASA-forskeren, James Hansen, om at menneskelige utslipp av CO2, primært fra energiproduksjon basert på hydrokarboner som kull, olje og naturgass, og fra moderne landbruk, vil føre til oppvarming av atmosfæren som følge av denne «innstengningen».
Denne teorien ligger til grunn for FN’s Panel for klimaforandring sine konklusjoner om at reduksjon av klimagassutslipp, i hovedsak CO2, er nødvendig for å unngå en ødeleggende oppvarming av vår planet. På dette grunnlag trekker Klimaforandringspanelet sine konklusjoner, som innebærer at FN og medlemslandene fastlegger planer og mål for å begrense slike «ødeleggende» klimagassutslipp. Det innebærer, som kjent, at mange land har innført eller vil innføre restriksjoner og insitamenter mot bruk av fossilt brensel, det være seg til transport, oppvarming eller industriell aktivitet.
Omkostningene på verdensbasis for en slik drastisk omstilling dreier seg om tusener av milliarder i hvilken som helst valuta, som vil bli prisen for overgangen til «Det grønne samfunn». Det snakkes varmt om de mange nye arbeidsplasser det vil skape med å tilveiebringe nye metoder og produkter for å redusere fossilt energiforbruk. Også næringslivets talspersoner er med på «spleiselaget».
Hvordan dette skal finansieres er ikke like tydelig. Skatter, avgifter, el-sertifikater og andre offentlige inngrep og budsjettposter, er utpekt som finansiering av denne megasatsingen. Det er i første rekke de utviklede industrilandene som skal stå for investeringene, mens utviklingslandene har fått tidsbegrensede fritak, inklusive Kina, verdens nest største økonomi. Uten det ville den globale planen ikke kunnet bli godkjent av FN.

Gjennomføringen av disse planene avtales, som kjent, i store internasjonale klimakonferanser med tilhørende forpliktende avtaler, senest den såkalte Parisavtalen. M.a.o. bygger et av de store globale spørsmål på en teori som er videreutviklet til et omfattende modellverktøy som er ment å omfatte hele vår atmosfære med dens mange uforutsigbare bevegelser og tilstander over ulike deler av kloden. Hovedkonklusjonene er altså at menneskeskapt CO2-utslipp er hovedårsaken til den oppvarming av kloden som er blitt observert siden 1960-årene. Dette er ikke bare en konklusjon, men også et mellomstatlig vedtak, fattet på høyeste hold i FN og medlemslandene.
De som måtte fremsette andre teorier om årsaksforholdene, blir ikke bare uglesett og erklært umoralske, men nærmest fraskrevet retten til å hevde dem i de toneangivende medier, og utpekt som klimafornektere, et ord som er høyst selvmotsigende, ettersom klimaet selvsagt ikke lar seg fornekte. Det har fått karakteren av et mobbeord i fri flyt, også, eller kanskje først og fremst, fra dem, som fordømmer enhver form for mobbing, inklusive vår statsminister, som har plassert de annerledes tenkende i følgende gruppe:
«Det er en samling av personer som er klimafornektere, innvandringsmotstandere, alt av globale løsninger, EU-motstandere. Det er en sammensurie av dette som sier at den verden vi har i dag, den aksepterer vi ikke. Men poenget er at verden må løse oppgavene sammen.»
Kraftigere og mer misvisende kan det knapt nok sies. I motsetning til andre gigantiske satsinger, som normalt krever å bli belyst fra alle bauger og kanter, for å sikre at selve utgangspunktet, selve «diagnosen», er gjennomtestet før man setter i gang med store, kostbare tiltak, baserer man seg i klimaspørsmålet på teorier definert i form av matematisk/statistiske modeller, som er ment å gjenspeile vår kaotiske atmosfære i kontinuerlig bevegelse.
Det sier seg selv at et slikt omfattende modellverktøy uten grundig testing gjennom vitenskapelige eksperimenter er et heller usikkert beslutningsgrunnlag. Desto mer som det foreligger vitenskapelige eksperimenter basert på andre teorier testet i laboratorier, som gir et mer tilforlatelig svar på de atmosfæriske årsaksforhold og sammenhenger. Men dette blir altså forkastet som klimafornektelse fra høyeste hold uten noen form for vitenskapelig begrunnelse.
Så settes det i gang en lang rekke prosesser og tiltak som skal redde verden slik at våre barn og barnebarn ikke skal belastes med en «kokende» klode. På vår hjemlige arena er det snakk om CO2-fangst og lagring, forsyning av våre olje- og gassplattformer med strøm fra land, slik at vi kan selge enda mere gass til Europa, utbygging av vindmølleindustri for å tilgodese våre europeiske naboer med mer fornybar kraft, som vi selv har plenty av fra før, avgiftslettelser for elbiler både ved anskaffelse og bruk, inklusive gratis ladning på kommunale ladestasjoner, påbudt innblanding av biodrivstoff i diesel i form av palmeolje fra plantasjer av oljepalmer på nedhugget regnskog, som Norge betaler hundrevis av millioner hvert år for å bevare, biodrivstoff i form av alkohol fra sukkerplantasjer på arealer, som ellers kunne ha vært benyttet til matproduksjon, etc.
Av tidligere mislykkede satsinger kan nevnes karbonfangst og -lagring på Mongstad og Europas største pelletsfabrikk på Averøy basert på importert trevirke fra Nord Amerika. – Hva dette koster nasjonen tror jeg ingen vet. Men prisen skal vi alle være med på å betale i form av høyere nettavgifter, elsertifikater, bompenger, drivstoffavgifter og bevilgninger over statsbudsjettet, bl.a. ved å la Statkraft beholde deler av monopoloverskuddet til satsinger på fornybar kraft, som vindmølleindustri, i tillegg til vannkraft.
Nærliggende spørsmål er: Hvor er det blitt av kvalitetssikringen som skal sikre at de mange prosjekter kommer til å holde det de blir hevdet å love?
Hvem fremstår som garantisten for en grundig kvalitetssikring, som jo er et krav ikke bare i offentlig forvaltning, men også i private virksomheter?
Kvalitetssikring har lenge vært og er et høyst nyttig og nødvendig redskap før store og kostbare tiltak skal settes i verk. Det sikrer at alle forutsetninger og spesifikasjoner tiltakene er basert på, etterprøves på forhånd og underveis, for å unngå uforutsette overraskelser, og passe på at prosjektene holdes innenfor de fastlagte rammer, og at de forutsetninger som ligger til grunn er gyldige, eller må justeres under gjennomføringen.
Denne massive tro på og manglende skepsis til allehånde prosjekter som skal føre oss inn i den «grønne» tidsalder, er en stor økonomisk belastning på samfunnet. Et interessant aspekt er at næringslivet slutter seg helhjertet til utviklingen som smøres av offentlige midler, der kampen om midlene er i full gang. Jeg kjenner ikke til noen næringslivsorganisasjon som sier nei takk til prosjekter, der det offentlige skal bære risikoen, mens de private partnere skal være med å dele eventuelle frukter. Det virker som om det er tilstrekkelig at «noen har talt sammen», slik det ble gjort i en forgangen fortid.
Denne teksten ble publisert første gang 4. september 2020, i Avisa Nordland.
Fyldig forsvarsskrift for klimarealister, men akk – igjen uten snev av vitenskapelig begrunnelse.
Tomme tønner har en tendens til å ramle mye.
Valen-Senstad skriver i sin kommentar:
«Tomme tønner har en tendens til å ramle mye».
Det ser man ikke minst i enkelte kommentarer.
Naturvitenskapen er oppsummert i Klimanytt, i vår hefte naturen styrer klima, og ikke minst i det ikke-stalige klimapanelets rapporter (NIPCC) som støtter seg på tallrike forkningsrappoorter fra noen av verdens ledende klimaforskere. Dette er lett å finne, forutsatt selvsagt, at man er interessert i å lete for å tilegne seg ny viten.
Det viktigste spørsmål er om det overhodet er noe bevis for at utslipp av CO2 gir noen målbar endring av global temperatur eller klima, og det er det ikke, se mer her:
https://www.klimarealistene.com/2020/01/24/ingen-bevis-for-malbare-co2-bidrag/
Australske CSIRO (parallellorganisasjon til norske CISERO) er stilt samme spørsmål, og har heller ingen bevis. Viser til Marcott 2013 som selv sier at hans forskning ikke kan tas til inntekt for menneskeskapt global oppvarming.
https://wattsupwiththat.com/2020/09/01/watch-an-aussie-politician-squirm-as-malcolm-roberts-demands-evidence-climate-change-is-a-problem/
Ny forskning som viser at all målbar global oppvarming de siste 200 år kan forklares med solvariasjon inkludert indirekte effekter fra havstrømmer og skydekke, mens utslipp av CO2 fra forbruk av fossil energi ikke har noen målbar virkning.
https://www.klimarealistene.com/2020/05/15/drivhuseffekten-varmer-ikke-havet/
Kvalitetssikringen som Eilertsen etterlyser burde gå ut på å vise om alle «klimatiltakene» overhodet har noen virkning på global temperatur, og eventuelt kvantifisere det, gjerne ved bruk av anayseverktøyet MAGICC, som til og med FNs klimapanel anerkjenner.
Bravinkling og innlegg.
På en konferanse i Oslo i 2011 (?) estimerte IEA at stabilisering av CO2 på preindustrielt nivå (280 ppm) ville koste globalt 300 billiarder kr. Sannsynligvis blir det mer. Og masse feildirigert energi og ressurser mot en problemstilling som ikke løser eventuelle klimaendringer eller gir info om fremtidens variasjoner iht. IPCCs rapporter.
Har sett tall for USA på 18 billiarder dollar.
Og det er jo ingen kvalitetssikring. Det viser ‘Climategate’ epostene, også evalueringen av IPCC i 2010 med sterk kritikk av, manglende usikkerhet og formidling av denne. Den hyppigste kvalitetssikring er at IPCC arbeidsgruppene velger systematisk ut de publikasjoner som støtter opp om forutbestemte konklusjoner.
Like trist at de politisk bestemte tiltak heller ikke gjennomgår noen kvalitetssikring eller nevneverdig debatt. Det hører liksom ikke med når man skal redde verden – og det haster. Så de heies frem av statsfinansierte NGOer.
Her var det et rart ord for forventet pengebruk: Billiard ??
Går ut fra at du mener billion.
Dette blir feil for begge parter, for når engelsktalende sier billion, tilsvarer det vår milliard som ikke eksistere på engelsk.
Takk for korreksjonen. Det ble noen nuller for mye i farten. Det skal selvfølgelig være det norske billion = tusen milliarder. Dvs fra IEA 300 billioner /300 tusen milliarder kr. (som ikke må forveksles med engelske billion som antydet nedenfor). Men det kan fort bli flere nuller. Vanligvis underestimeres utviklingskostnadene, særlig når yteevne av ny teknologi overdrives som vedrørende grønn energi. Det blir heller ikke billigere av at alt haster.
Hehe, det er fort gjort å dra med seg oversettingsfeil fra den utrangerte og kaotiske amerikanske tellemåten når verden ellers stort sett forholder seg til det metriske system (gjennomført ti-deling). En tidligere forskerkollega av meg pleide å spøke med at «det er jo i grunnen utrolig at amerikanerne klarte å lande på månen ved hjelp av tommer og unser». Hvorpå en annen kollega alltid repliserte: «Ikke glem at det stort sett var flyktede tyske metriske jøder som stod for den bragden».
Men amerikanere flest sliter fremdeles med sine ikke-metriske utdaterte tellemåter og påfører oss europeere kronisk hodepine når vi skal kommunisere deres arkaiske kvantifiseringer til metrisk forståelige tall.
Det blir som at du går på pub her til lands, og det opplyses at ølkaggen rommer et oksehode og at det serveres i pel og pott. Stakkars skattefut!
Det finnes en film om starten på USA romfartsprogram, «The Right Stuff». Ifølge den filmen skal president Eisenhower (eller noen nær ham?) ha sagt om konkurransen med Sovjet-unionen: «Our Germans are better than their Germans.»
Noe som viste seg å være korrekt, hvis man fortsetter å spissformulere seg.
For oss klimainteresserte er vel likevel det komplett ulogiske rundt temperatur målt i fahrenheit (symbol ℉) det mest problematiske:
Av rene fornufts- og standardiseringshensyn gikk omtrent hele verden over til celsiusskalaen i 1960-årene, bortsett fra USA (og Jamaica, som i den tidens ganjaskodde kanskje ikke merket hva som foregikk?).
Fahrenheitskalaen har ingen logiske parametre, jeg tillater meg å nevne noen mulige forklaringer for Fahrenheit valg av skalaens fikspunkter, f.eks.:
– nullpunktet (0 ℉ = −17,8 ℃) kan ha blitt valgt fordi dette er kuldemax ved optimal fordeling av koksalt og knust is – men i den virkelige verden er dette selvsagt helt meningsløst som et måleparameter: Tenk hvor mye lettere vi metrikere har det ved å vite at vann fryser ved 0℃, som derved også skiller klokkeklart mellom kulde- og varmegrader.
– 100 °F (37,8 ℃) skal visst være basert på Fahrenheits litt svette kroppstemperatur under stressede forskningsøvelser.
Resultatet er uansett at der er ingen logisk skala, slik at vi metrikere kan risikere å stille opp med solkrem på en strand i USA fordi vi trodde de meldte 50°F var staselige greier, mens de lokale klokelig nok holder seg inne og påkledd på det som da utgjør 10℃….
Det metriske målesystemet er en fransk oppfinnelse,og Celsius-skalaen ble raskt inkludert der. 500 års historie kan ikke ta feil, og som en ekstra fornærmelse til britene var meteren definert som en fraksjon av en linje fra nordpolen til ekvator, som helt selvfølgelig sett fra et Fransk synspunkt, var trukket gjennom verdens midtpunkt, Paris.
Dermed vil helt automatisk de siste på kloden som konverterer til denne absurditeten av et system, være den engelskspråklige del av kloden.
Med relevans for Ole Julian Eilertsens utmerkede kvalitetskritikk av klimaforskningen her, så er Dr. Ross McKitricks nylige artikkel «New confirmation that climate models overstate atmospheric warming» utlagt og debatteres hos Judith Curry. Her viser McKitrick til nettopp manglende kvalitetssikring og innrømmelse av feil ifm. med modeller som er «running too hot».
Link: https://judithcurry.com/2020/08/25/new-confirmation-that-climate-models-overstate-atmospheric-warming/
I et par av kommentarene blir vi minnet om de tilsynelatende tilfeldig satte parametrene ifm. at IPCCs modeller feiler (overdriver oppvarming) ifht. faktiske observasjoner. I en av kommentarene omtales den første rapporten (2005) av US Climate Change Science Program der Karl et al. allerede den gangen pekte på den overdrevne oppvarmingen i tropisk troposfære som en “potentially serious inconsistency.” Men som vi vet, istedet for å ordne opp i dette, har etterfølgende modeller bare gjort dette verre.
David Wojick bekrefter denne kritikken med at CMIP6 modellene i gjennomsnitt er mye «varmere» enn forutgående CMIP5 og modellene de fire tiårene foran dette igjen. Wojick mener årsaken synes å være at halvparten av modellene rett og slett har økt faktoren for positiv feedback fra skyer. Men hva er i så fall vitenskapen bak det?!
Wojick skriver videre om dette:
«There does not seem to be any new physical findings to justify this, so why it has happened is a mystery. They may have done it for political reasons, that is to help the push for more government action on climate change. But I have seen no investigation of this.»
Altså: Spot on ifht. Ole Julian Eilertsens herværende betenkninger rundt fraværende kvalitetssikring.
James Hansen er vel også en av mange dommedagsprofeter innen klimasekten.Han påstod vel 1990 at innen 30 år ville den globale temperaturen ha steget med 5 grader.
Drivhuset lekker?
I innledningen til artikkelen nevnes Svante Arrhenius – en svensk kjemiker som i 1896 utpekte CO2 til å være den faktor som temperaturen på jorda ble styrt av. En kuriositet er at at mellom Svante og Greta er det en familierelasjon – Svante er oldefar eller tipp oldefar til Greta Thunberg .