Minerva er en «borgerlig» avis, men med redaktørene hentet fra tunge verv i Høyre er Minerva selvfølgelig et organ for Høyre og deres politikk. Minerva har lenge balansert på en knivsegg da noen der vet mer om klimapolitikken enn de tør å skrive. Med den klimatroende Erna-fraksjonen i Høyre bak rattet i klimapolitikken, har seriøs kritikk utover småpriking i detaljene vært umulig. Men her har redaksjonen sluppet til en kritiker.
Fra Klimafjær til klimahøns
Denne kronikken skrevet torsdag 9. desember av samfunnsøkonom og finansanalytiker Øystein Sjølie (tilgang krever abonnement), påpeker at når resultatene fra klimaforskningen når avisenes kronikksider, er de ofte kraftig overdrevet. Eller mer konsist, Sjølie beskriver hvordan substansen forsvinner på veien til avisen, slik at det som kommer ut blir oppspinn.
Utgangspunktet er en kronikk i Aftenposten, av forfatteren Carsten Jensen: «Spørsmålet ingen stiller, er hvordan vi ønsker å dø.» Den beskrives som dystopisk og emosjonell, med dommedagsprofetier. Betegnelser Aftenpostens gjenværende lesere vil finne adekvate for 97 % av alt klimastoffet i avisen. Som vanlig der i gården er det de som vet minst som skal skremme mest, eller som er mest i beit for en time hos psykologen.
Sjølie antar inspirasjonen til Jensens kannestøperier kommer fra høyskolelektor Thomas Cottis, professor Helge
Drange og FN-direktør Svein Tveitdal (heretter CDT) i en kronikk 8. november. Klimainteresserte vil gjenkjenne Cottis og Tveitdal som klimademagoger med mange års erfaring, nær ute av stand til å formulere noe om klima som er sant, fornuftig, eller som ikke er manipulert, vridd eller vrengt på til det ugjenkjennelige.
Det pussige med denne kronikken er at Hr. Drange med sin bakgrunn som klimaforsker ved Bjerknes-senteret vet at det han her forfatter sammen med de to øvrige ikke er sant, men han er likevel med på galeien. Muligens gjør han dette fordi 8.november var midt i propagandakampanjen for COP26 i Glasgow, og høsten er som kjent alltid sesongen man benytter til å skremme midler på neste års statsbudsjett ut av politikerne våre. Eller Drange gjør det fordi han vet at Schibsteds holdning er at alt stoff som trykkes i Aftenposten og øvrige regionale aviser om klima er fakta, og at all kritikk av avisenes innhold per definisjon er faktafeil.
Som eksempel fra kronikken på at Drange i beste fall feilinformerer (les forrige fire ord som at det er forbannet løgn og at Drange vet eller burde vite dette): «2 graders global oppvarming er ansett for å være terskelen mellom farlige og ekstremt farlige klimaendringer for natur og mennesker».
Nei, 2 graders oppvarming er grensen mellom det som i hovedsak er fordelaktig for menneskeheten, og det som i stigende grad blir ufordelaktig, fordi fordelene blir mindre enn de økende ulempene. Alt ifølge premisser som ikke er spesielt seriøse, men som er opplest og vedtatt i FNs politisk-statlige klimapanel.
Vi tar med dette poenget her, fordi Sjølie i Minerva i andre avsnitt skriver: «I dag er det stor
enighet om at klimaendringene primært medfører ulemper. Et viktig spørsmål er hvor store ulempene vil være». Figuren under viser altså, med data fra IPCC-forfatteren Richard Tol, at klimaendringene for også den neste varmegraden vil utelukkende være fordelaktig for menneskeheten.
Fra 2 grader og opp vil klimaendringene redusere økningen i vår velferd, og vi kan legge til at ifølge Nobelprisvinner Nordhaus vil det helt opp til 3,75 grader lønne seg for menneskeheten å tilpasse seg de endringene vi får istedet for å bekjempe endringene.
Sjølie har drepende kritikk mot trioen CDT
Av «sikre» konsekvenser av en global oppvarming på 2 grader, påstår CDT at matproduksjonen faller med 20 prosent
og at det skal bli svært vanskelig å leve i Mellom-Amerika, i hele Afrika og i Sørøst-Asia.
Sjølie finner enkelt ut fra FAO at nei, matproduksjonen synker ikke, men veksten i produksjonen vil kunne bli noe lavere i et varmere klima. Direkte usann påstand altså.
Når det gjelder det å leve i tropene med en grad til, så viser han til den minst useriøse kilden deres (den andre kilden er synsing fra Cottis som blir umulig å forholde seg til), en klimarapport Miljødirektoratet har bestilt fra Ernst & Young, et revisorfirma som ikke akkurat har noen kompetanse på slikt – men honoraret var vel hyggelig? Så E&Y klippet og limte fra IPCC, fra 2014-rapporten (kapittel 22-30), inntil oppdragsgiver ble fornøyd. Der valgte E&Y å oppsummere risikoen for folk og samfunn hvis de ikke tilpasser seg klimaendringene. Et annet avsnitt hvor befolkningen tilpasset seg ble utelatt av både E&Y og CDT.
Sjølie skriver syrlig i Minerva om dette: «Å snakke om en utvikling der mennesker og samfunn ikke i størst mulig grad tilpasser seg til klimaendringer, er som å spille sjakk mens motstanderens brikker står stille. Det er helt uinteressant.»
Slik blir klimafjær til klimahøns. FNs klimapanel oppsummerer forskningsresultater, EY kopierer de mest ekstreme og pessimistiske resultatene, CDT overdriver EYs kopi og Carsten Jensen skriver dystopiske kronikker.
Øystein Sjølie, Minerva, 9.desember
Og slik går nå dagene i Aftenposten, samt i øvrige klimatroende medier. For dette eksempelet representerer hovedregelen, der unntakene er sjeldnere enn nåla i høystakken. Det er nok av aktører som vet hva de gjør, men det er blitt så lukrativt å delta i klimapyramidespillet at de fleste gjør det uten å blunke.
Takk til Sjølie for en drepende kritikk av profetiene til trekløveret Cottis, Drange og Tveitdal, samt mer indirekte av Aftenpostens useriøse klimaformidling i disse oppslagene.