Hver eneste vår og sommer slår klimaindustiren til med falske nyheter om smeltende is og stigende hav, gjerne med fokus på Arktis eller Antarktis. Klimademagogene ved Bjerknessenteret og Cicero, som i over 25 år har levd av å skremme bevilgninger ut av naive politikere legger til haler med eget oppspinn. Her tilbakeviser vi ukens skremsel, forfattet av NTB og gjengitt i torsdagens VG, samt Aftenposten og flere andre.
Særdeles tvilsom modellstudie
Denne modellstudien som konkluderer med sterk issmeltning i Antarktis, et kontinent med årlig gjennomsnittstemperatur på ca 30 minusgrader, har data for så lite som 5 år, men trekker likevel sterke konklusjoner om nesten en halv meter havstigning på 50 år, og stor fare for 3,5 meter hvis vi ikke GJØR NOE NÅ!
Man får tallene servert som milliarder av tonn med is,og det dannes et inntrykk av at dette er mye is.
Men hvor mye av isen i Arktis har faktisk smeltet i denne modellstudien? Det er beregnet her, og vi gjengir tallene i figuren til venstre.
Svaret er altså at 0,011 % av isen er modellert smeltet.
I prosentregningen kommer man sjelden så nær null, og igjen ser man at klimaforskning ikke er som annen forskning.
Hva sier andre studier?
(Avsnitt utvidet kl 01.00 og 11.45 16. juni) Studien kommer bare 3 år etter at NASA i en svært omfattende studie med lange dataserier (16 år) viste positiv massebalanse i Antarktis og at isveksten på kontinentet bidro til en årlig havnivåsenkning på 0,35 mm, altså 3,5 cm pr 100 år. Med 90 % av verdens is i Antarktis, er det ingen realistisk mulighet for at smelting av resten av verdens is kan oppveie det påviste bidraget til synkende havnivå. Spesielt siden havnivået de siste tre år har vært stabilt. Dette stemmer altså ikke med NASAs forskning.
Og det er før vi ser på de tvilsomme statistiske marginene som er brukt, jfr kommentar fra GWPF her.
Daily Caller har i USA intervjuet NASAs Jay Zwally, som bekrefter at hans nyeste studie som er på vei vil fastholde isveksten i det østlige Antarktis og at denne veksten er tilstrekkelig stor til å oppveie istapet i den vestlige delen. Han påpeker her på WUWT at Antarktis legger på seg mellom 50 og 200 gigatonn med is årlig.
Og så har vi den samtidige studien av Antarktis, som viser at isvolumet på land i den østlige delen for det meste var stabilt i hele pliocene-epoken (ca 2.5 til 5,4 millioner år siden) hvor det var ca 3 grader varmere enn i nåværende epoke.
Detaljene er enda pinligere
La oss se på en av påstandene i denne forskningen: ice-shelf collapse has increased the rate of ice loss from the Antarctic Peninsula from 7 ± 13 billion to 33 ± 16 billion tonnes per year.
Man har modellert seg fram til nesten 5-doblet massetap av is på isbarrierene som flyter i havet. Hva har forskerne som faktisk er ute på isen å si om dette?
Vi går til en gruppe fra New Zealand som publiserte sine funn i National Geographic i februar i år. De befant seg på den største av de barrierene, Ross Ice Shelf, hvor de boret hull i isen for å kunne observere smeltningen på undersiden:
The surprises began almost as soon as a camera was lowered into the first borehole, around December 1. The undersides of ice shelves are usually smooth due to gradual melting. But as the camera passed through the bottom of the hole, it showed the underside of the ice adorned with a glittering layer of flat ice crystals—like a jumble of snowflakes—evidence that in this particular place, sea water is actually freezing onto the base of the ice instead of melting it.
“It blew our minds,” says Christina Hulbe, a glaciologist from the University of Otago in New Zealand, who co-led the expedition.
I denne delen av Antarktis er det istap i modellstudien, mens observasjonene i naturen viser at i virkeligheten fryser havvannet fast til den iskalde isen!
Legg til den omfattende vulkanske aktiviteten i Vest-Antarktis, som behendig nok glemmes i studiene som tar utgangspunkt i et unormalt istap i området. Området har over 100 vulkaner under isen, den tetteste ansamlingen av vulkaner som er kjent på vår planet.
Og så var det temperaturene
Det er ikke mange målestasjoner for temperatur i Antarktis, men de fire vi har viser ingen tegn til global oppvarming etter 1957, Det faktiske forhold er at det med lengre tidsserier enn det som er brukt i denne studien ikke foregår noen global oppvarming i Antarktis, noe som bekreftes grundig av data på professor Ole Humlums Climate4you.com. Ser man på studier som bruker proxyer og går århundrer bakover, så ser man svak nedkjøling.
Observasjonene av havisen i Antarktis er entydig for perioden vi har data, det er lange trender som betyr noe, og det har blitt noe mindre havis etter 2012, men figuren over bekrefter hvor bagatellmessig nedgangen faktisk er. Det eksisterer også en kobling av Arktis og Antarktis, hvor de to polområdene er i motfase når det gjelder havis.
Stabilt havnivå de siste årene
Studien spekulerer i framtidig havnivåstigning. Havnivået har ikke gjort noe hopp opp siste fem år, trend for observert havnivåstigning i dette århundret er i størrelsesorden 0,5 ± 0,1 mm/år, altså rundt 5 cm for 100 år. En av verdens ledende havnivåeksperter, Dr. Niklas Mörner (KVR-foto) har i sine analyser påpekt at havet har sluttet å stige de siste årene, og at det som foregår er en utstrakt manipulasjon av havnivået. Det faktiske forhold er at i noen regionale områder (Østkysten av USA og deler av Sørøst-Asia) med «havnivåstigning» er det bl.a uttapping av grunnvann som får området til å synke.
Andre steder kan man lese at det i klimasaker tydeligvis er viktig å skremme men at det «har knapt vært kaldere på jorda de siste 500 millioner år, enn det er i dag».
Bare en side får ytre seg
Hver gang det er klimaoppslag i mediene er det standard at bare miljøer med en økonomisk eller politisk egeninteresse i saken får ytre seg. Gjengangerne er Bjerknessenteret i Bergen og Kristin Halvorsens Institutt for Klimapolitikk, som for noen år siden skiftet navn til Cicero for bedre å skjule hva de beskjeftiger seg med. Begge disse institusjonene er nesten 100 % avhengige av offentlige bevilgninger som i vesentlig grad kommer som et resultat av denne typen manipulerende klimaoppslag.
Usaklig fra Samset og Smedsrud
Igjen ser vi at VG-oppslaget krisemaksimeres. Det som ligger i innboksen fra NTB egges opp. At stigende hav og smeltende is ikke har noe med utslipp av klimagasser fra olje eller gass er elementær fysikk.
Energifattig IR-stråling trenger ikke ned i havet, mens samme UV-stråling fra sola som svir oss i påskefjellet også varmer havets øverste hundre meter. Dette vet naturligvis vitenskapelig skolerte personer som Bjørn Samset og Lars Henrik Smedsrud som forsker ved Bjerknessenteret.
Så hvorfor formidle oppspinn til media om dette når man vet det er usant at man må bruke mindre fossil energi og at det siste man kan gjøre er å åpne flere oljefelt?
Hvorfor haster det alltid?
Grunnen til at det alltid HASTER NÅ er at bevilgningene kommer for ett år av gangen, i statsbudsjettet eller ved tildelinger fra Forskningsrådet, hvor sistnevnte i klimatildelinger ved et pussig sammentreff ikke anvender sine egne etiske retningslinjer.
At FNs klimapanel i sin siste hovedrapport i 2014 fastslo at den globale oppvarmingen har tatt seg en pause fra 1998 (se nederst på side fire her) er en annen grunn til at det HASTER NÅ. Det gjelder å vedlikeholde krisebudskapet, og da må det haste. Aktørene vet at det er begrenset hvor lenge man kan holde klimapyramidespillet gående, særlig etter at USA sa nei takk til videre deltagelse. Det er beklagelig at VG samt NRK, NTB og Aftenposten omhyggelig skjuler opphøret av global oppvarming for befolkningen.
Majoriteten som sjelden får ytre seg
Den klimarealistiske majoritet i befolkningen slipper sjelden eller aldri til i media, til tross for at det ved åpningen av forskningsdagene i fjor ble påvist i en gallup at 53 % av befolkningen har dyp mistillit til miljø- og klimaforskningen. Vi som følger med er klar over at tallene hadde vært større hadde man spurt separat om klimaforskningen som i stor grad er bestilt forskning fra politiske miljøer som har vedtatt at vi skal ha en klimakrise nå.
(Tillegg 20,juni) Figuren over viser avviket fra normalen i utbredelsen av havisen i Antarktis. Som man ser er det store utslag fra år til år, men trenden siden 1979 er entydig, og viser en klar trend mot mer sjøis.
Á propos utsagnet i teksten om at » Andre steder kan man lese at det i klimasaker tydeligvis er viktig å skremme ..»
Her er et sitat fra boka «Factfulness» av den nå avdøde svenske professoren Hans Rosling (s.229): «We need to create fear! That’s what Al Gore said to me at our first conversation about how to teach climate change. It was 2009 and we were backstage at a TED conference in Los Angeles. Al Gore asked me to help him and use Gapminder´s bubble graphs to show a worst-case future impact of a continued increase in CO2 emissions».
Selv om Rosling til sin død så på Al Gore «som en helt», skriver han heldigvis senere: «But I couldn´t agree to what he asked»
Boka «State of Fear» av den amerikanske forfatteren Michael Crichton beskriver noe lignende, om å skape en tilstand av frykt i samfunnet for å gjennomføre politiske endringer.
Sitat: «Vi som følger med er klar over at tallene hadde vært større hadde man spurt separat om klimaforskningen som i stor grad er bestilt forskning fra politiske miljøer som har vedtatt at vi skal ha en klimakrise nå.»
Våre politikere har vel en plikt til å vurdere begge eller alle sider av en sak før vedtak fattes? Spesielt gjelder vel dette i saker som kan føre til et enormt pengesløseri uten at det gagner folk og land, slik som i klimasaken?
Denne plikten til først å klarlegge alle sider av en sak, og siden bestemme hva som skal vedtas, bør ikke politikerne slippe unna. Det finnes lobbyister for noe av hvert, og i klimasaken med sine store økonomiske konsekvenser burde så absolutt alle sider og syn blir hørt før vedtak fattes?
Hittil synes dette å være umulig i både Norge og Europa. Det er sørgelig.
Politikernes plikt til å opptre ansvarlig har jeg tatt opp med dem flere ganger.
Svarene koker ned til at de naturvitenskapelige vurderinger er gjort i FNs klimapanel. Deretter kommer de trekkende med konsensusargumentet og føre-var prinsippet.
Noen av dem gidder ikke å prøve seg med seriøse svar og sukker bare oppgitt over at noen kan motsette seg at de skal redde kloden vår.
Norges politiske aktører: ledere, nestledere, sekretærer, rådgivere og menige er altså samtlige (unntatt en?) indoktrinert til å mene det samme om klima, og alle har tro på at de er med på å redde verden ved å pøse ut milliarder av skattebetalernes penger ved å støtte en falsk påstand om konsensus?
Er det utidig og frekt da å påstå at vi ikke har demokrati i Norge på emnet klima? Landets politikere har festet lit til en av flere meninger om en stor og kostbar sak, og nekter andre seriøse, vel overveide og vitenskapelig belagte meninger å komme til orde? I manges mening, og i min, kalles dette diktatur.