Av Odd Gunnar Skagestad
Her tar Odd Gunnar Skagestad (fotoet) et oppgjør med brukerne av uttrykket «klimafornekter», et av de mest betente nyord i det norske språk.
Tilsynelatende – og også i virkeligheten – er uttrykket en direkte oversettelse av det engelske «climate denier». Men virkeligheten rommer flere dimensjoner enn som så. I kretser hvor man tror på, og dyrker forestillingen om, de såkalte «menneskeskapte klimaendringer» brukes uttrykket – det være seg i dets norske eller engelske språkdrakt – for å fordømme dem som ikke, ydmykt og reservasjonsløst, deler deres tro. Og i trosspørsmål er det religiøse termer som gjelder: Apostelen Peter fornektet som kjent sin Mester tre ganger før hanegal (jfr. Matteus 26:34). Gjennom de to tusen år som er gått siden den gang, har «fornekter» vært de troendes foretrukne skjellsord om dem som måtte være «svake i troen» eller endog regelrett «vantro».
Det er et forunderlig begrep – epistemologisk på linje med «klimamotstander», men hakket mer pregnant som verbalt våpen. Begge uttrykkene er meningsløsheter, som er desto mer effektive når de foregir å beskrive personer og egenskaper som er så forkastelige at det ikke behøves nærmere begrunnelse (i likhet med fenoménet «deplorables» i den amerikanske valgkampen fornylig, jfr. også den franske sosiolog Pierre Bourdieus bruk av begrepet «doxa»). At det i hele tatt skulle eksistere et slikt fenomén som «klimafornekter» eller «klimamotstander», har formodningen mot seg. Jeg har ennå til gode å treffe på noen person ved sine fulle fem som har erklært å være motstander av klimaet, eller som «fornekter» klimaets eksistens. Begrepet har iallfall ingen plass i den naturvitenskapelige virkelighet. Derimot tjener det åpenbart en politisk funksjon i det vokabular som benyttes av partilederne Trine Skei Grande og Rasmus Hansson og et kobbel av deres stortingskolleger og deres medløpere i mediene. I disse kretser snakkes det også hyppig om «klimautfordringene» – som om det dreier seg om en selvinnlysende realitet som alle vet eller burde vite hva er, og som følgelig ikke behøver å forklares.
Anstendighetens og høflighetens grense
Den politiske funksjonen handler om å vinne – og beholde – definisjonsmakten. Det er dette som er drivkraften i den hetsen som i de siste ukene er blitt rettet mot de politikere (i første rekke Per-Willy Amundsen og Carl I. Hagen) som har gitt uttrykk for noen form for avvik fra Den Rette Tro. At også media, anført av TV2 og Aftenposten, uforbeholdent ikler seg rollen som trosvitner og villig lar seg bruke som ivrige våpendragere i dette politiske spillet, er bekymringsfullt. Når også Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen den 21. desember (avisens del 1, s.15) glatt omtaler landets nye justisminister som klimafornekter – endog uten anførselstegn – er kampen om definisjonsmakten trappet opp på et nytt nivå. La gå at Aftenpostens redaksjonelle stab gjennom over et kvart århundre har latt seg bli klimapolitisk hjernevasket av den iherdige kampanjejournalistikk som avisens visjonære apokalyptiker Ole Mathismoen har fått lov til å bedrive. Ved redaksjonelt å benytte et skjellsord som klimafornekter har avisen trådt over en grense – anstendighetens og høflighetens grense. I tillegg demonstrerer avisen et naturvitenskapelig innsikts- og erkjennelsesnivå som ligger på hakket under Mikke Mus.
De som tror på budskapet om de «menneskeskapte klimaendringer» (hvori spesielt inngår forestillingen om «den menneskeskapte globale oppvarming») innser åpenbart at religiøst inspirerte besvergelser ikke er nok. Trolig av den grunn erklærer de jevnlig at vår forståelse av klimaet må baseres på fakta, samtidig som de gjennomgående hevder at de har vitenskapen på sin side.
Naturvitenskapen er bygd på falsifisérbare hypoteser
Dette er problematisk. Naturvitenskapen bygger på prinsippet om falsifisérbare hypoteser. I klimaforskningen finner man fint lite av den slags. Rimelig nok, for klimaet har nå en gang den egenskap at det er lite villig til å underkaste seg vitenskapelig hypotese-testing som eventuelt kunne gi grunnlag for robuste prediksjoner. Dette både fordi klimaet er et kaotisk system (som, satt på spissen, har gitt opphav til slike tankekonstruksjoner som den såkalte «sommerfugleffekten»), men også fordi de forhold som vil måtte undersøkes ikke lar seg gjenskape i et laboratorium. Den forskningen som FNs Klimapanel (IPCC) anerkjenner, baserer seg i stedet på vidløftige modeller som tilsikter ikke bare å beskrive hva som skjer, men også å kunne å forutse hvordan klimaet vil utvikle seg videre. Disse modellene har hittil fremfor alt kunnet tjene som illustrasjoner på hvordan kart kan avvike fra terreng.
I mangel av bærekraftige teorier forlanges det likevel samtidig at vi skal sette vår lit til de «fakta» som støttes av en angivelig «vitenskapelig konsensus». Konsensus har imidlertid ingen plass som vitenskapelig metode, men tilhører den politiske verden.
Selv om konsensus ikke er vitenskapelig relevant, er det sterkt overbevisende for de vitenskapelig ukyndige.
Dr. Richard Lindzen, MIT.
Det politiserte faktagrunnlag
Når et faktagrunnlag er politisert, melder spørsmålet seg om hvilke fakta man velger å basere seg på. Og her er nok å ta av, jfr. nedenstående to eksempler:
- Det er et faktum at en undersøkelse foretatt av John Cook m.fl. (IOP Publishing) i 2013 ved subjektiv vurdering av sammendrag av 11944 vitenskapelige artikler konkluderte med at 97,1 prosent av verdens klimaforskere støtter forestillingen om en menneskeskapt global oppvarming, som videre hevdes å få katastrofale følger for menneskeheten.
- Men det er samtidig et faktum at et team av uavhengige forskere (D.R. Legates m/fl.) har gjennomgått og analysert det samme datagrunnlaget og konkludert med at kun 0,3 prosent av de samme klimaforskerne faktisk støtter denne forestillingen om menneskeskapt global oppvarming (jfr Klimanytt 78).
Om ikke annet, så viser disse eksemplene at ingen har monopol på fakta. I vitenskapens verden kan en teori være mer eller mindre robust, dvs. mer eller mindre bekreftet av gjentatte observasjoner og eksperimenter med formål å etterprøve teoriens holdbarhet. Slik kan en teori etter hvert få stadig mer solid status som etablert kunnskap. Men å tro på «endelige fakta» har ingen forankring i vitenskapens prinsipper og praksis.
Klimaskeptikeren som fritenker?
Som leseren av denne artikkel vel forstår, har forfatteren av disse linjer ingen aktelse for den omseggripende bruken av misvisende og krenkende skjellsord som «klimamotstander» eller «klimafornekter» om folk som ikke reservasjonsløst slutter opp om deres trosbekjennelse. Men hvilken betegnelse bør man i stedet bruke?
Et annet – åpenbart mindre belastende – uttrykk er «klimaskeptiker», noe jeg selv også ofte har opplevet å bli kalt. Det er i utgangspunktet noenlunde nøytralt, men likevel ikke helt treffende. Nå er det riktignok så at skepsis – i betydningen evne og vilje til å stille kritiske spørsmål ved etablerte forestillinger og nedarvede «sannheter» – er selve grunnlaget for all vitenskapelig forskning. For så vidt kan «skeptiker» med tilstrekkelig godvilje anses som en hedersbetegnelse på en person som inntar en vitenskapelig holdning til ulike påstander som måtte fremsettes – det være seg innen naturvitenskapen, samfunnsvitenskapene eller humaniora.
Men i dagligtale bringer betegnelsen «skeptiker» også uheldige assosiasjoner og konnotasjoner. Det går på selve sinnelaget hos den personen som omtales slik. Vedkommende vil lett kunne anses å ha et generelt sett negativt sinnelag, og tilsvarende negative personlighetstrekk.. I de fleste tilfeller vil dette være urimelig og misvisende, og slik vil de fleste av oss nødig like å bli oppfattet.
Heldigvis har det norske språk andre og mer positive uttrykksmåter. Dersom klimafrelste politikere og deres følgesvenner i mediene absolutt ønsker å bruke religiøst-inspirerte benevnelser om personer som ikke deler deres tro, foreslår jeg at de heller benytter ordet «fritenker». Det er et ord som har en solid tradisjon i norsk religionsdebatt så vel som i samfunnsdebatten for øvrig her til lands. Det er et ord som nok vil oppleves som anstøtelig blant dem som måtte anse seg beføyet til å forvalte definisjonsmakten på dette saksfeltet. Men fremfor alt er det et ord som gir et presist uttrykk for hvordan vi alle (forskere, journalister og oss andre) bør forholde oss til naturvitenskapelige problemstillinger.
Fritenker er et godt forslag. Det betyr at alt hva «vitenskapen» i alle henseende, mener å ha funnet frem til bør være gjenstand for at alle kan gjøre seg en oppfattning av sannhetsgehaltet og signifikansen. Gjelder dette da også lovene om thermodynamikk, gravitasjon og lysets hastighet?
Det er ingen evige sannheter innen vitenskapen. Alle «lover» er kun gyldige inntil de blir falsifisert eller erstattet av en bedre lov. Evige sannheter bør vi overlate til religionen (nå viser det seg at de sannhetene også omdefineres) .
Dette skulle være svar til Finn Kaare.
«Fritenker» vil aldri bli allment godtatt. Det er ikke skittent nok for dem som vil drive all kritikk bort fra mainstream AGW-klimavitenskap, dvs. dagens rådende definisjonsmaktpersoner i politikk, media og preprogrammerte/makttilpassede klimaforetak som Cicero, Bjerknes og deler av Met. Inst.
Derfor: Hvorfor ikke kjøre videre på det utmerkede ordet «klimarealist»?
Som enkelt sier at man forholder seg realistisk og kritisk til vitenskapens ideelle prinsipper og faktiske resultater. I sterk kontrast til «klimafantast» og «klimaalarmist», som er å slå rundt seg med spekulative skremsler uten vitenskapelig dekning. IPCCs modeller og prediksjoner avviker f.eks. stadig mer fra faktiske observasjoner uten at de aktuelle faglige miljøene tør å skrike opp om at man står rett foran keiserens nye klær.
Uten støtten i en overveldende og overnasjonal politisk-institusjonell makt- og sanksjonsbase ville dette falsifiserte sirkuset ut fra rene vitenskapelige kriterier vært kastet på historiens nådeløse skrothaug for lenge siden.
Det er helt greit at Klimarealistene kaller seg som de gjør. Imidlertid vil jo begge leire mene de er klimarealister. Det er jo nettopp derfor IPCC-tilhengerne mener seg berettiget til å kalle alle andre for klimafornektere. Jeg tror heller ikke fritenker vil slå an, men i mine øyne er det en person som ønsker å vurdere saken på fritt grunnlag uten å ha en religiøs tilhørighet til noen klimamenighet.
Eg vil støtte framlegget til Gunnar Sunde om klimarealist. Det er ei positiv nemning som ikkje blir misforstått. Fritenkjar kunne nok gått an, dersom det ikkje hadde slikt religiøst vanry. Klimarealist, derimot, er ei nøytral nemning som klimaalarmistane ikkje greier å koma rundt.
Engene,
di poengtering av «klimarealist» som «ei nøytral nemning som klimaalarmistane ikkje greier å koma rundt» er råkande. Eg har fleire gongar i debattar notert meg at dei som reknar seg som dei rette klimaforvaltarane her i verda trivst dårleg med å måtte nytte ordet «klimarealist»: Det høyrest truleg for seriøst ut for dei, og er ikkje så lett å håne heller.
Jeg mener at fritenker gir alle muligheten til at deres mening, uansett hvor mye den er basert på «bestemor har bestandig sagt» eller «jeg tror at klimaforandirnger ikke skjer, og derfor gjor de ikke det» er like bra. Det at det er ingen evige sannheter inn vitenskapen er et postulat, inten mindre eller mer. Men det betyr at hvis det er en overveiende del av vitenskapen som tror at våre forklaringer på feks. Thermodynamikk er en teori som den overveiende delen av vitenskape ikke har gitt noe godt argument mot så er vi enige om at den holder intill videre? Hvis du er enig i dette så hvordan forklarer du da at den overveiende del av vitenskapsmenn inne feltet om global oppvarming, mener at den er menneskapt, og dermed tar de feil?
Du snur saken på hodet. Det er ingen som sier at majoriteten tar feil, fordi den er en majoritet. Det man reagerer på er at enkelte mener majoriteten har rett fordi de er en majoritet. Det er en feil som vi finner mange eksempler på i historien. Grunnen til at de termodynamiske lover ikke er forkastet er fordi de ikke er falsifisert og ikke er i konflikt med observasjoner. Om en eneste forsker klarer å vise at lovene ikke stemmer vil de bli forkastet. Fysikken utvikles ikke gjennom flertallsvedtak.
Greit at du mener at majoriteten tar feil fordi den er en majoritet. Interesant svar og artig at du mener det gjelder også i dag, ikke bare når Giordano Bruno levde? Er det bare jeg som ikke har forstått den fulle dybden dette?
Jeg skrev jo ikke det. Jeg skrev at det å være en majoritet i seg selv ikke er en garanti for at man har rett. Trodde jeg uttrykte meg klart. At du klarer å misforstå så totalt er underlig.
Javel, da er alså spørsmålet: har alle rett eller bare de som er enige med deg? Det andre man kan da spørre om er det noen som har rett i det hele tatt? Hvem avgjør hvem som har rett? Er det opp til enhver? Jeg er veldig i tvil fordi jeg mener jeg har rett i at vi har en global oppvarming, og da jeg tilhører en majoritet har jeg ikke rett?
Tror vi stopper der. Jeg er ikke interessert i opprettholde trolling fra din side.
Foretrekker det velkjente «klimaskeptiker», underforstått «klimakriseskeptiker». Det er godt innarbeidet og lett å forstå. Fritenker har for meg for mye av religiøse overtoner, selv om begrepet uttrykker skepsis overfor trosretninger.
Henning,
«klimaskeptiker» er mye brukt, men havner rent semantisk dessverre i klasse med «klimafornekter», dvs. at begge begrepene er empirisk ulogiske: «Klima» er bare et annet ord for «gjennomsnittsvær» (over en definert periode, typisk 30 år), Man kan følgelig verken være «skeptisk» til eller «benekte» et gjennomsnittsvær.
Derimot kan man være skeptisk til den vitenskapelige HÅNDTERINGEN av klimadata, som jeg tror er det forhold vi leter etter et ord for her. Og da blir heller ikke «klimaKRISEskeptiker» fulldekkende, for en klimarealist kan være skeptisk til mye innen klimavitenskapen som ikke er klimakriseaktivisme per se.
En «klimarealist» står derimot fritt til å være skeptisk og kritisk – ekte sannhetssøkende – mht. alt som kan svekke reell klimavitenskap, det være seg alt fra teori- og metodekritikk, statistiske feilkilder, tendensiøse fagfelleprosesser, osv.
Som sagt: Jeg tror begrepet «klimarealist» står seg best opp mot dette, og er også vanskeligst å bruke som hetseobjekt og underforståtte tulling-hentydninger.
Klimarealist er en bra benevnelse. Problemet er at begge sider i debatten kan hevde å være dekket av benevnelsen. Til og med Rasmus Hansson vil hevde han er klimarealist i sin analyse av klimautfordringene.
Likevel synes jeg Klimarealistene skal være fornøyd med navnet sitt. Det gjenspeiler en upolitisk tilnærming til saken.
Hei Gunnar, språk er ikke naturvitenskap, så jeg foretrekker fortsatt et innarbeidet begrep som klimaskeptiker. Tror det virker mot sin hensikt å forsøke seg på nye ord.
Hei igjen, Henning,
jeg tror ikke «klimaskeptiker» blir misforstått; de fleste forstår at man mener noen som er skeptiske til den rådende klimamakt.
Min «spissfindighet» går mer på hvilke begrep som lettest kan snus til noe negativt, der vi har sett at veien fra «klimaskeptiker» til «klimafornekter» dessverre er meget kort når debatten hardner til. «Fornekter» er et svært skittent og lett grep å ty til når man vil skape et negativt bilde av en meningsmotstander, og vi har også sett åpenbare forsøk på å alludere mot «holocaustfornekter», o.l..
Mitt håp er at det er lengre vei fra «klimarealist» mht. dette. Ikke minst fordi, som Andersen sier ovenfor, hadde ikke Klimarealistene tatt begrepet først, hadde folk som Rasmus Hansson flyttet inn der i stedet. Og det ville jo blitt den fullkomne parodi 🙂
For å avslutte for min del; jeg mener «klimarealist» er for knyttet til foreningen KR, og vil derfor være lite hensiktsmessig å benytte for den store del av befolkningen som er skeptiske til CAGW, men ikke medlem av KR. «Skeptic» er også godt innarbeidet på engelsk, det er en fordel av benytte uttrykk som er gjengs også på andre språk. «Climate Denier» er forresten helt bevisst tatt i bruk for å assosiere med «Holocaust Denier».
Her er litt mer om den bevisste bruken av assosiasjon til «Holocaust Denier»:
«Every time you address the Holocaust, you don’t bring somebody in that says it didn’t happen. And we’re at that stage now. We have Holocaust deniers; we have climate change deniers. And to be honest, I don’t think there’s a great deal of difference.” That was the blunt assessment of Bill McGuire, an earth sciences professor, on ABC’s Aug. 30, 2006, “20/20.”
But McGuire isn’t alone. Journalists agree. Ellen Goodman put it bluntly in The Boston Globe: “Let’s just say that global warming deniers are now on a par with Holocaust deniers.”
http://archive.frontpagemag.com/readArticle.aspx?ARTID=25791
Til Henning Nielsen. Klimarealist er godt innarbeidd etter å ha vore brukt i ni år som namn på organisasjonen vår. Følgjer du ikkje med, Henning?
Tro det eller ei, Engene, men man står faktisk fritt til å velg sine ord selv som medlem av KR.
Nå har Aftenposten et nytt innlegg som prøver å imøtegå Hagen i hans uttalelser om klimaforskning. Igjen er det tydeligvis påtvingende å ta mannen og ikke meningene.
Professorene har nå definert klimafornekter til å være en som ikke tror på forskning. Interessant at de må ty til nye håpløse definisjoner på et begrep de selv har funnet på. Stigmatisering av opponenter er tydeligvis blitt sentralt i enkelte vitenskapelige kretser. Finansieringen av «alternativforskningen» er også, i følge dem et bevis for at den er uriktig. Resultatene blir tydeligvis mer riktige hvis de er finansiert av det offentlige. Jeg vil anbefale professorene en bok i vitenskapsteori som sengelektyre.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Klimaendringer-handler-ikke-om-a-tro_-Hagen–Tallaksen_-Lacasce_-Stordal-og-Etzelmller-612961b.html