Klima – krisen, vekkelsen og kirkemøtet i Madrid

Det eksisterer ingen klimakrise. Likevel forårsaker denne vrangforestillingen årlige toppmøter i regi av det politiske FNs klimapanel, ledsaget av intens propaganda. Substansen på møtet er bukkene samlet rundt havresekken for forventede USD milliard–utdelinger fra «klimafond». Her er en kort omtale med lenker til ytringer av interesse for de som vil holde seg informert.

COP25 – absurd klimapolitikk

Også i år ble oppløpet til FN-møtet COP25 preget av propaganda, med en åpningstale fra FN-leder Guterrez usedvanlig full av faktafeil, og som vanlig så haster det, alt må gjøres i år fordi forholdene er så mye verre enn det man trodde før.

Ingen av deltagerne lar seg forstyrre av at møtet i år måtte flyttes to ganger på grunn av folkelig motstand mot en klimapolitikk som savner all bakkekontakt. At det ikke eksisterer noen fakta eller observasjoner som tyder på at klimaet trenger vår klimapolitikk, preller også av som vann på gåsa. Både klimakrisen og temperaturene det skremmes med eksisterer bare inni klimamodeller som i beste fall er villedende.

Klimaministre fra EU og likesinnede land kan ikle seg en slags messias-rolle, og avgi meningsløse uttalelser om «en fundamental klimakrise» til media, helt uforstyrret og uimotsagt i sin kunnskapsløshet. Klimapolitikken har i vesten fått preg av å være både et korstog og en fundamentalistisk vekkelse. Utenfor kultistenes rekker blir deres mål mer og mer oppfattet som et krav om at det meste av menneskeheten skal leve i huler – bortsett fra den nye grønne eliten.

Madridmøtet handler derfor IKKE om klima. Klimamøtet handler egentlig om stormaktsinteresser, nasjonal opportunisme og finanskapitalens interesser i en komplisert forening. De gigantiske pengesummene i klimapolitikken har så tiltrukket seg et utall støyende særinteresser som strides seg imellom om egne andeler. De mest engasjerte spaserer rundt i Madrid utkledd som isbjørner – åpenbart i en slags selvpåført klimarus.

Retten til velstand – og kull

Svært få vestlige vil innrømme at der det for EU og andre rike land handler om «klima» dreier det seg om retten til velstand for resten av kloden. Retten til velstand er retten til økonomisk vekt som igjen er knyttet til tilgang til mest mulig energi til lavest mulig pris. Siden energi fra sol og vind har vist seg å være feller som tilintetgjør kapital, så er løsningen å satse på kull.

Der vestlige politikere snakker om klima og nødvendigheten av klimatiltak, så oppfattes dette i andre verdensdeler i stigende grad som handelshindringer og nykolonialisme designet for å bevare restene av vestens hegemoni. Dette alene tilsier at vi ikke kan forvente oss noen brede klimaavtaler i år eller på senere klimamøter.

Kullet har fått sin renessanse i og med at Kina konstruerer flere kullkraftverk enn før, med ny kapasitet på nivå med EU-landenes samlede kapasitet (148 GW mot EUs 150 GW). India, Indonesia, Pakistan, Tyrkia og mange andre har det tilsvarende travelt med å bygge nye kullkraftverk, til glede både for egen befolkning og for det sultende plantelivet på kloden.

Men dette skjer til stigende irritasjon for EU-troende aktivister og politikere som ser demoner i all bruk av hydrokarboner. Bak demonene er det i vestlig mytologi alltid en dommedag, og denne har vært varslet jevnlig med stigende årstall. Nyeste versjon av dommedag er 12 år, og mens noen uttaler seg bombastisk, så er andre smartere og sammenligner med et skråplan man sakte sklir nedover. Både USA og Australia eksporterer alt kull de greier å utvinne til land i Asia som trenger denne ressursen i sin voksende økonomi.

Vi kan ikke leve i huler!

I østlige del av EU hvor de ikke har forsømt utdanningen og latt grønne NGOer styre indoktrineringen av skolebarna, sier noen land et rungende NEI til klimatiltak, mens mange flere ignorerer all vestlig klimaretorikk. Det er utelukket at land i øst vil la kullet ligge slik at befolkningen må leve i huler. Derimot er Øst-Europa villig til å skifte til atomkraft, den eneste formen for grønt skifte som kan gi oss et bedre samfunn, forutsatt at pengene til denne dyre reformen kommer fra det stadig mer forgjeldede Vest-Europa.

Følg pengene

Siden økte frislipp av CO₂ i Asia og andre steder i klimapolitikkens absurde verden er ansett som en forbannelse for alle, og ikke en velsignelse for fattig og rik i alle land, så har alle klima-u-land fått aksept for at klimatiltak i deres land skal finansieres av rike vestlige land via FNs klimafond.

FNs klimarammeverk (UNFCCC) og Paris avtalen definerer to typer klima-u-land: standardtypen, og lavtliggende -land, (små øystater organisert i  Alliance of Small Island States (AOSIS)), hvor sistnevnte i sin propaganda fokuserer på farene ved en galopperende havnivåstigning. Illustrasjonen viser FNs generalsekretær (forsiden av TIME) på en slik seanse for å få tak i mer penger. Ingen av aktørene lar seg forstyrre av at havet ikke stiger mer i dette århundret enn ca. 10 cm til år 2100. Men her som andre steder er det slik at jo høyere tall man kan skremme med, desto mer penger kommer det inn.

Hvordan det bestemmes hvem som skal profileres som mest lidende på de årlige COP-møtene er noe uklart, men ifølge BBC er det i år Marshall-øyene som drukner.

Statusen som klima-u-land varer til evig tid (Kina og India vant dette lotteriet, mens Tyrkia tapte) og mange av disse landene ser på klimamidlene fra vesten som milde gaver de fritt kan benytte til hva de vil. Imidlertid følger det med nisser på lasset når klimastøtten utbetales, en arme av grønne konsulenter som sammen med deltagende banker og FN-byråkrater kan få det meste av midlene til å forsvinne på veien til mottagerlandet. Erfaringen fra Brasil og Regnskogfondet viser at korrupsjonen i mottagerland kan være omfattende, men så langt har ingen sett på den andre halvdelen, som inkluderer omfanget av returprovisjoner til giverlandet.

Det dreier seg altså om penger som den nominerende drivkraften for nesten alle særinteressene som hausser opp klimakrisen.

Stridsspørsmålene i Madrid

Det ingen vil snakke om, er hva som skjer med årets spesialrapport om kryosfæren (hav og is), den andre av tre slike. I fjor nektet fire land å godta avtaleteksten som ikke ble ansett for å være vitenskapelig, og dermed var SR1.5C-rapporten død og begravet siden det kreves konsensus. Da dette var pinlig for de involverte så lot media og politikere simpelthen være å nevne fadesen, og omtalte fjorårets spesialrapport som om den ble vedtatt.

Uredelig, men fortsatt ganske vanlig.

Tidlig i høst kom en «oppsummering for beslutningstagere» (SPM) og foreløpige versjoner av kapitler, ledsaget av mer propaganda, hvor nesten alt fokus er på det særdeles usannsynlige ekstremscenariet RCP8.5. Jfr. forskeren Simen Gaures beskrivelse i Aftenposten. Under det pågående kirkemøtet skal politikerne forhandle om endringer, og hver av hovedgruppene med land har en liste med hellige kuer og en annen liste med kjepphester. Da blir man naturligvis ikke ferdig etter skjema, men politikerne kan i sluttfasen selge troende journalister dramatiske eventyr om forhandlinger på nattestid for å redde kloden. I år vil garantert både USA og Kina figurere i rollen som de slemme som hindrer en løsning.

Når alt er forhandlet ferdig, så går dokumentet fra politikerne og tilbake til klimaforskerne med beskjed om at disse må endre på alt i sin rapport som ikke passer med det sammendraget politikerne har vedtatt. Også dette er noe man ikke ønsker omtalt ovenfor befolkningen som betaler for gildet, og grønne journalister har så langt medvirket særdeles godt til at dette har forblitt en hemmelighet.

Pengebingen

(Redigert med mer tekst kl 17.43) Pengebingen, eller klimafondet som skal gjøre de rikeste i de fattige landene rikere på bekostning av de fattige i de rike landene, blir det største stridstemaet. Fondet GCF (Green Climate Fund) skal årlig utgjøre 100 milliard USD i donasjoner fra forgjeldede vestlige land, fra og med 2020. Omfanget av tilført kapital til fondet begrenser seg til nesten 10 Mrd USD for de neste 4 årene, altså mindre enn 2,5 % av det som trengs. Siden USA har takket nei til å være med på dette, sitter resten av vesten med svarteper.

De som skal få fra fondet vil ha fortgang i pengestrømmene, mens de som skal gi vil snakke om tiltak fra klima-u-landene, siden de omsider later til å ha oppdaget noen av konsekvensene av at bare et fåtall vestlige land i praksis skal betale for alle klimatiltak på hele kloden.

Dette betyr i praksis at vesten i mangel av klimatiltak i u-landene vil vanne ut eksisterende tiltak i egne land, og kreve mer fra de andre. Alle store land, som Japan, Austalia og senest Tyskland, har satt på bremsene når det gjelder nasjonale tiltak (NDC), tiltak som selges som forpliktende i hjemlandene men som ifølge Paris-avtalen er fullstendig uforpliktende. EU-landene har i tillegg det pikante problemet at de aldri har fordelt de uforpliktende klimatiltakene seg imellom på juridisk forpliktende vis.

Kina

Kina har forsterket kravet om å få pengebingen fylt opp i forkant av dette klimamøtet. Kina skal med alle midler bli verdens ledende økonomi og stormakt. Da er «Klimakrisen» i vesten en gave fra himmelen som svekker konkurranse og på sikt europeisk og vestlig verdens-innflytelse. Legg til at Kina har bitre historiske erfaringer med hva som skjer med land som ikke henger med i den teknologisk-vitenskapelige utviklingen.

Norges delegasjon

Norges delegasjon består i år av 44 politikere og byråkrater ifølge nettavisen. Fem departementer og tre direktorater skal være med på leken, hvor til og med Sametinget deltar. Norges innflytelse er minimal, med bare 0,12 % av menneskeskapte CO₂-frislipp. Vi kan heller ikke som Sverige stille med vår egen 16-årige klima-profet. Som Jon Hustad kommenterer i Nettavisen (mellom linjene), er det heller ikke tre vise menn i Norges delegasjon.

Norges påståtte popularitet på slike møter er utelukkende knyttet til hvor mange milliarder våre politikere lar seg forlede til å gi bort for «å redde kloden».

Det er i vesten i hovedsak to typer toppolitikere som deltar i klimaarbeid, og begge typer er frikoblet fra det meste av naturviten og naturlovene. Det er på den ene side «juristen» som forholder seg til lov og forskrift, og med den vanlige tro på FN-systemets ufeilbarlighet. Her er praktisering og tolkning av internasjonale avtaler det essensielle.

Motsetningen er de «troende», eller mer katastrofe-orienterte klimapolitikere, som i tråd med dommedagssektenes retorikk appellerer til arvesynden (karbonfotavtrykket ), viser til frelse og paradis (bærekraft) og det djevelske: fornekterne som alle må avsky. I mer ekstreme former med fascistiske tendenser (Extinction Rebellion) ser vi spor av Jihad – det Islamske påbudet om å forsvare troen med absolutt alle midler.

Madridmøtet er et politisk spill, og i  forhandlingene blir det viktigste hvordan avlatshandelen organiseres. Penger skal flyte land i mellom og grønne særinteresser skal bestikkes eller sikres profitt, samtidig som man selger budskapet om at det er de andre som må gjøre mer. Dermed tilfredsstilles de grønneste og roen bevares på hjemmebane.

Mediene er seg selv nok

FNs klimapanel akkrediterer normalt bare de grønneste journalistene, og disse valfarter til klimamøtene sammen med NGOene. Resultatet er masse rar journalistikk hvor det er utelukket at en kritisk tanke kan overleve. Livets gass CO₂ demoniseres etter alle kunstens regler uten grunnlag i naturvitenskap, men kun basert på tvilsomme matematiske modeller fremforhandlet av et FN-miljø med politiske og økonomiske ønskelister.

Nytt i år er at redaksjonen i Bergens Tidende nå skriftlig bekrefter ensrettingen av egne spalter «Vi trykker som hovedregel ikke såkalte klimaskeptiske innlegg i BT.» Tidligere har aviser som Aftenposten vært nøye med å meddele muntlig at de ikke vil forstyrre sine lesere med fakta. Nøytrale analytikere legger ikke skjul på at media er blitt umoralske med sin ensretting av journalistikken på klimafeltet.

Et annet eksempel på lite redelig journalistikk er Aftenposten, hvor Mathismoen 29. november hevder at en norsk professor stoppet Trump. Dette er usant. Her er det utelatt at land kan komme seg ut av Paris-avtale med tilbehør ved å trekke seg fra hele FNs klimarammeverk (UNFCCC). Dette kan ethvert land gjøre på dagen, med et pennestrøk, eller i Trumps tilfelle, mest sannsynlig med en tweet.
USA valgte imidlertid, for å tekkes diplomatene, å gjøre det på den andre og mer kronglete måten som beskrevet i Aftenposten.

Den mest lettlurte journalisten denne måneden er muligens NRKs Anders Magnus som her skal selge metanbobler fra myrvann som bevis på klimakrisen. Beste røverhistorie fra politikere er påstanden fra FNs høykommissær for menneskerettigheter om at global oppvarming kan utløse en menneskerettighetskrise av et omfang verden ikke har sett siden 1940-tallet.

Klimarealister i løvens hule

Enkelte fremragende vitenskapsmenn våger seg likevel til møter som dette, og i Madrid har fysikeren Will Happer blitt intervjuet og svarer åpenhjertig på en rekke interessante spørsmål. Vi anbefaler dette intervjuet på det sterkeste.

Happer ser på Madrid-konferansen som en bisarr religiøs kult, han er med sin spisskompetanse på atmosfærisk fysikk og IR-spektroskopi klar på at det ikke finnes noe særlig å bekymre seg over med hensyn til CO₂. Han er svært klar på at plantene i dag fortsatt sulter på grunn av CO₂-mangel.

Og hva så, har journalisten James Delingpole spurt i et annet Madrid-intervju med Happer, med alle klimaforskerne som bekymrer seg for menneskeskapte klimaendringer?

Most of them just don’t know what they’re talking about

Professor Will Happer, COP25, Madrid, 2019.

Klar tale fra lederen for USAs fysikere.