Klima, energi og Putins krig

Redaktørens mening, forfattet av Geir Aaslid.

Mye er snudd opp-ned siden starten av Putins krig mot Ukraina og mot demokratiske verdier i Europa. Klimapolitikken i vesten som har vært opp-ned i flere tiår, kan derimot komme på rett kjøl igjen. Putins krig utkjempes nå på stadig flere fronter og med flere nøkkelfaktorer. Linjen går fra russisk gass som våpen, til vestlig grønt hat mot hydrokarboner og russisk påvirkning av en vestlig selvpåført absurd klimapolitikk.

Putins krig

Sjokket over at det fortsatt fins tyranner som bruker krig for å endre landegrenser er underlig stort i vesten. Hos beslutningstagerne har viljen til å spise kameler vært fraværende, mens konflikten har likheter med 1914 hvor man vandret i søvne inn i en verdenskrig.

Vi skal ikke gå inn på detaljene i krigen, i bakgrunnen for den, eller i betraktninger rundt hvorvidt krigen kan eskalere til en tredje verdenskrig, eller om denne verdenskrigen egentlig startet i 2014. Som kjent er det mange i Øst-Asia som mener andre verdenskrig startet i september 1931 da Japan gikk til angrep på Manchuria.

Derimot er det verdt å nevne de helt ulike syn på krigen: Russland mener de er i krig med USA og USAs europeiske lakeier på Ukrainas territorium. De er alene om det, det vi andre ser er et brutalt overfall på en nabostat man vil besette eller legge øde. Mens Russland naturligvis skjelner mellom krig og handel siden det er deres gasseksport til EU som finansierer krigen, så ser enkelte i vesten annerledes på saken. Her er rollen til Putins nyttige idioter interessant men lite kjent.

Putins nyttige idioter

De mest høylytte av disse er sekteriske grupper som tidligere hadde sine fyrtårn enten i Maos Kina eller i Albania. Russland var ok så lenge Stalin hersket der, men ikke senere. Nå er denne røde gjengens fyrtårn i Putins Russland.

De nyttigste idiotene er de grønne NGOene som bekjemper det meste av utvinning av olje, gass og kull i vesten, og politikere som har vært innom der på veien videre, f.eks mot Høyres Stortingsgruppe fra Vestfold, eller til rollen som klimaminister. Målet har vært å gjøre vesten mest mulig avhengig av russisk energieksport, og spesielt har det gått utover Englands forsøk på å utvinne skifergass, og Tyskland som med atomkraft og enorme kullreserver burde vært selvforsynt med energi.
Som vi ser fra oppslaget i The Guardian, har NATOs sivile leder Fogh Rasmussen klagd over Putins påvirkning, og pengestrømmen fra Russland inn til mange av disse NGOene. Også Jens Stoltenberg har påtalt forholdet. Merkelig nok har media sjelden dekket dette fra en saklig og kritisk gravende vinkling.

Vi skrev i 2018 om hvordan Concerned Scientists (UCN) og World Wildlife Fund (WWF) har tatt imot midler fra Putins Russland. Og om hvordan nestlederen i Concerned Scientists, Andreas Ytterstad, sørget for indoktrinering av journaliststudenter ved Oslo Met. Fysikeren Stein Bergsmark skrev året før om hvordan juristen (!) Beate Sjåfjell fra Concerned Scientists villedet om klima på Arendalsuka. Hennes krav var full omstilling til et nullutslippssamfunn. Fordi Klima. Altså full stopp for utvinning og bruk av olje, kull og gass.
En annen figur som har gjort seg bemerket både i Concerned Scientists og i MDG er klimapsykolog Espen Stoknes som ikke bare villeder om klima, men også deler ut klimadiagnoser til de som har noe fornuftig å si. I Kreml må de ha vært svært fornøyde med effekten av pengegaven til Concerned Scientists.

Effekten av Putins krig på denne gruppen er nå at enkelte moderate stemmer tar til vettet, mens andre er opptatt av å markere seg som motstander av Putins krig, samtidig som de fortsatt agiterer for et samfunn helt uten hydrokarboner og en forsterket innsats i klimakrigen på vestfronten. Mon tro hvor Une Bastholm i MDG akter å hente strømmen når det er vindstille og solen har gått ned? Promp fra enhjørninger? Fyring med klimafornektere ??

Energipolitikk på villspor

Mange Europeiske land har etter grønt press fått en absurd energipolitikk, noe som har skapt avhengighet av Russland. Mest ekstremt har det vært i Tyskland, hvor deres Østpolitikk gjennom mange tiår sammen med nedleggelse av atomkraftverkene har skapt en energikrise i landet, en krise i skyggen av vestens krig mot den globale oppvarmingen som stanset i 1998. Men Putins krig gjorde at Kanzler Scholz over natten skrotet Tysklands Østpolitikk, tillot våpeneksport til land i krig og drastisk økte bevilgningene til eget kriserammet forsvar.

Da står det verre til i USA hvor president Biden allerede første dag i ny jobb gikk til angrep på eget lands olje- og gassbransje. Etter USAs oljeembargo mot Russland, går Bidens folk Canossagang til Venezuela, Saudi Arabia og Iran for å skaffe mindre ond olje enn det Putin sender til markedet, mens det å øke produksjonen hjemme eller importere fra Canada via Keystone Pipeline tydeligvis er helt uaktuelt. En underlig strategi både før og etter Putins krig, for å si det mildt.

Bare de galeste grønne har ivret for at nå er det enda viktigere og enda enklere å gjennomføre det grønne skiftet siden vi må greie oss uten Putins gass, olje og kull – i tillegg selvsagt til at vi må greie oss uten våre egen hydrokarboner. Oljeselskapene er ikke lengre ondest i klassen, den rollen har tyrannen Putin med sin terror mot sivile lagt beslag på.
Her er et lite utvalg av Norges nyttigste idioter, mer eller mindre uvitende om at Kreml er godt fornøyd med den energi- og klimapolitikk disse ivrer for. Vi beklager at SVs politikere er utelatt, de hadde egentlig fortjent et helt fotopanel for seg selv.

Nå ofres klimapolitikken?

Klimapolitikken forvitrer nå under det doble presset av energikrise i vesten og Putins krig mot demokrati og frihet. Eller vi kan mene klimapolitikken nå blir snudd opp-ned nok engang og dermed kommer på rett kjøl.
Allerede før en eventuell russisk gassembargo mot EU er energiprisene rekordhøye. Det er derfor ikke mulig for vesten å samtidig vinne både klimakrigen på vestfronten, og Putins krig på østfronten.

EU har bare delvis våknet fra sin lange tornerosesøvn, og ledende politikere mener energikrisen i vesten kan løses ved en rask nødetablering av mer fornybar energi slik at man kan slutte å finansiere Putins kleptokrati ved kjøp av russisk gass. I Ekkokammeret i EU synger toneangivende politikere nå på melodien netto null russisk energi i 2030, mens det er pinlig stille om netto null utslipp i 2030 eller 2050.

Fornybar-definisjonen

Hva som er fornybart nå er noe uklart, for allerede før Putins krig mente Frankrike at atomkraft var fornybart i eget land, mens tyskere mente imporert gass var fornybart mens atomkraft ikke var det i Tyskland, men godt kunne være det i naboland. La oss se på det klassisk fornybare:

VINDMØLLER: Så langt har få om noen vestlige politikere skjønt at flere vindmøller forverrer energisituasjonen, både fordi de må subsidieres og fordi de destabiliserer elnettet med krav til mer balansekraft i reserve (atom/kullkraft, eller russisk gass). De mer enfoldige vil ha havvind, uten å fatte at da blir det enda dyrere og kortere levetid, noe som selvsagt krever enda mer subsidier. Et havvind-kraftverk koster ca ti ganger det et gasskraftverk på land koster, og da er ikke kostnaden ved å føre elektrisiteten til konsumentene regnet inn.

CSS: De skjønner heller ikke at innfanging og lagring av CO2-molekyler krever enda større tilgang på energi (igjen atom/kullkraft, eller russisk gass).

HYDROGEN: Mest absurd, de fabler om hydrogen som alternativ til russisk gass, til tross for at man ved bruk av hydrogen bare får igjen ca halvparten av energien man har forbrukt på å gjøre hydrogenet til energibærer. Det hører med at råvaren i EUs hydrogenfantasier er – hold dere fast – mer russisk gass.

Det blir en kraftig nedtur for vestlige klimapolitikere som må innse deres egen krig mot vår, sommer, høst og vinter bli nedskalert eller stanset. Som må se det grønne skiftet bli avlyst. Nå trenger vesten økonomisk innsats for ukrainske flyktninger, våpen til Ukraina, våpen også til eget forsvar og ikke minst rasjonelle investeringer i egen energiforsyning.

Noe av disse midlene vil selvfølgelig, før eller senere, bli tatt fra stedet der vesten lenge og iherdig har skutt seg selv i foten – fra klimabudsjettene. Med Putins krig har også vestens klimapolitikere møtt sitt Waterloo, eller for den saks skyld sitt Stalingrad. Vi ser begynnelsen på slutten av klimapolitikken utfolde seg nå.