Klimanytt nr. 302. Redaktør: Ole Henrik Ellestad.
Forfattet av Ole Henrik Ellestad.
Kloden brenner ikke og kommer ikke til å brenne. Men IPCC og ekstremvær-politikerne brenner etter å få folk til å tro det ved sitt alarmerende budskap i 2021 SPM-rapporten. Det står i sterk motsetning til kjente data om vinterens mange kulderekorder, global middeltemperatur som har sunket nesten 0.5 C på noen måneder, markant grønnere klode og rekordavlinger. Klimaendringene har gitt jordens befolkning bedre leveforhold enn tidligere. IPCC-dementiene fra 2013-rapporten av tidligere alarmerende ekstremeffekter er fortsatt statistisk holdbare, men ikke i IPCCs modellverden.
Viktige spørsmål omgås
Pass på IPCC-retorikken: «CO2-nivået er det høyeste de siste 2 millioner år». Sannheten er at dagens CO2-nivå er blant de aller, aller laveste de siste 550 millioner år, litt over ‘sultegrensen’ for plantevekst.
Hvordan kan det være klimakrise over hele kloden forårsaket av økende temperaturer når global middeltemperatur har sunket med ca. 0.5 C de siste måneder etter en vinter med mange kulderekorder? Selv om CO2-økningen har fortsatt har middeltemperaturen vært tilnærmet konstant siden 1997 (IPCC hiatusnivå fra 2013-rapporten) bare avbrutt av siste femårsperiode med tre varme El Niñoer (vær) hvorav én på ‘supernivå’.
Er det krise når det meldes om hyppige rekordavlinger, kloden blir grønnere eller 12 års opphold i sterke orkaner som når land i USA? Og hvordan kan man hevde at det likevel helt sikkert er krise uten noen kriterier? Vi er jo inne i en mellomistid i den geologiske istidperioden Pleistocen. Kloden har tidligere vært ca. 7 C varmere i flere hundre millioner år med rikholdig plante- og dyreliv.
Det alarmerende budskapet ‘henger ikke på greip’ og viser det alle involverte vet, men alt for få får anledning til å formidle offentlig – at modellene, som IPCC bygger sine konklusjoner på, har store faglige mangler, en rekke antagelser og store muligheter til å forme resultatet ved justeringer (tuning). Obamas rådgiver, elitefysikeren Steven Koonin, påpeker svakhetene i sin bok ‘Unsettled’.
Bakteppet
Harald Stanghelle skrev i Aftenposten, mai 2012, etter publisering av IPCCs mellomrapport om ekstremvær at vitenskap var bra, men skal det bli politikk av det måtte det valgstemmer til. Det er dekkende for IPCCs arbeid og spillet rundt deres rapporter siden 1995, da forskernes konklusjoner om manglende bevis for menneskeskapt oppvarming ble endret etter inngripen fra USAs politiske administrasjon (KN 83). Alarmer skremmer folk, selger aviser og tjener budskapsprodusenten. Politiske delegater er med å vedta ‘Summary for Policymakers’. SPM er ikke vitenskap, men politikk forkledd i pseudovitenskapens drakt (Knfr. Koonin og KN 238).
2012-rapporten konkluderte med at ekstremvær vil bli dominert av naturlige variasjoner de neste 20-30 år. Gaia-filosofientusiast og miljøforkjemper, professor James Lovelock, uttalte at vi hadde trodd på IPCCs modeller og arbeid, men de overdrevne alarmer var feilaktige. Han forlot IPCCs supporterkrets, skrev bok (i likhet med Hamburgs miljøvernminister Fritz Vahrenholt) og uttalte at forskerne møtes i regi av IPCC for å heie på hverandre. I 2012 ble konklusjonen nedtonet av medier og politikere. Fokuset ble i stedet rettet mot en påstått havnivåstigning i Norge på over 80 cm innen år 2100 (Bjerknessenteret), mens landet fortsatt stiger etter den siste istid.
I 2013-rapporten dementerte IPCC en rekke av sine tidligere alarmer. Det var ingen økte tendenser til tropiske orkaner, flom, tørke eller tornadoer.
IPCCs’ Summary for Policymakers’
IPCCs ‘Summary for Policymakers’ (SPM WG1) ble lansert som ‘kloden i krise’. Saksgrunnlaget skal som sedvanlig, justeres i henhold til vedtakene så det blir samsvar. Enkeltpåstander publisert tidligere er blitt markant tilbakevist. Publikasjoner om god sammenheng mellom solens magnetfelt- og klimavariasjoner de siste 2000 år samt en rekke studier av naturlige variasjoner formidles ikke.
Bruken av de definerte scenariomodeller som grunnlag for beregninger har vært kritisert i årevis fordi drivhuseffekten er satt alt for høyt i forhold til observasjonene. Likevel benyttes scenariene ukritisk. Modellene er basert på en global beregning og nedskalering til regioner der effektene materialiserer seg er høyst mangelfull og reproduserer ikke observerte variasjoner opp gjennom tidene.
Utsnitt av grafene om klimaeffekter over tid velges for å tjene IPCCs sak, men gir dessverre ofte leser/tilhører et fordreid inntrykk i forhold til helheten sett over tid slik figuren antyder (se KN301 for nok et eksempel).
De ulike eksempler på effekter av global oppvarming viser seg i en rekke tilfeller å være dominert av menneskelig svikt i administrasjon og tilrettelegging for vassdrag og skogpleie. Ildspåsetting er den langt fremste årsak til skogbrann i Australia. Tyskland, et av de dagsaktuelle eksempler, har ingen endret tendens til økt nedbør de siste 70 år, men effekten av en akutt flom er delvis forskyldt av manglende vassdragsadministrasjon.
Roger Pielke jr., en amerikansk professor og spesialist på miljø- og klimaeffekter samt tilhørende kostnader, benyttes ofte som ekspert ved høringer i US Congress. Han fant over 17 000 artikler basert på disse modellscenarioene som er basert på alt for høy CO2-effekt og ikke stemmer med observasjoner. Ut ifra offentlige statistikker finner han ikke de alarmerende effekter som IPCC lanserer gjennom sine modeller og rapporter (men snarere en bekreftelse på deres dementier (2012/13/14). Han påpeker også at med så lang tidshorisont og lav frekvens vil det måtte gå mange, mange år før tendensen påvirkes. (Se Pielkes erklæring i kongress og på hans twitterkonto).
Norsk ekstremværstatistikk fra Meteorologisk institutt siden 1994 viser ingen økt tendens.
Tilliten til IPCC-rapporten ville også økt om den registrerte avkjøling i Antarktis de senere tiår hadde vært omtalt, og at økt CO2 der vil gi avkjøling i rundt 9 av årets 12 måneder (KN 300).
Små effekter av endring i drivhusgasser på dagens nivå
IPCCs scenariomodeller har en hovedfeil. Effekten av drivhusgassene er sterkt overdrevet. Hovedkonklusjonen etter 200 års forskning er klar: Det er liten effekt ved endring av konsentrasjonen av drivhusgasser på dagens nivå. Den dominerende gassen vanndamp og den langt mindre betydningsfulle CO2 nærmer seg optisk metning, der endringer gir små variasjoner. De øvrige gassene er til stede i så små konsentrasjoner at de har og vil få liten effekt.
Det er 150 år siden J. Tyndall hadde liknende konklusjoner fra sine målinger. Senere er de bekreftet av målinger i laboratorier og fra satellitter og bekreftet ved de mest nøyaktige målinger og beregninger basert på de beste atmosfæriske data (KN 300, KN 297 og KN 282). IPCCs mangeårige påstand om en betydelig forsterkning fra mer vanndamp, observeres ikke. Det observeres mindre vanndamp i de viktige atmosfærelag. ‘Hot spot’ som er selve beviset, er ikke observert (KN 291), og to store prosjekter i Stillehavet i 1990-årene ga heller ingen bekreftelse. Hvorfor omgås disse velkjente forhold?
Dette tilsier at minking av drivhusgasser ved ulike samfunnstiltak også vil ha liten effekt. Først under 200 ppm vil det gå vesentlig raskere.
Konklusjon
CICERO-forsker Bjørn H. Samset som har vært sentral i rapportarbeidet, uttaler i et intervju med Khronos (9.aug.2021) at universitetene må feie for egen dør. Bruker han selv ‘vitenskapskosten’ på sine egne uttalelser vil krisetilstanden være borte og klodens klimautvikling fremstå som fordelaktig. Da forsvinner også IPCCs pseudovitenskap, og vitenskapelig integritet blir gjenopprettet.
Ellestad leverer her en god og viktig adressering av problematiske og betenkelige sider ved den nye IPCC-rapporten.
Som han viser med en rekke godt dokumenterte eksempler, så blir det økende spriket mellom observasjoner og modeller vi så allerede ifm. AR5 i 2013/14 (og de tilhørende alarmismedementier og «hiatus»-innrømmelser) nå forsøkt omgitt av et forsterket røykteppe av nye modellbaserte framskrivninger. Faktiske observasjonsdata, ikke engang de masserte, tjener jo noen skremselsærender lenger. For som Ellestad påpeker; fremdeles ser vi ikke troverdige data som kan vise økte tendenser til tropiske orkaner, flom, tørke eller tornadoer. Opportunt misbruk av kortsiktige værhendelser må de som ønsker å kalle seg «klimaforskere» snart se seg for gode til. Den vitenskapelige tilstand «klima» krever som kjent minst 30 års seriøse observasjoner.
Det er altså vanskelig å se at man nå i 2021 klarer å bære til torgs klimadata som skiller seg fra 2013-rapporten som endte i en konklusjon om «hiatus».
Men nå er klimamakta åpenbart mindre villige til å innrømme det: Det står jo stadig mer prestisje (og ikke minst politisk risiko) på spill etter hvert som man har ledet verdens politikere inn i serier av ekstremt kostbare og selvskadende «grønne skifter» og tilhørende skatte- og avgiftsmodeller for «klimareparasjoner» – som altså ikke viser den ringeste effekt på annet enn forbrukernes lommebøker, samt fravær av reelle miljøgevinster.
– Hva er det forresten ved klimaet man skal «reparere» når man ikke har observasjonsdata som viser signifikante klimaendringer i negativ retning? Bjørn Lomborg har jo med basis i den mest respekterte globale databasen (the International Disaster Database) vist at de siste hundre år har det blitt dramatisk FÆRRE menneskelige ofre for ekstremværhendelser: https://climatechangedispatch.com/bjorn-lomborg-the-inconvenient-truth-about-extreme-weather-events/
Typisk nok kunne den observante tv-seer dermed legge merke til at en atter «alvorlig bekymret» Bjørn Samset heller ikke hadde noen faktiske observasjonsdata å skilte med mens han stod og messet om at «klimakrisen er her nå». Derimot kunne han fortelle at vi vil se langt alvorligere forhold om 10 år…
Så da blir det å vente til AR7 og vi atter får høre at «bare vent om 10 år – da skal dere få se». Som de begynte å si i 1990….
I mellomtiden får vi andre holde oss til det som fremdeles måtte finnes av nøytral vitenskap og basale forskningsetiske prinsipper.
Takk til Ellestad og Gunnar Sunde, dette er gode opplysninger og kommentarer. Men hadde det ikke vært fantastisk om disse nøkterne og faktiske opplysningene og kommentaren kunne fått plass i spaltene til Aftenposten? For hvordan ellers skal man få dette ut til allmennheten? Det nytter jo ikke lengre å forsøke å skrive kronikker til pressen.
Hver gang jeg leser de kloke og sensasjonelle artiklene på Klimarealistene tenker jeg at dette må jo det norske folk få kjennskap til. Men jeg ser aldri Klimarealistenes kjente navn skrive artikler i mediene. Muligens skriver dere på Facebook? Hvordan er situasjonen overfor mediene? Sender dere inn artikler, blir dere alltid refusert, har dere gitt opp?
Aftenposten uttalte jo for ca. 1 år siden at de av prinsipp ikke trykket artikler på debattsidene som var klimaskeptiske, fordi de oppfattet det som Fake News. Er det slik fortsatt?
Folk må jo få vite om denne humbugen fra IPCC og bli opplyst av de gode artiklene dere trykker! Kan dere klage på dette til noen?
Takk for kommentar, Leif Osvold.
Medene er blitt totalt ensrettet, det er nesten helt utenkelig i dag for de aller fleste av dem å trykke klimaskeptisk materiale, og i de fleste redaksjoner tør ikke engang de ansatte å gi uttrykk for skepsis mot all propagandaen. Alt tyder på at redaktørene er mer skyldige enn journalistene, fordi vi får til stadighet tilbakemeldimger fra journalister om at sjefene ikke vil godkjenne tekster som kritiserer klimapanel eller klimapolitikk. Det er noen ytterst få unntak hvor du kan lese noe fornuftig om klima, Steigan, Dag og Tid og Resett. Utenom det er det bare unntak som med sin sjeldenhet bekrefter regelen – det er utillatelig i Norge å skrive noe fornuftig om klima.
Norges eneste Nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver, slapp til i Aftenposten en gang for ti år siden, her:
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/5015K/de-forunderlige-klimamytene
Etter det har han vært så og si bannlyst, overalt i Norge. Å skrive noe alle biologer vet, at de store bjerketrærne i hagen sulter, det ble for sterkt for mediene.
Osvold og Hovland. Aftenposten tar ikke inn motargumenter til IPCC. Selv negativ omtale av tiltakene får man ikke akseptert, med unntak for svake motforstillinger om vindkraft.
Dette går tilbake i tid til tidlig 1990-årene. Formoder at Brundtlandkommisjonen la premissene for norske medier. De er påfallende unisone over nesten hele spekteret med enkelte unntak, kanskje best i lokalpressen. Også på miljø har Ap gått fra en av de mer saklige tilnærminger til hysteriet. (Ifølge Mathismoen snakker trær sammen). Journalister som tidligere kunne representere enkelte motforestillinger er der ikke lenger, uvisst av hvilken grunn.
Tidligere debattredaktør Åmås kjørte en linje som skulle gi PFU-dekning ved at man fikk tilsvarsrett når man ble angrepet. Med Prestrud og datidens vokabular kom det automatisk (Ikke i Bergens Tidende der Trine Eilertsen var debattredaktør og i Nordlys). Nesten alle journalister jeg hadde kontakt med var ryddige, de fleste åpne for omfattende dialoger. De aksepterte også at jeg fikset litt på spørsmål og kommentarer iht til fag, eventuelt etter utdypende forklaringer. NRKs programledere for debatten var også ryddige innen den rammen som var lagt, men rammen fra staben var jo som regel rimelig tendensiøs. YR-skriveriene var jo rene manipulasjonslærebok.
Aftenposten tok ikke inn kronikker med vårt syn, og etter hvert reduserte man muligheten for tilsvar ved at motparten skrev om klima uten navns nevnelse. Senere ble de fleste innlegg avvist med samme begrunnelse – de får mange innlegg, plasshensyn osv. stadig raskere tilbakemelding om avslag, nesten automatisk lagt inn på mailadresse.
De ble også opphengt i prestisje. Mathismoen skrev om klima og havnivå med Venezia som eksempel. Det er jo bare tøv. Årsakene der er flere velkjente geologiske fenomener. Selv forskning.no hadde hatt en korrekt artikkel om det 5 mnd tidligere hvilket jeg henviste til – men nei ingen fakta om klima – refusert.
Interessant fordi jeg mange år før jeg engasjerte meg i klimasaken fikk en forespørsel fra Aftenposten om jeg ville være spaltist ( skrive en artikkel over selvvalgt emne fra tid til annen). Jeg takket nei.
Artikkeltittelen omtaler «vitenskapelig bunnivå».
Det kan da være greit å trekke fram et klokkeklart eksempel på at Ellestad har sine ord i behold: Dagens WUWT har en artikkel som tar for seg IPCCs sjokkerende svake og vitenskapelig uholdbare framskrivningsmetoder. Men som media dessverre fortsetter å å sluke rått og kritikkløst på bred front.
WUWT-artikkelen viser på en konkret og lettfattelig måte hvordan dette metodehavariet slår ut for påstandene om framtidig havstigning i San Fransisco-området, der man bevislig sper på med flere grumsete (men akk så målrettede) metoder. Og til og med i uholdbare/ikke etterprøvbare kombinasjoner for å kunne framskrive «ønsket» (akselererende) havstigning – siden de siste 150 års veldokumenterte havstigning i området har vært stabil og fremdeles er «bare» 2 mm/år.
Denne «travesty» (jfr. Trenberths famøse Climategate-sitat om den spådde varmestigningen som forsvant etter 1998) har IPCC funnet det nødvendig å gjøre noe med, som artikkelforfatter Eschenbach elegant påviser: Han viser kort og godt hvilke uholdbare metodiske knep som denne gang benyttes for å bygge opp under narrativet om «klimakrise» med tilhørende akselererende havstigning.
Utlagt: Når faktiske observasjonsdata ikke tjener et skremmende nok formål, introduseres bl.a. «expert judgements» (som alle vet ikke er etterprøvbart når de er satt opp og knadd mot allerede problematiske modelleringer). Og voila: den «ønskede» havstigning er på plass!
At dette skal komme fra forskere, er bare forstemmende – og ikke minst sterkt urovekkende om disse forskningsetiske havariene kan komme til å smitte over på annen forskning.
Denne artikkelen er derfor MEGET nyttig også mht. å adressere IPCCs problematiske metodebruk rent generelt.
Lenke: https://wattsupwiththat.com/2021/08/11/un-eye-p-p-sea-level/
Aaslid. Jeg opplever heldigvis at Avisa Nordland (redaksjon i Bodø) tar inn klimakritiske innlegg selv om redaksjonen helt klart er «alarmistvennlig. Jeg fikk nylig inn et lite innlegg som det nok hadde vært vanskelig å få inn i andre aviser, men bare i papiravisa, ikke på nettsida. Innlegget lød slik:
Er metan en betydelig farligere klimagass enn kabondioksid?
Nei, metan har svært liten betydning for atmosfærens temperatur. Det er flere grunner til det. For det første er det svært lite metangass i atmosfæren, kun ca 0,00019 %. I tillegg er det slik at de ulike utslipp av metangass eksisterer i maksimum 10 år i atmosfæren. Metangassen er heller ikke så langt fra å være mettet.
Vanndamp er den viktigste klimagassen og den overlapper helt de to smale absorpsjonsbåndene til metangassen. Effekten av metangass blir derfor sterkt dempet av vanndamp. Absorpsjonsbåndene til metan ligger i tillegg utenfor det mest energirike IR-stråle området.
Kunnskap om jorden fra perioder med høy temperatur og lite eller ingen isbreer, tyder ikke på at utslipp av metangass har forårsaket spesielle/katastrofale endringer med hensyn til temperatur.
Når det gjelder karbondioksid som klimagass, er det for tiden stadig flere forskere som etter studier konkluderer med at karbondioksid synes å ha liten betydning for temperaturen i atmosfæren. Økt CO2 og litt høyere temperatur er positivt for skog- og matproduksjon. Av hensyn til Norges økonomi og verdensøkonomien samt skog- og matproduksjonen kan det være fornuftig å sterkt moderere mengden av tiltak mot CO2-utslipp. Dette vil også i stor grad gavne natur- og miljøvern.
Morgenstjerne: Fint at du står på, og Nordlands avis er av de bedre.
Innlegget er bra, men det er ikke korrekt å si at metan er mettet. Den er langt fra optisk mettet (mhp. absorpsjon av stråling), snarere i den motsatte ennen (snaut 2 ppm)..
Men stadig tilførsel av metan i moderne tid synes delvis å bli oppveiet av kjemiske reaksjoner i atmosfæren der den konverteres til CO2 – som nærmer seg optisk metning.
Ellestad. Jeg regnet faktisk med at du kom til å reagere på det jeg skrev om metan og metning. Jeg visste faktisk hva du mente om metan og metning. Jeg ble derfor ganske forbauset da jeg leste i en artikkel David Wojick 26. september 2020 skrev om Happer og Wijngaardens nyeste klimagassskript. Han skrev: «De tre andre klimagassene de analyserte er ozon, lystgass og metan. Disse er også mettet, men ikke ekstremt så som vanndamp og karbondioksid.» Med utgangspunkt i dette og det jeg husket du hadde skrevet, var jeg litt forsiktig og la meg noe midt i mellom. Hva er det som er riktig? Hvordan kan Happer og Wijngarden ha ment at også metan er mettet hvis det ikke er tilfelle? Slik jeg har forstått det, kan feilen ved det jeg har skrevet også bero på at jeg ikke helt forstår metningssystemet til klimagasser.
NOAA: NY VARMEREKORD I VERDEN
Juli måned var den varmeste måneden som noensinne er registrert i verden, melder USAs hav- og luftetat NOAA.
– Juli er vanligvis årets varmeste måned, men juli 2021 gikk lenger og ble den varmeste måneden som noensinne er registrert, sier NOAAs direktør Rick Spinrad.
Han sier at den nye rekorden stemmer overens med den bekymringsfulle tendensen man allerede ser i de pågående klimaendringene.
Hav- og luftetaten, National Oceanic and Atmospheric Administration, er en etat under USAs handelsdepartement som studerer forholdene i havet og atmosfæren, sender ut værkart og varsler om ekstremvær og gir råd om miljøsaker. (NTB)
Det er meget langt fra det som er registrert med satellitter, mye mer enn det som er vanlig divergens. Dette må være feil og mulig forårsaket av lanseringen av SPM
I det jeg har lest av Happer hevder han at metanmolekylet foreligger i så lav konsentrasjon (2 ppm) at det er langt fra metning – snarerer i andre enden. Effekten av ett ekstra metanmolekyl nå i forhold til ett ekstra CO2 er ca 30x større fordi CO2 er vesentlig mer mettet. Men ett metanmolekyl har vesentlig lavere effekt enn ett CO2 grunnet absorpsjonskoerffisienten for båndet og energien for frekvensen for absorpsjonen.
Misforståelsen kan ligge i at ved metans absorpsjon er vanndamp så mye mer dominerende at ekstra metan har liten effekt.
Ellestad. Det er sikkert helt riktig det du skriver, at metan er langt fra metning. Når jeg selv sier at noe er mettet, så mener jeg at det er helt mettet. Wojicks bruk av begrepet, som fikk meg til å misforstå, er vel kanskje mer basert på at en grad av metning har man hele tiden, liten, noe mer, middels, mer enn middels, ganske kraftig eller full metning. Jeg har nå lest noe av studien til Winjgaarden og Happer. I konklusjonen på side 34 skriver de bl.a.:»Saturation also suppresses the forcing power per molecule for the less abundant greenhouse gases, O3, N2O and CH4, from their optically thin values but far less than for H2O and CO2.»