Lederen for klimamøtet i Glasgow i november, ble for få dager siden sparket av statminister Boris Johnson, og det lekker jevnt ut pinlige detaljer. Forventningene er store og skjærene i sjøen er mange, og som vanlig når det gjelder klimapolitikk, så spiller det naturfaglige ingen rolle.
COP26 i Glasgow
COP26 er det offisielle navnet på årets klimatoppmøte arrangert av FNs Klimapanel. Formannsvervet til denne «konferansen» ble ifjor gitt til Claire Perry O’Neill som da satt i regjeringen som energiminister, men hennes arbeid har av hennes nærmeste allierte blitt beskrevet som udiplomatisk og kaotisk og spesielt hennes opptreden i Davos nylig var «underwhelming». Perry O’Neill er åpent anti-Brexit og anti-Boris og attpåtil overmåte PR-kåt. Hennes nærmeste allierte og de mange grønne aktørene i klimaindustrien ventet derfor på en nødvendig utskiftning, spesielt etter at det ble kjent at hun hadde møtt skikkelser i ekstremistgruppen «Extinction Rebellion», klimabevegelsens antidemokratiske stormtropper.
Britene hadde støtte fra både Frankrike og Tyskland da Glasgow ifjor ble satt som åsted for det neste klimatoppmøtet. Vertsansvaret kvoteres mellom kontinentene og etter Syd-Amerika ifjor er det Europas tur nå. Det har etterhvert blitt vanligere å legge de fysiske møtene til et EU-land, siden andre verdensdeler ofte mangler det intense samrøre man har mellom engasjerte og frelste politikere, NGOer og mediefolk i en del EU-land. Fjorårets tillegg til seansen i Madrid med en svensk barneprofet var ingen højdare, men blir gjentatt i år.
Det er ingen som med COP26 forventer annet enn en gjentagelse av fiaskoen fra Madrid ifjor, men få politikere vil vedgå dette offisielt av redsel for grønne motreaksjoner som alltid kommer mot realistiske betraktninger. Og det er mange aktører som mer enn mistenkes for å ville bruke et mislykket klimamøte for å svekke statsministeren, ikke minst skotske politikere som ifølge Charles Moore vil «therefore emit unprecedentedly toxic levels of hot air».
Et mirakel må til
Det som skal til for å få til et såkalt gjennombrudd i COP-forhandlingene, er at Kina og India gjennomfører de samme ekstreme klimatiltakene som noen få vestlige EU-land pluss Norge og Canada vil ha gjennomført. Det man ber om er intet mindre enn et mirakel, at disse landene (samt resten av kloden) skal gi avkall på økonomisk vekst for å bekjempe en klimakrise som ikke eksisterer.
Jobben som møteleder krever altså verdens dyktigste diplomat samt gudegitte talegaver både i forhandlingene i forkant av møtet og på selve toppmøtet, om noe resultat skal komme ut av seansene. Minst like viktig er det at denne lederen kan selge et mislykket møte som vellykket slik det har skjedd hvert eneste år.
Men – i stedet har britene akseptert partnerskap og assistanse med organiseringen av møtet fra Italias statsminister Giuseppe Conte, en hestehandel ansett som en sikker garanti for at møtet blir genuint mislykket.
Flere sa nei til jobben
The Times kjenner til at både tidligere blågrønne statsminister David Cameron og William Hague har takket nei til vervet som leder for COP26. Samtidig har den avskjedigede Claire Perry O’Neill via media prøvd å så tvil rundt statsministeres grønnlige troverdighet ved å uttale at «Boris Johnson «does not get» climate change». I stedet har hun i vanvare bekreftet at avskjedigelsen var riktig fordi hun ikke er lojal til regjeringen.
Mange ønsker seg regjeringens nest mektigste mann, Michael Gove,«The Chancellor of the Duchy of Lancaster» til å lede COP26, men det er uvisst om han er tilstrekkelig naiv til å påta seg en slik farlig oppgave full av «pitfalls». Det ligger ytterligere komplikasjoner i et tysk-fransk EUdiktat om at Storbritannia også etter Brexit må følge EUs klimapolitikk i tykt og tynt.
(Tillegg 14.febr: det meldes at næringslivsminister Alok Sharma har fått jobben med å lede COP26).
Graden av sprengstoff i Glasgow-møtet kan man lett forestille seg også ved at Skottlands Nicola Sturgeon opptrer som om hun var leder for en selvstendig stat, oppildnet av et EU som kan tenke seg Skottland som vasallstat. NGO-dominerte BBC og andre grønne medier vil i tillegg sørge for at Sankt Greta hele tiden er i mediebildet. «Extinction Rebellion» kan forventes å bidra med sabotasje for å hindre folk flest i å komme seg til og fra jobb.
Men –ved å åpent omfavne den alarmistiske retorikken fra David Attenborough kan det ved første øyekast virke som om Boris Johnson langt på vei allerede har gått i fella, men politikere skal som kjent dømmes utifra det de gjør og ikke det de sier de skal gjøre. Så det er kanskje fortsatt en viss dynamikk tilstede for at ting kan skje i andre retninger.
Avspark for propagandakampanje
Likevel har Boris Johnson denne uken lansert årets klimakampanje, 2020 skal være britenes «Year of Climate Action». Det mangler i den forbindelse ikke på svulstig grønn retorikk:
Hosting COP26 is an important opportunity for the UK and nations across the globe to step up in the fight against climate change. As we set out our plans to hit our ambitious 2050 net zero target across this year, so we shall urge others to join us in pledging net zero emissions.
There can be no greater responsibility than protecting our planet, and no mission that a Global Britain is prouder to serve. 2020 must be the year we turn the tide on global warming– it will be the year when we choose a cleaner, greener future for all.
Ut i fra sitatet ovenfor kan vi undre oss over hva det er med konservative partier som henfaller til slik retorikk. Svaret ligger antakelig i det «commitment» man i land som Storbritannia, Norge og Tyskland har fått fra landenes finanselite og den gjenytelse om «bærekraftige» investeringer som kan være gitt i form av et «grønt skifte».
Clexit?
Til nå er det ingen som har foreslått at den optimale løsningen ut fra hva som er folkets behov, er å si fra seg vertskapet til COP26, altså en Climate Exit (Clexit). Storbritannia har dyktige akademikere som vet hvor lite troverdig vitenskap klimapolitikerne støtter seg på. Men dette kan gjøres senere, og vil være mer effektivt desto lengre man venter. For Boris Johnson vil dette likevel være som å ta ut skilsmisse, noe man isolert sett neppe kan forvente.
Men får britene først et politisk behov for å sparke den tysk-franske EU-adelen på skinnleggen under forhandlingene om handelsavtale, så finnes det garantert ikke noe bedre tema enn klima.
Det er altså duket for jevnt påfyll av mer eller mindre god underholdning fra både Glasgow og London i år, og mediestøyen kommer til å bli øredøvende, ikke minst fordi man skal skjule prestisjetapet ved at USA ikke lengre ønsker å delta på denne typen klimakirkemøter.
Denne kommentaren fra The Spectator er anbefalt lesning:
https://blogs.spectator.co.uk/2020/02/what-macron-wants-in-the-post-brexit-negotiations/