Kan vi stole på Miljødirektoratet?

Metandebatten har ruslet rundt i Nationens spalter tidligere i år, med direktoratets leder Ellen Hambro og agronom og journalist Øystein Heggdal i Norsk Landbruk som sentrale deltagere. Utgangspunktet var den ikke spesielt seriøse rapporten Klimakur 2030. Dette er redaktørens egen analyse av det som skjer.

Klimakur 2030

Det å regjere inkluderer evnen til å legge økte skatter og avgifter på opposisjonens velgere, og sørge for at subsidier og lettelser kommer egne velgere til gode. Klimakur 2030 har blitt Høyres hovedredskap for å skjære ned norsk landbruk til et mindre subsidiert nivå, fordi klima. Kvaliteten på Klimakur 2030 er så slett at dokumentet i sin helhet kunne vært skrevet av WWF eller SIAN, men regjeringen er tydeligvis fornøyd.

Konkret i denne delen av klimadebatten betyr det at man med Klimakur 2030 ønsker å redusere «utslipp» fra rødt kjøtt som vil spare oss for 2,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter de neste ni årene. Det dreier seg om metan fra prompende og rapende husdyr. Til sammenligning puster Norges befolkning ut ca 2,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter hvert år.

Les også: Metanskremslene er uten naturfaglig forankring, påpekt av professor Ellestad i Klimanytt 146.

Klimakur 2030 har fått landbrukssektoren til bokstavelig talt å se rødt, og for å berge sitt kjøtt har de produsert flere høringssvar og tallrike medieoppslag som alle har det til felles at de i Sp-kretser innbiller seg at det er mulig å være litt gravid.

Litt gravid i klimadebatten betyr i denne sammenheng at man kjøper hele klimakriseretorikken med hud og hår, samtidig med at man prøver å finne mer eller mindre kreative påskudd for at de dermed nødvendige klimatiltak bare skal ramme alle de andre.

Uredelig fra Miljødirektoratet

Nå er faglig kvalitet i Klimakur 2030 såpass fraværende at kritikere ikke trenger å lete lenge, og det beklagelige faktum at Miljødirektoratet ifølge Heggdal «med viten og vilje har brukt en regnemetode som ikke egner seg», gjør det lett å forstå hvem som opptrer uredelig.

Metoden som brukes heter GWP100, og Heggdal skriver i Bondebladet: «Helt siden Kyotoavtalen i 1997 har ulike klimagasser blitt regnet om til sin ekvivalent i karbondioksid med en metode som kalles GWP100; klimagassers oppvarmingspotensial over en periode på 100 år. Problemet er at regnemetoden fanger ikke opp forskjellen mellom gasser som akkumuleres (CO₂) og gasser som brytes ned kontinuerlig (metan)».

Utelatt i debatten både fra Hambro og Heggdal er at det aldri er påvist at metanutslipp fra landbruket globalt har påvirket klimaet målbart. Det er faktisk heller aldri observert at menneskehetens samlede metanutslipp har påvirket klimaet målbart. Det betyr at frislippet av metan eksisterer men er for lite til at det kan observeres ute i naturen. Metaninnholdet i atmosfæren er også så minimalt at ingen av debattantene vil opplyse leserne om det lave nivået. som bare utgjør 0,00018 % av atmosfærens volum.

Absolutt alle skjønner at man ikke får noen målbar virkning i atmosfæren ved å legge ned tallrike norske gårdsbruk for å spare 2,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Selv ikke hvis man vurderer norske utslipp separat, dvs forutsetter at Norge har sin egen private atmosfære hvor man kan se helt bort ifra de rekordstore utslipp i andre land, vil det noen gang være en målbar effekt på global temperatur av dette tiltaket fra Klimakur 2030. Dette faktum er det ikke tillatt å ytre i større medier i Norge idag.

Men Heggdal kan naturligvis ikke gå løs på regjeringens klimakorthus uten å bli stemplet som klimafornekter, dvs bli sammenlignet med nazistene, og bli nektet å ytre seg i Nationen i resten av sin levetid. Og slett ikke så lenge det meste av Sp bor i det samme klimakorthuset.

Nationen er forøvrig blant de avisene i Norge som respekterer ytringsfriheten så lite at denslags fornektere ikke engang tillates å ytre seg i avisen i form av betalte annonser. Selv i det mer sannhetssøkende Bondebladet er Hegglunds frykt påtagelig der han bruker den usaklige betegnelsen klimagasser i sin tekst.

En annen bieffekt av fokuset på metan fra husdyr, er en tiltagende flom av forskningsmidler inn i miljøer hvor de vet litt om kuer og sauer, slik at de kan «forske» på hvor mye metan som kommer ut foran og bak, og ikke minst, hva annet man kan fore husdyrene med for å oppnå den ønskede klimaeffekt. Heggdal kan naturligvis ikke skrive noe som fører til at denne lukrative pengestrømmen tørker inn, selv om de som vet mest om kuer og sauer bare rister oppgitt på hodet over det som skjer.

Les også: Ny forskning fra Dr. Glatzle viser at metanutslipp fra kveg mangler betydning og kan ignoreres.

Ellen Hambro svarer på kritikken i Nationen, og argumentet er at metoden er bestemt av det ufeilbarlige klimapanelet og dermed trenger hun ikke ta stilling til om metoden er redelig eller ikke. (Utdrag Nationen-foto: John Reinert Pettersen). Deretter løper hun til IPCC-leirens modellmiljø som påstått kvalitetskontroll og for å få flere politiske argumenter.

Den faglige innvendingen er i mer detalj at offisiell beregning av metanutslipp tar ikke hensyn til biokjemiske prosesser som demper faktisk metanutslipp, f.eks. metanfangst fra bakterier, gjødselbiller og andre jordorganismer. Sammen med sollysets naturlige nedbrytning av metan i atmosfæren, fører dette til at årets frislipp av metan bare erstatter fjorårets som i mellomtiden er brutt ned eller spist opp.

For å forstå hvor viktig dette faglige argumentet er, kan vi sammenligne med en tenkt situasjon i det tidligere edruskapsdirektorat. Der ansatte de også fundamentalister, men etter litt andre kriterier, og de var (tildels sykelig) fokusert på hvor ruset befolkningen var. Hvis de der hadde regnet sammen promillen befolkningen fikk av alkoholinntak gjennom året som bevis for egne politiske innspill, uten å trekke fra effekten av å sove ut rusen etterpå, så hadde det blitt bråk fordi regnestykket ble grovt villedende. Bråk helt opp til spørsmål i Stortingets spørretime, med tilhørende grilling av uansvarlig statsråd.

Men klimaforvaltningen er ikke som annen forvaltning. Der stilles statsråden aldri til ansvar når forvaltningen lyver eller opptrer uredelig på andre måter. Fordi klima. Hvis det en sjelden gang reageres fra opposisjonen, så går kritikken nesten alltid på at de som styrer ikke er tilstrekkelig uredelige eller er utilstrekkelig høyrøstede i det grønne hylekoret.

Ellen Hambro og øvrige i forvaltningen vet derfor at de kan bruke enhver tenkelig metode uten at noen bryr seg. Muligvis er det også slik at gruppetenkningen i ekkokammeret er blitt så total at det er denne delen av psykologien som styrer det som fins av tenkning i forvaltningen.
Hambro argumenterer også med at metantiltak kan «avverge at vi passerer irreversible vippepunkter» og trykker dermed tinnfoliehatten godt nedover ørene med retorikk på et Prestrudsk saklighetsnivå.

Hambro skriver videre i Nationen «FN klimapanels rapporter er det viktigste faglige grunnlaget for arbeidet under Parisavtalen», og viser til 1.5C-rapporten som sier «at det er behov for minst 35 prosent reduksjon i globale metanutslipp i 2050».

Les også: 1.5C-rapporten krisemaksimerer uten vitenskapelige begrunnelser.

Igjen er det viktigste utelatt: Hambro vet eller burde vite at klimapanelet ikke har godtatt innholdet i denne rapporten på grunn av protester fra USA, Russland og noen mindre land. 1.5C-rapporten er ikke et vitenskapelig dokument og motsier på mange punkter vitenskapelige konklusjoner i forrige hovedrapport fra 2013. Bare ferdigstillelsen av rapporten, ikke innholdet er godkjent av klimapanelet. Det blir derfor nok en gang uredelig at man i forvaltningen siterer fra det uriktige og aldri godkjente innholdet i denne 1,5C-rapporten.

Signaler fra naturfaglig hold peker på at korrupsjonen og nepotismen gjennomsyrer offentlig klimaforvaltning på flere nivåer, men ingen tør å gripe inn i det som har blitt en DDR-stat i forvaltningen, selv når en nær perfekt anledning byr seg, som vist her.

Les også: Også i 2016 demonstrerte Hambro egen uviten om klima.

Tornerosesøvn i Senterpartikretser

Hadde dette dreid seg om annen politikk enn klima, så hadde ansvarlig statsråd forlengst måttet gå i Canossagang til Stortinget. De store miljøene som utgjør landbruket og som i vesentlig grad støtter opp om Sp står ovenfor et dilemma: hvor lenge skal de jatte med de galeste fundamentalistgrønne som styrer klimapolitikken, når neste utpekte offer i en useriøs prosess så klart viser seg å være den norske bonden?

Åpenbart satses alt på at man kommer i regjeringsposisjon neste høst, hvor man kan redigere vekk avsnittene i Klimakur 2030 som handler om landbruket. Pussig nok inkluderer ikke «alt» en seanse i Stortingets spørretime hvor man fratar lettvekteren Rotevatn hans siste rest av troverdighet, slik at man maksimerer sjansen for et skifte neste høst. Troen på klimaguden må være sterk i Senterpartiet.

Klimaindustrien i Norge har blitt så mektig at den kan sette ut av spill normale parlamentariske mekanismer for Stortingets kontroll med hva regjering og forvaltning foretar seg. Er det ikke nok nå av denne typen klimapolitikk?