Klimanytt 152, av Stein Bergsmark
Summary for Policymakers (SPM) er et politisk fremforhandlet dokument som i enkelte deler avviker betydelig fra en del av de underliggende vitenskapelige fakta. Prosessen og politiseringen bør overraske mange.
Hvordan utarbeides SPM?
En lang rekke forskere har samlet eller laget et underlag på 5000 sider eller mer. Dette skal konsentreres i en rapport på 20 – 30 sider, SPM. Forfatterne danner arbeidsgrupper som lager utkast til sammendrag av hvert hovedtema som skal inn i SPM. Legg spesielt merke til at disse sammendragene bare er utkast som så går videre til til politisk behandling.
Den politiske behandlingen
Hvert enkelt avsnitt i hvert utkast til hovedtema i SPM gjennomgås i plenum i en politisk konsensusprosess. Alle må være enige. De enkelte lands delegater kjemper om å få fjernet, få styrket eller svekket de forskjellige formuleringene, eller få med nye formuleringer. På denne måten blir budskapene i SPM politisert og spisset, og budskapet avviker til dels betydelig fra de omfattende underliggende faglige delrapportene. Etter at SPM er godkjent av alle, endres den underliggende dokumentasjonen slik at den stemmer overens med SPM. Dette bryter med all vitenskapelig praksis. Det er derfor riktig å si at SPM er et politisk dokument heller enn et vitenskapelig dokument.
Klimapanelet utgir ikke prognoser – bare scenarier
Folk flest antar at Klimapanelet kommer med kvalitetssikrede prognoser. Basert dels på observasjoner og en mengde meget kompliserte modeller hvor mange variabler er svært usikre, lager panelet en lang rekke scenarier om konsekvenser av karbonutslippet. De fleste slike scenarier belegges med en som regel svært høy sannsynlighet for at de skal inntreffe. Men vi har allerede sett at temperaturprojeksjonene har feilet. Det er derfor god grunn til å være skeptisk også overfor mange andre modellscenarier.
Det å angi sannsynligheter og prosenter i kaotiske prosesser som klima, må skje med stor feilmargin og med de største forbehold. Det vet forskerne. Men slik er det ikke med den forsamlingen som sluttredigerer Summary for Policymakers. De fremstår utad som sikre. Paradoksalt nok er de blitt mer sikre etter hvert som avvikene mellom beregninger og observasjoner øker.
Professor J. S. Armstrong er en av verdens ledende prognoseeksperter. Han og hans medarbeidere har undersøkt en del av Klimapanelets scenarier og funnet ut at de brøt med 72 av 89 relevante vitenskapelige prinsipper for prognoseutvikling.
Om SPM, usikkerhet og sannsynlighet
Og hva sies om måten Klimapanelet omgås sannsynlighetsbegrepet på? Den høyt meriterte fysiker professor Pierre Darriulat sier i en britisk høring om klimaet blant annet: «Den måten som Summary for Policymakers håndterer usikkerheter på (dvs hevder at noe er 95 prosent sikkert), er sjokkerende og dypt uvitenskapelig. For en vitenskapsmann er dette enkle faktum tilstrekkelig til å diskreditere hele sammendraget. Summary for Policymakers gir den gale oppfatningen at man kan kvantifisere presist vår grad av tiltro til klimamodellenes projeksjoner, hvilket langt fra er tilfellet».
Darriulat vet hva han snakker om. Han har vært forskningsleder i CERN i 7 år, der verdens fremste fysikere i 2012 fant Higgs-bosonet, noe som bare var mulig gjennom bruk av instrumentering, måleteknikk, datamaskin-teknikk, statistikk og sannsynlighetsberegninger på aller høyeste nivå. Han har også interessert seg for klimaspørsmål i 10 år. Dette vitnemålet bør være en tankevekker.
Togradersmålet er ikke noe «vippepunkt»
En fremtredende klimaforsker innen IPCC uttaler at togradersmålet bare er en pragmatisk politisk konstruksjon. I siste mellomistid var middeltemperaturen 2-3 C høyere gjennom flere tusen år (figur i KN 128 fra iskjerner på Grønland) en tid med langt flere fordeler enn ulemper.
FN blir mer og mer som den moderne utgave av oraklet i Delfi. Alt som kommer derfra blir trodd av allmuen.
Det er forstemmende å lese Donna Laframboise sin bok om IPCC og deres fuskerier, og kanskje mer pga «elitenes» vellykkede anstrengelser for å hindre den i å bli lest.
Takk til Stein Bergsmark.
Ved å google litt finner jeg følgende:
Instituttleder med feil om FNs klimapanel
Innlegg av Audun Rosland, avdelingsdirektør i klimaavdelingen i Miljødirektoratet, i Dagbladet 25. november 2014.
Det er flere alvorlige feil i innlegget om FNs klimapanel (IPCC) fra Hans Borge, leder for Institutt for petroleumsteknologi ved Universitet i Stavanger (UiS), i Dagbladet 18. november. Som nasjonalt kontaktpunkt for klimapanelet i Norge, ønsker vi å gjøre oppmerksom på dette.
FNs klimapanel er ikke et politisk organ, og det skriver heller ikke klimapanelet på sine hjemmesider at de er, slik Borge hevder. Klimapanelet er en vitenskapelig organisasjon.
Så er det bare å gå til IPCC’s hjemmeside. Inntil for en tid siden, sto det klart: IPCC is a scientific body, og et par setninger nedenfor sto det IPCC is a political body. Nå ser jeg at ordlyden er forandret til:
Because of its scientific and intergovernmental nature, the IPCC embodies a unique opportunity to provide rigorous and balanced scientific information to decision makers. By endorsing the IPCC reports, governments acknowledge the authority of their scientific content. The work of the organization is therefore policy-relevant and yet policy-neutral, never policy-prescriptive.
Men da blir spørsmålet: “Intergovernmental nature”, er ikke det det samme som «political body»? Hvordan kan regjeringsrepresentanter fra hele verden være de som sikrer vitenskapelighet? Jeg anbefaler folk å lese hva Michael E. Mann – mannen som «oppfant» hockeykølla – skriver om hvordan Saudi-Arabia sammen med Kuwait forsinket et «vitenskapelig» utsagn med et døgn eller mer fordi de ikke likte en av setningene.
Det er etter mitt syn svært alvorlig at avdelingsdirektøren for klimaavdelingen i Miljødirektoratet kan gå ut med utsagnet gjengitt over. Dessverre er Dagbladet mer lest enn Klimarealistenes blogg.
Stein Austveg, Drammen