Hva koster klimapolitikken?

Forfattet av Rögnvaldur Hannesson, professor emeritus ved Norges Handelshøyskole

Professor Hannesson, som er medlem av Klimarealistenes Vitenskapelige Råd, har forfattet denne introduksjonen til en lengre analyse over statens klimautgifter over statsbudsjettet for årene 2017, 2018 og 2019, inklusive tapt proveny for elbiler. Tallene kan anslås til 35,5 milliarder for 2017, og blir neppe mindre enn 40 milliarder for 2018 eller 2019. Se dette notatet for et detaljert anslag av disse utgiftene, hvor det redegjøres for beregningsmetode og usikkerhet. Redaksjonen har fylt ut introduksjonen med utdrag fra anslaget, og har selv tilført et avsnitt for bedret forståelse av helheten..

Introduksjon
Dette dreier seg om statsbudsjettets utgifter til klimapolitikk, basert på en tilsvarende beregning i 2017 for påløpte utgifter for 2015. Denne gangen inkluderer jeg påløpte utgifter for 2017, saldert budsjett for 2018, og forslag for 2019 slik det foreligger ultimo oktober 2018.

Alle beløpene er ikke nødvendigvis reelle kostnader (noen er overføringer), de er uansett viktige for prioriteringer på statsbudsjettet. Mer penger til klimapolitiske formål betyr enten mindre til andre formål eller mer bruk av penger fra Oljefondet.
En viktig merknad er at de største kostnadene for klimapolitikken ikke nødvendigvis kommer til syne over statsbudsjettet. Viktigst her er nok elektrifiseringen av oljeplattformene, hvor mye penger blir brukt på tiltak som ingen virkning har totalt sett.
Nok et aspekt er de mange mindre gode valg folk blir tvunget til på grunn av klimapolitisk betingede restriksjoner; færre parkeringsplasser, avgifter på bensin- og dieselbiler og ditto drivstoff, samt byfortetting som reduserer tilbud av eneboliger. Alle disse forhold ble berørt i notatet fra 2017.

Fordelingen på departementene
Tradisjonelt har pengebruken gått gjennom 5 departementer, men i år kommer Nærings- og fiskeridepartementet til som nok en aktør, med «Nysnø klimainvesteringer». Tall i hele millioner, rundet ned.

Tallene over summerer seg til 13,9 mrd for 2017, 14,3 mrd for 2018 og 16,9 mrd for 2019. (Red.anm. Merk spesielt den usikkerhet som ligger i anslått prosentandel på klimatiltak, av hver post i tabellen.).

Men det er mer.

Uteblitte inntekter
Disse har samme virkning på statsbudsjettets saldo som direkte utgifter. Elbiler er fritatt fra engangsavgift og moms. Vi anslår tapet av engangsavgift til 9,2, 12,7 og 18,9 milliarder for 2015-17 og tapt moms til 1,6, 1,6 og 2,6 milliarder for de samme år (for detaljer, se Vedlegg 2 i notatet vi lenket til i ingressen).

Dermed er vi kommet opp i en kostnad for klimapolitikken på 35,5 milliarder for 2017. For 2018 og 2019 kan den samlede budsjettkostnad forventes å øke til 40 milliarder og vel så det.

Ikke overraskende er det Klima- og miljødepartementet som har den største delen av klimautgiftene, ca. en halvdel av de budsjetterte midler for 2019. Av disse går nesten en tredjedel (tre milliarder er budsjettert for 2019) til internasjonale klimatiltak. Mesteparten av dette går til å forhindre avskoging i Indonesia, Brasil og Colombia.

I denne sammenheng bemerker redaksjonen at alle disse tre landene er plaget av omfattende korrupsjon, og i en reaksjon på disse forholdene har Brasil nå med klar margin valgt en president som er klar på at Brasil skal forlate Paris-avtalen, etter mønster fra USA.

Hva får man igjen for pengebruken?
I 2030 skal Norges utslipp være redusert med 40 % i forhold til 1990. Men så langt går det ikke så godt. I fjor var utslippene fortsatt litt høyere enn i 1990. Dette har å gjøre med den allmenne velstandsutvikling siden den gangen; petroleumsnæringens vekst og veksten i bil- og flytrafikk. Er det dette man ønsker å reversere?

Enkelte utsagn fra offentlig hold kan tyde på det. Miljøverndepartementet er for eksempel opptatt av å fremme tett bebyggelse i byene slik at man kan gå eller sykle eller reise kollektivt istedenfor å kjøre bil. I den hensikt tilbys såkalte «miljøpakker» til Norges byer. Arendal har takket nei.

Skal vår levemåte reverseres?
Antakelig kan en stor porsjon norske velgere styre sin begeistring for å leve med den energibruk våre forfedre hadde i 1905. Utgiftene på statsbudsjettet, eller uteblevne slike, er interessante fordi de forteller oss noe om prioriteringer. Enten går de på bekostning av utgifter til andre formål eller så betyr de mindre penger inn på Oljefondet.

De direkte utgifter, til miljøpakker er nesten 14 mrd. i 2017, er nesten like meget som staten brukte på nybygging og vedlikehold av riksveier det året (14,6 mrd. i 2017). Kanskje vi burde ha oppgradert litt flere veier?

Flere behov melder seg. De 14 mrd. er mer enn nok for å oppfylle NATOs 2 %-mål om utgifter til forsvar (det mangler 13,7 mrd. i budsjettforslaget for 2019). Har vi så mer å frykte fra klimaendringer enn fra Putin?

Staten kunne eliminere bompenger
Fritak for engangsavgift og moms for elbiler, anslagsvis 21,5 mrd. i 2017, overstiger det bilistene betaler i bompengeavgifter (10–11 mrd. i 2015–17). Ved å oppheve disse fritakene for elbiler kunne staten eliminere alle bompenger uten budsjettmessige konsekvenser.

Kost og nytte?
Nytten er neppe i nærheten av å motsvare kostnadene. Norges utslipp av klimagasser er 0,12 % av verdens utslipp (tall fra 2012, kommentert av Øystein Noreng her) og således uten nevneverdig virkning på klodens klima.

Hva gjør andre utslippsland?
(Redaktør Geir Aaslid tilføyer) Sammenligner vi Norges utslipp, på 0,12 % av totalen, med andre dominerende aktører, ser man lettere belastningen med våre tiltak. Kina har 27,6 % av verdens utslipp, USA 15,2 % og India 7 %.  Av disse tre har USA klokelig meldt seg ut, mens de to øvrige er unntatt Parisavtalens utslippsbegrensninger frem til 2030.

Mens Norge med sine 0,12 % av totalen skal redusere sine utslipp med 40 %, har de øvrige ingen forpliktelser. Nevnes må også at Kina med sine 27, 6 % av totale utslipp, de siste ti årene har hatt en 3,2 % økning i egne utslipp – hvert år! Kinas utslippsøkning har i hvert år vært 7 ganger større enn Norges samlede utslipp.

Hvordan kan dette bildet gi noen som helst klimaeffekt ?

Det større bildet og Kyotoavtalen
Og så er det spørsmålet om den globale oppvarming skyldes utslipp av klimagasser eller om den skyldes naturlige variasjoner. Det vet ingen med sikkerhet.

Enn videre, den moderate oppvarming som har funnet sted siden den lille istid har vært gunstig for Norge; lengre og varmere somre og dermed vekstsesong, mildere vintre. Litt mer av det samme ville neppe gjøre noen skade. Det eneste sikre som kan sies om virkningene av varmere klima er at noen land og regioner kommer til å vinne mens andre taper. Norge vil med all sannsynlighet bli blant vinnerne.

Det burde oppfordre til edruelighet at Kyotolandenes tiltak til å redusere utslipp av klimagasser ikke har betydd noe som helst globalt; de samlede utslipp har fortsatt å øke og det har konsentrasjonen av kulldioksid i atmosfæren også gjort. Likevel kjører man videre stikk i strid med all fornuft og med nærmest religiøs overbevisning.

Konklusjon
Skal Norges innsats ha noen verdi i klimasammenheng – forutsatt at CO₂ her er klimadriveren – må jo våre utslippsbegrensninger  faktisk virke. Fysisk har norske utslippsbegrensninger i den totale verdenssammenheng ingen effekt , fordi de er for små til å bety noe som helst i forhold til de store. .

Det eneste som da står igjen er symbol-effekten: At utslippsbegrensninger HER vil påvirke andre.  For en slik «feel good» symboleffekt, men med ingen virkning i realpolitikkens verden betaler vi da svært dyrt.