Klimanytt 145, av Ole Henrik Ellestad
Et drivhus er effektivt fordi det stenger varm luft inne. Men på vår klode er det motsatt. Oppvarming på jordoverflaten gir oppadgående luftstrømmer (konveksjon) som representerer nesten 100% av energitransporten fra jorden til verdensrommet den første kilometer. Høyere opp bidrar gradvis mer vanndamp og CO2 med utstråling. IPCCs formidling av drivhuseffekten er misvisende, og bidraget fra CO2 uanstendig overdrevet. I noen klimanytt fremover skal vi belyse hvorfor.
Et drivhus er vanligvis et hus med vegger og tak av «glass». Hovedprinsippet er at oppvarmet luft holdes innenfor veggene, og derved blir det høyere temperatur innenfor enn utenfor. Innstrålt sollys, varme, CO2 og vann er viktige faktorer for plantevekst. Fotosyntesen i drivhuset stimuleres ytterligere ved at CO2-mengden økes fra naturlig nivå på rundt 300-400 milliontedeler (ppm) siste 100 år til rundt 1000 ppm (en promille).
Blir det for varmt en sommerdag åpnes takluker. Varm luft stiger opp (konveksjon) og unnslipper. Og det er det samme som skjer på jordoverflaten. Der finnes ikke noe hinder. Oppvarming ved bakken får luften til å stige opp. Vi kan oppleve det om sommeren med solgangsbrisen. Sjøen er varmere enn land om morgenen. Luften varmes mest opp der og stiger opp. Vinden «etterfyller» ved å blåse fra land og utover sjøen. Etterhvert som landjorden varmes opp snur vinden. Konveksjonen (oppadstigende luft) står for nesten 100% av varmetransporten fra jordoverflaten mot verdensrommet den første kilometer. Uten konveksjon ville klodens overflate med sin atmosfære vært 60-90 C varmere. Utstråling til verdensrommet fra infrarød aktive molekyler (klimagasser som vann og CO2) får deretter gradvis større betydning, men blir dominerende først flere kilometer høyere.
Varmen ved bakken genereres bl.a. av infrarød utstråling fra bakken som delvis fanges opp av drivhusgasser og overføres umiddelbart til varme. Vanndamp dominerer med over 95%, og økningen i CO2 har liten effekt. Som en våt svamp som bare kan ta opp litt mer vann. IPCC-leirens bruk av drivhus-begrepet og analogi med et teppe rundt jorden er derfor en grov overforenkling og direkte misvisende, men tjener propagandaen overfor lekfolk og skoleelever. Også forskere som ikke har gått inn i detaljene, er uvitende. For oppvarming-en som økt mengde drivhusgasser gir ved bakken, er i henhold til IPCCs egne teorier og beregningsresultater, meget beskjeden nettopp fordi varmen transporteres raskt oppover. Et økt oppvarmingsbidrag fra klimagasser som CO2, skal ifølge teorien gi klart størst temperaturøkning høyere opp i atmosfæren, ca 8-10 km over tropene («hot spot»). Nå skjer det noe økning der vanndamp kondenserer til skyer, for da frigjøres store varmemengder. Men «hot spoten» observeres ikke.
Det er vitenskapelig sett et paradoks og meget betenkelig at IPCC bagatelliserer temperaturmålinger med satellitter og værballonger som måler i områder der deres teori primært skal gi endringer, og i stedet prioriterer bakkedata som i større grad reflekter bidrag fra naturlige variasjoner i sol, vinder og havstrømmer.
Kompleksiteten øker ved at atmosfæren, spesielt vanndamp, varierer fra ekvator til pol og i høyden. Atmosfæren deles inn i en rekke lag med avtagende trykk oppover (troposfære, stratosfære osv). I disse lagene har drivhusgassene ulik effekt. Mens økt CO2 gir litt dårligere utstråling i troposfæren, så øker den i stratosfæren, og enda høyere opp bidrar den til å sende ut enorme energimengder under solstormer (NASA). Så hva blir nettoeffekten? Og økt ozonmengde absorberer mer energirik stråling fra solen, beskytter oss før den når overflaten, men gir betydelig oppvarming i stratosfæren. Dette påvirker viktige forhold høyt oppe med effekter som forplanter seg ned i troposfæren. Dette er bare en liten smakebit på kompleksiteten og IPCC-modellenes utilstrekkelighet. I tillegg kommer periodiske endringer i skydekket som gir mange ganger effekten av CO2-dobling