Klimanytt nr. 361 Redaktør: Ole Henrik Ellestad.
Forfattet av Ole Henrik Ellestad.
Nye forskningsresultater fra MIT viser at energi fra lys kan ‘rive løs’ vannmolekyler i overflaten uten ytterligere tilførsel av varme – en nyoppdaget mekanisme på linje med fordampning. Dette forsterker forståelsen av at fotomolekylære effekter er et viktig element i vannets overflatesjikt som er den viktigste temperaturregulatoren på kloden.
Sola varmer opp havet
Det har lenge vært kjent at vann absorberer infrarød stråling umiddelbart. I realiteten absorberes all IR-stråling innen 30 µm (milliontedels meter) dybde. Energien tilføres overflatemolekylene og bidrar til fordampning som er en essensiell temperaturregulerende prosess på jorda.
Den vitenskapelige forståelsen er at solas synlige stråling absorberes gradvis (KN 216) og bidrar til havoppvarming og fordampning fra overflaten. Den øker markant med overflatetemperaturen (Clausius-Clapeyrons ligning). Dette leder til begrepet ‘cold skin’ som skal reflektere at de øverste molekylære lag har en litt lavere temperatur enn de underliggende lag fordi fordampningen krever varme. De ytterste molekylære lag vil bestemme overflatetemperaturen som bestemmer strålingen/energien ut fra overflaten til rommet og som er en av nøkkelfaktorene i drivhuseffekten (Stefan-Boltzmanns lov).
Solstråling løsriver overflate molekyler
En gruppe fra det anerkjente MIT i USA har i senere år publisert artikler der de har målt at synlig lys som når overflaten, også kan løsrive vannmolekyler i vannets overflatesjikt til atmosfæren uten direkte varmebidrag fra omgivelsene (fotomolekylær effekt), eventuelt ut over det bakgrunnsnivå som finnes.
En kunstnerisk illustrasjon (NB!) fra omtale av fenomenet er vist i bildet der molekylene er i ferd med å forlate vannoverflaten. Så langt er resultatene verifisert i 14 ulike tester.
Eksperimenter viste at initialt ble det observert en svak nedgang i overflatetemperatur, men den flater ut etter hvert. Fenomenet observeres for dråper så vel som plane overflater. Størst effekt observeres for en strålingsvinkel på 45 grader og ved egnet polarisering av lyset (størst ved transversell magnetisk polarisering) og i det grønne bølgelengdeområdet. Sistnevnte forhold har ennå ikke funnet sin forklaring ettersom grønt lys absorberes svakest i vann.
Resultatene kan i fremtiden bidra til å øke forståelsen av dannelse og oppførsel til skyer siden målinger viser at skyer absorberer mer solstråling enn dagens fysikkteori tilsier. Data fra flybaserte sensorer på tokt over og under skyer viser forskjeller, men det har vært debatt om forskjellene er reelle eller bare er måleirregulariteter. Nå tyder de nye eksperimenter på en reell forskjell (likevel har det i flere år vært ropt om konsensus!).
Forfatterne hevder at studien viser at den fotomolekylære effekten inntrer i utstrakt grad i naturen fra skyer til tåke, hav- og ferskvannsoverflater, jord og planter, og at det vil ha betydning for forståelse av viktige prosesser i naturen og derved for forholdene på kloden (muligens også bidra til mer effektive avsaltingsanlegg for ferskvannsproduksjon?).
Hav representerer 71 % av klodens overflate, anslagsvis 3 % er ferskvannsområder/våtmarker og 5 % er kryogene is-/snøbelagte områder. Resten er landområder med ulik solinnstråling, høyde over havet, vegetasjon som former klimasonene (Köppens klimasoner, KN 343). Vann er dominerende bidrag fra jorda til å forme klima ved sine dominerende, mangeartede prosesser så vel som ved utbredelse på jordoverflaten. IPCC omtaler derimot CO2 som ‘klimadriveren’ basert på en rekke manipulerende ‘krumspring’.
Solas innflytelse på hav og vann
Den delen av sollyset som ikke ‘river løs’ vannmolekyler i overflaten (MIT-studien) vil gradvis absorberes helt ned til 200 m i åpent hav (venstre), men bare 50 m i kystsonen (høyre) slik figurene under viser. Merk også endringer i bølgelengdeområdet for minimumspunktene fra det blå (venstre) til det grønn-gule området (høyre). Solinnstrålingen er i gjennomsnitt 340W/m2 ved klar himmel og bidrar da med rundt 250W/m2 ned i havet. Til sammenligning er effekten av økt CO2 på bare ca. 2 W/m2, og 4W/m2 ved CO2-dobling iht. IPCCs beregninger.
IR-strålingen går bare inntil 30 µm (1000-dels millimeter) ned i overflatesjiktet og vil der tilføre energi i det molekylære overflatesjiktet og det medgår til fordampning.
Mekanismene for oppvarming av havet og vannområder på land er annerledes enn for faste landområder. Fordampningen er klodens hovedregulator for energi (og derved temperatur). IPCC skiller i sine data mellom hav og land, men søker likevel å gi et inntrykk av at havet varmes opp av økt CO2 hvilket er feil.
Vann har meget stor varmekapasitet. Ett gram vann krever 1 kalori (cal) å varme opp én grad Celsius. Det krever 80 kalorier å smelte ett gram is og 540 kalorier å fordampe ett gram vann (1 cal = 4.1868 Joule). Det fordampes 1170 kubikkilometer vann hver dag med en enorm energimengde.
Endringer registreres over årstidene, men ellers er det kun små midlere variasjoner i de øverste vannlag. Havet er siden 2004 bare oppvarmet 0.04 C ned til 1900 m (ARGO-bøyer). Halvparten av vannmassene befinner seg under 3500 m, så i praksis er havets temperatur uendret etter 75 års CO2-effekt. En temperaturøkning på 0.2 C i de øverste 100 m i tropisk sektor der solinnstrålingen er størst, kan samsvare med tidligere registrerte endringer i 60-års syklus for Golfstrømmens variasjoner og avledede effekter i Arktis.
En noe større temperaturøkning på de entydige landområder vil ikke kunne endre klodens forhold vesentlig eller være noen trussel.
Konklusjon
Den fotomolekylære effekten støtter opp om, utvider tidligere observasjoner/teorier og styrker hovedkonklusjonen om at det er sola som varmer opp havet/ferskvannsområder – ikke CO2. Samtidig kommer ny kunnskap om fotomolekylære effekter i vannoverflaten som kan øke forståelsen om prosesser i vannoverflaten og skyer.
Havets rolle og dominans er finregulatoren for kloden innen rammen av sola og universets påvirkning. Det styrkes av ytterligere ny kunnskap som samtidig viser at det ikke er grunnlag for vitenskapelig konsensus og at det heller ikke er eller kan bli noen klimakrise.
Takk for en meget god opplysende artikkel som motvekt mot de ikke verifiserbare, udokumenterte klima påstandene som hypes opp i presse og media. Synd at så mange på denne måten blir manipulert inn i CO2 narrativet.
Meget interessant. Har også lest flere artikler om havet og dets virkning/ikke virkning og mye rart om Co2 som er en naturlig gass som vi trenger.
Jeg vil gjerne stille et spørsmål:
Så godt som alle varmestrålene i CO2 spekteret blir absorberte på 20 m. Det viser likningen for Lambert-Beers lov, som er 100% pålitelig. Derfor hjelper det ikke med mer CO2 i luften, for det er ikke igjen flere varmestråler igjen
Dette står utenpå boka:»KLIMAET vitenskap og politikk av Per Engene og Gøran Tullberg.
Er dette noe, Redaktør: Ole Henrik Ellestad, støtter?
I havet går det bare rundt 25 µm ned grunnet den høye tettheten. I lufta vesentlig lengre. Engene/Tullberg referer til den største, sentrale absorpsjonstoppen i et bredt absorpsjonsbånd og det er sikkert riktig uten at jeg har sjekket det mot andre målinger. Men det er andre deler av det brede båndet, vingene, som ikke har maksimal absorpsjon. Her ligger det muligheter ved økning. Men selvfølgelig vesentlig mindre verdier.
Fra IR-instrumenter er erfaringen at i en strålelengde på rundt 2 m vil det være svært lite energi i strålen for frekvenser som svarer til absorpsjonsbåndene til CO2. Derfor sirkuleres luften /benyttes vakuum som renser. Men selv det gir liten endring bortsett fra i emisjonsvinduet 900-1100 cm-1 for vanndamp. Derfor renser man luften for vanndamp (viktigst), og da blir det bra.
Engene/Tulberg har fokusert på absorpsjonsdelen slik IPCC og medieomtalen gjør. Men oppvarmingen fra CO2 er differensen mellom absorpsjon og emisjon i den vertikale profilen til toppen av atmosfæren. Den påvirkes av de termodynamiske prosesser, trykk- og temperaturprofil samt CO2-mengden (varierer) i strålen. Dette endrer seg på andre måter. Se f.eks. KN 297 og 300. Polare områder har inverson med stigende temperatur og da blir emisjonen større enn absorpsjonen. Mer CO2 gir da avkjøling. Me det står det intet om i IPCCs rapporter.
Et fascinerende blide og artikkel dette.
Selv har jeg brukt de termodynamiske lover til å trekke vannet ut av et hydraulisk ring line anlegg på en borerigg hvor hydraulikkoljen (ca 3 m3 olje) var helt forurenset av vann som var emulgert og oljen blitt hvit. Må si jeg ble veldig positivt overrasket over hvor fort oljen ble renset og god som ny. Så de termodynamiske lover kan nok brukes til litt av hvert.