Grov klimaensretting i Aftenposten

Redaksjonen kan i dag avsløre det hittil groveste tilfellet av klimaensretting i Aftenposten. En verdensledende klimaforsker og meteorolog ble tilbudt spalteplass i Aftenpostens Vitenspalte, men avisen fikk kalde føtter da en av deres egne hellige kuer (konsensus som vitenskapelig argument) ble truet av teksten. Her er forhistorien presentert for første gang, sammen med den nøyaktige teksten Aftenposten ikke ville ha på trykk. Dette er en tekst alle journalister og politikere burde lese. Til venstre fotoet av professoren ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) som lenge har vært rangert som det ypperste universitetet på vår planet.

Bakgrunn
For snart to år siden var professor Richard Lindzen (M.I.T.), en av verdens ledende meteorologer i Oslo hvor han holdt to foredrag (se videoer her), og i den forbindelse ble Aftenposten VIten tilbudt et innlegg fra Lindzen via en profesjonell kommunikasjonsrådgiver, noe avisen takket ja til. Men da teksten var oversatt og overbrakt avisen, var tonen en helt annen.

Hellige klimakuer i Aftenposten?
Avisen hadde sammen med lobbyister i klimaindustrien møysommelig over tid bygd opp et falsk bilde av en 97 %-konsensus blant beslutningstagere. Dette er en konsensus som for det første ikke eksisterer og som for det andre er irrelevant i enhver vitenskapelig sammenheng. At konsensusargumentet er irrelevant er åpenbart for enhver med den grunnleggende forståelse man får via et grunnkurs som Ex.Phil. Avisen måtte derfor finne vikarierende argumenter og endte med å nekte å akseptere en tekst de i utgangspunktet hadde bedt om å få skrevet til egen Vitenspalte.

I og med at Lindzen er blant de aller mest respekterte medlemmer i Det Norske Vitenskabs Akademi, så virker det noe spesielt at Aftenposten nekter ham å dele sin viten – og bedre blir det ikke av at denne yngre forskeren kort tid før fikk tilgang til samme spalte for å dele sin egen uviten.

Her er kommunikasjonen mellom partene i forkant, etter en innledende samtale hvor man tok opp noe av det tvilsomme i Samsets konsensus-oppslag i Aftenposten Viten samme dag. Blant annet ble tallet 97 prosent omtalt der som «det omdiskuterte tallet» innledningsvis, men det ble omhyggelig unnlatt å ta med tekst som forklarer hvorfor dette tallet er omdiskutert. Her er det innledende svaret (epostadresser er fjernet av personvernhensyn, red.anm.):

Sendt: 21. mai 2015 13:52
Til: Nærland, Mina Hauge
Emne: MIT-professor i Aftenposten Viten?

Dersom ein professor emeritus ved MIT, (Massachusetts Institute of Technology, Departement of Earth, Atmospheric and Planetary Sciences), med over 200 publiserte artiklar og bøker bak seg, kunne tenkje seg å skrive i Aftenposten Viten – hadde det vore interessant, sånn i utgangspunktet?

Man spør naturligvis ikke en slik kapasitet som Lindzen om å skrive et avisinnlegg uten først å forsikre seg om at avisen vil ta imot teksten. Navnet ble ikke oppgitt her, men det var ikke vanskelig å gjette seg til hvem det handlet om da det ikke er hvert år Oslo får et slikt besøk fra MIT.

Fra: Nærland, Mina Hauge
Sendt: 21. mai 2015 14:07
Emne: SV: MIT-professor i Aftenposten Viten?

Takk for henvendelse. Jeg regner med du tenker på Richard Lindzen? Det er i utgangspunktet stas med smarte folk fra utlandet, men det er også slik at vi aldri lover på forhånd å publisere artikler vi ikke har lest. Og det er jo vanskelig jamfør det du nevner om ikke å kontakte ham uten at vi vil ha det.

Man ble så enige om at Lindzen skulle svare på Samsets innlegg samme dag, hvor avisen i utgangspunktet var positiv, men uten noen 100 % garanti for at teksten ble akseptert. Med sommerferie og oversettelser tok det hele litt tid:

Den 28.08.2015 10:30, skrev Jan-Erik Solheim:

Kjære Mina Nærland

Jeg viser til annonse fra Viten-redaksjonen om formidling av aktuelt forskningsfelt.

Vedlagt følger et innlegg av Prof. Richard Lindzen, en av verdens fremste klimaforskere,  som besøkte Norge i mai 2015 og holdt foredrag ved Universitetene i Oslo, Bergen og Stavanger.  Innlegget er skrevet på engelsk og oversatt av undertegnede som var ansvarlig for organiseringen av hans opphold i Norge. Jeg vedlegger både engelsk og norsk versjon, samt en kort (norsk) og en lengre (engelsk) beskrivelse av hans virksomhet.

Så virker det som om noen får kalde føtter, eposten blir liggende ubesvart i neste 3 uker, og det purres. Legg merke til at det er påfallende ofte at eposter blir liggende lenge når man debatterer MOT avisens redaksjonelle linje i klimasaken.

Emne: SV: Om klimavitenskap av Prof. R. Lindzen
Dato: 18.09.2015 10:28
Fra: «Lauritsen, Eivind Nicolai»

Hei Jan-Erik,

Beklager veldig sent svar, her har vi hatt en rutinesvikt på vår side, og teksten er ikke blitt vurdert før nå.

Vi beklager å måtte si at vi ikke kan anta denne teksten.

Den tar opp et spennende tema, men poengene den kommer med er allerede grundig diskutert, også i Aftenposten. Det er bred enighet om at metodikken bak 97prosentkonsensusen har svakheter, men å snu det på hodet slik artikkelforfatteren gjør her virker uredelig. Siden 97 prosent ikke skriver at de mener dette i klartekst, så ber forfatteren oss om å tolke dette til at 99 prosent mener det absolutt motsatte?

Forutsetningen til Lindzen/Legates  er slik jeg forstår at det må kreves støtte til «CO2 var årsak til en overveiende del av temperaturstigningen», altså det som betyr aller mest. Det er stor usikkerhet så det er vel vanskelig å fastslå i så bastant grad. Men å konkludere med at forskerne dermed ikke mener menneskeskapte CO2-utslipp bidrar til temperaturøkning noe, er en altfor enkel oppsummering av feltet.

Alt godt,

Eivind Nicolai Lauritsen

Aftenposten Viten

Sluttresultatet ble altså at «det ikke var noe stas når litt for smarte folk fra utlandet» skulle skrive for Aftenposten.

Avisens redaksjonelle linje står fast – nesten ingen tillates å ytre seg i avisen hvis man motsier eller motarbeider det ufeilbarlige FNs klimapanel (IPCC). Hvilken kompetanse kritikeren har later til å være helt uten interesse for avisens redaksjon Interessant er det også at avisens ordbruk i avslaget inkluderer «uredelig» når man karakteriserer teksten man ikke vil ha.

Richard Lindzen var på dette tidspunktet klar på at han ikke ønsket å bruke mer tid hverken på Aftenposten eller øvrige medier i Norge.

Her følger teksten som ble for sterk for Aftenposten, forfattet av et medlem av DNVA som er blant verdens ledende meteorologer og klimaforskere. (teksten kan lastes ned i PDF-format herfra):

Forskernes klimauenighet

Richard Lindzen, professor emeritus MIT, Department of Earth, Atmospheric and Planetary Sciences

I 2001 var jeg hovedforfatter for kapitlet «Physical Climate Processes and Feedbacks» i tredje hovedrapport fra FNs klimapanel (IPCC). Jeg påstår ikke at alt var såre vel i klimaforskningen den gang, men utviklingen siden har ikke vært god sett fra en forskers synspunkt. Vi nærmer oss et punkt der vitenskapen i seg selv mister sin relevans, da samfunnsdebatten om klima lever sitt eget liv. Denne legger i sin tur uheldige føringer på forskningen og hvordan den presenteres.

Før jeg går videre, vi jeg si til dem som raskt faller av lasset når fagfolk diskuterer klima, inkludert de fleste aktører i media og politikk: Det er forståelig å da holde fast ved det man har hørt før, gitt at du har blitt forsikret om at 97 pst av forskerne er enige. Som at det er konsensus, og at 97 pst av forskerne er enige. Selv om konsensus ikke er vitenskapelig relevant, er det sterkt overbevisende for de vitenskapelig ukyndige. Det er derfor nyttig å vite hvordan «97 pst.» ble til.

Konsensus om global oppvarming har blitt definert på tre måter: 1. Uspesifisert: Menneskeaktivitet bidrar til global oppvarming. 2. Standard: Menneskeaktivitet er høyst sannsynlig årsak til mesteparten av den globale oppvarming siden 1950. Og 3. Katastrofal: Våre klimagassutslipp vil få katastrofale følger.

I en undersøkelse (Cook m. fl. 2013) ble sammendrag av 11 944 artikler subjektivt vurdert. Disse ble funnet ved at man søkte på «global climate change» eller «global warming». Man konkluderte med at 97,1 pst. av artiklene støttet standard definisjon. Men 7930 av artiklene hadde ingen konklusjon om dette. En sjekk på datamaterialet (Legates m. fl. 2013), viste at de kun hadde funnet 64 artikler (dvs. 0,5 pst.) som støttet standard definisjon. Over 99 pst. av de 11 944 artiklene hadde altså ikke konkludert med at CO2 var årsak til en overveiende del av temperaturstigningen siden 1950. En nøyere sjekk av disse 64 viste at det kun var 41 som uttrykte støtte i klartekst. Dvs. 0,3 pst. av artikkelsamlingen. Dermed kan vi konkludere at 99,7 prosent ikke ga klar støtte til påstanden om at mesteparten av oppvarmingen siden 1950 skyldes menneskelig aktivitet.

For å få sine 97 pst. hadde Cook m.fl. altså fjernet de 7930 artiklene uten konklusjon og tatt med både dem som støttet uspesifisert og standard definisjon. Det ga 986 artikler eller 25 pst. I tillegg var 2910 artikler som de mente ga «implisitt støtte», lagt til. Da ble det 97 pst. Selv i politikk og lobbyisme hadde dette vært for drøyt. I normal vitenskap er det uhørt. Like fullt er det blitt et premiss for debatten. Og som eksempel på uryddig trav i presentasjon av resultater fra klimaforskning, er det dessverre langt fra unikt.

Men hvorfor skjer slikt? Jeg vet ikke. Jeg tør bare nevne at et langt liv i forsknings- og universitetsmiljø har vist meg at hverken prestisje, karrieremuligheter eller tilgang på forskningsmidler er irrelevante faktorer. For statsledere uten vitenskapelig kompetanse er det mindre fristende å vise uenighet, for deretter å bli anklaget for kunnskapsvegring. Om disse egentlig bryr seg, er en annen sak.

Så til fagdiskusjonen, der man er enig om mye:

Klimaet endrer seg – noen ganger raskt, andre ganger langsomt.

CO₂ er en svak drivhusgass. Mer CO₂ i atmosfæren skal bidra til noe oppvarming

Menneskelig aktivitet kan øke CO₂-mengden i atmosfæren, selv om økt temperatur i seg selv kan bidra til dette.

Men dette er trivielt for politikken, og kan neppe legitimere kraftige CO₂-kutt. Husk at 80 pst. av energien fortsatt kommer fra fossile kilder, i en verden der fattige roper etter økonomisk vekst. Det store spørsmålet er: Hvor mye betyr menneskenes CO₂-utslipp? Er den stor nok til å bli farlig; er den like stor som fra andre kilder? Her er det en meningsfull uenighet. For å forstå denne, bør man vite litt om selve klimaforskningen.

De sentrale disiplinene for å forstå hvordan klimaet fungerer, er dynamisk og fysisk meteorologi. Det vi kaller klimaforskning, er en relativt ung vitenskap. Den har innslag fra fag som fysikk, matematikk, statistikk, kjemi, oseanografi, geologi, astronomi m.fl. I hver av disse har eksperter sine spesialfelt – få har det store overblikket. Det er et problem når sammenhengene er så mange og kompliserte.

En viktig del av forskningen er å lage modeller. Klimamodeller er omtrentlige forsøk på å finne numeriske løsninger på de underliggende ligningene. Da de ikke engang kan beregne effekten av noe så grunnleggende som skyer, blir de upresise, i verste fall ubrukelige. Skyer, som er avgjørende for å forstå klimaet, er ikke oppløst (i klimamodellene). IPCC har alltid anerkjent at skyer er en høyst usikker faktor.

Modellene brukes til å lage scenarier, dvs. vise muligheter. (Ikke prognoser i statistisk forstand. IPCC vedgår at de ikke kan lage slike.) Da mange parametre og sammenhenger er ukjente eller uløsbare med dagens modeller, må forskerne gjette. «Forutsette».

Sosialøkonomene sliter som kjent med noe av det samme. Fellesnevneren er at framskrivningene ofte feiler. Eksempel: IPCC konkluderte med at den globale temperaturen skulle stige med 0,2 grader per tiår fra år 2000. Nå er det gått 18 år uten målbar temperaturstigning. I samme periode har CO₂-innholdet i atmosfæren økt med 8 pst., utslippene fra menneskelig aktivitet med 34 pst.

Det jobbes hardt med å forklare dette. Den enkleste forklaringen er at klimafølsomheten for CO₂ er langt mindre enn forutsatt i modellene.

Andre muligheter er at endringer i havstrømmer er større enn det modellene viser, og at sola er viktigere enn antatt. Ingen av disse forklaringene utelukker hverandre.

Nylig har det blitt hevdet at datamaterialet kan justeres slik at det viser temperaturstigning. Men selv med slike justeringer vil endringene være mindre enn det de aller fleste modeller spådde. Dette er et viktig poeng: Spørsmålet er ikke om det er oppvarming eller ikke, men hvor mye oppvarming som finner sted. Det er her uenigheten er reell og viktig.