Her er to ferske saker av interesse. Først fra Budstikka om Jens Ulltveit-Moe og hans kritiker Trond Ellingsen om lønnsomheten til jobbene i det grønne skiftet. Sak to er grønn ytringsfrihet for akademikere i Australia, med Peter Ridd i hovedrollen. Der har Australias høyesterett hørt hans sak, men dom foreligger normalt ikke før om flere måneder.
Jobbene i det grønne skiftet
Jens Ulltveit-Moe er en av profetene som forkynner det grønne skiftets lønnsomhet, senest i Budstikka 19. juni. Der snakker han om lønnsomhet og verdiskapning og nevner jobbene i det grønne skiftet: vindmøller til havs og på land, hydrogen, fangst og lagring av co2 samt energiøkonomisering. Utelatt er at alt dette er subsidiert og ikke i nærheten av å være lønnsomt uten subsidier, med et mulig unntak for enkelte former for energiøkonomisering.
Jens Ulltveit-Moe er en mann med mange hatter, han er investor og industriherre, MDG-politiker og styreleder i Institutt for klimapolitikk – Cicero. Hos sistnevnte jobber han for sin politisk-religiøse tro på klimadommedag helt uten styrehonorar i 2020. Egen naturviten indikerer han som styreleder i Cicero ved å besvare kritiske klimaspørsmål med at kritikken kommer fra folk som tror kloden er flat. Hans egne grønne investeringer har pussig nok ikke vært i nærheten av den grønne lønnsomhet han forkynner for almenheten i Budstikka
Hans grønne investeringer har gått skeis, ifølge Finansavisen har han på 12 år tapt rundt 7,8 milliarder kroner på å redde klima. Og det var før resturantimperiet også måtte selges for å dekke vedvarende tap. Nå sitter han igjen uten sitt herskapelige hovedkvarter (DN-foto ovenfor fra lenken) og med et usalgbart maleri som er for stort for stua. MDG-politikeren har en fortsatt tro på klimadommedag samt en framtid uten fossil olje. Dette er også oppspinn, men den siste olje i MDG-kretser er en annen historie.
Kritikken i Budstikka fra Trond Ellingsen, Vettre, er konsis og drepende: Når Jens Ulltveit-Moe uttaler seg om grønne investeringer, skal man lytte, for dette kan han mye om. Hans egne penger er borte, ca 7,8 milliarder. Når han som medlem av MDG og argumenterer for flere «grønne jobber» i Asker og Bærum, da er det ikke hans egne penger han risikerer – det er skattebetalernes penger…
Det sies at med alder kommer visdom. Jens Ulltveit-Moe synes å være et unntak
Trond Ellingsen, Budstikka, 22.juni.
Når Ulltveit-Moe nå fremstår i Budstikka som MDG-er er han like virkelighetsfjern som hans partikollegaer Hulda Holtvedt som mente at Norge kunne leve av tang og tare, og nylig avgått byråd i Oslo, Lan Marie Berg.
Takk til Trond Ellingsen for treffende kritikk av en av Norges store grønne profeter. Sannelig har statens Institutt for Klimapolitikk – Cicero funnet seg en styreleder som passer til den klimapolitikken denne stiftelsen selv forkynner.
Grønn ytringsfrihet
Den grønne (akademiske) ytringsfriheten later til å være inspirert av George Orwells «Animal Farm», hvor alle dyr var like, men noen dyr var likere enn de andre. Slik er det også for de troende i IPCC-leiren og deres bukk-og-havresekk forskere som er likere enn alle de andre, med rett til å manipulere og utelate og til å vri og vrenge, både i Norge og i Australia.
Der nede, «down under», har Australias høyesterett hørt saken om Peter Ridd mot JCU (James Cook University), etter at fysikeren Ridd vant i laveste rettsinstans og fikk millionerstatning, men tapte ankesaken. På grunn av sakens prinsippielle betydning skulle hele 5 av 7 høyesterettsdommere følge saken. Peter Ridd har fått omfattende støtte, bl.a fra Australias Institute of Public Affairs (IPA). De melder at dommerne stilte gode spørsmål og erkjente betydningen av akademisk ytrigsfrihet.
Saken dreier seg om Peter Ridd og hans oppsigelse etter faglige kritiske kommentarer til andres forskning på Great Barrier Reef (GBR), korallrevet utenfor Australia som har blitt et ikon for klimaindustrien på lik linje med isbjørn og havforsuring. For detaljer se omtale hos Klimarealistene fra 2018 og 2019.
Disse ikonene symboliserer hvordan menneskets syndige livsførsel og utslipp ødelegger kloden, men det finnes ingen bevis. Eksistensen av faglig kritikk er derimot en trussel mot den betydelige pengestrømmen til universiteter som tjener godt på den useriøse og politisk korrekte forskningen på GBR og tilsvarende ikoner.
Virkeligheten er at korallrev blekes (koralldyret hiver ut den symbiotiske algen) stadig vekk grunnet endret havtemperatur, saltholdighet eller andre forhold, men etter en tid flytter det inn en ny alge tilpasset de endrede forholdene. Det fins tallrike eksempler fra seriøs forskning på at kaldere hav forårsaker akkurat samme bleking som varmere hav, og dette har pågått naturlig så lenge koraller har eksistert. Men som Jennifer Marohasy påpeker nederst her, så har forskning som påpeker at det ikke er noen krise for landets korallrev en tendens til å miste statlige forskningsbevilgninger.
IPCC-leirens politisk korrekte klimaforskning lever altså ikke i et vakum, den styres politisk av de galeste grønne politikerne, med passiv medvirkning fra alt for mange andre politikere som vet eller burde vite bedre. Ofrene for denne klimapolitikken inkluderer ensrettede universiteter og ensrettede medier.
Universitetets argumentasjon her er at Ridd ikke er marinbiolog eller klimaforsker og at han har brutt etiske retningslinjer i ansettelseskontrakten. I rettsmøtet argumenterte JCU også for at etiske retningslinjer tilrettelegger for ytringsfrihet ved å sette grenser for den.
Tiden vil vise hvorvidt Høyesterett i Australia er så lettlurt.