Grønn galskap fra Høyre

Senest i en kronikk i VG 19.april viser ledende politikere en grensesprengende uforstand på klima- og energipolitikk. De to politikere Tina Bru og Nikolai Astrup vil ha to norske månelandinger, helt uten hensyn til de stadige kostnadssmellene, der regjeringen Stoltenberg endte på null månelanding.

Lille speil på veggen der…

Hverken Høyres kommende dronning Tina Bru eller Stortingsrepresentant Nikolai Astrup tåler at andre er grønnere enn de selv er. Det første problemet er politikere som ikke har viten om produksjon og forbruk av elektisitet, og at deres uviten påfører landet stor skade.

Eksperter på energipolitikk har lenge advart mot den såkalt fornybare energien som tvinges på oss. Løsningen er selvfølgelig fortsatt bruk av tilstrekkelig med pålitelig og rimelig priset energi. For Norge er det hydrokarboner og vannkraft. På sikt supplert med atomkraft og metanhydrater.

Solenergi kan også ha en rolle, forutsatt at stedet ligger nær ekvator, høyt over havet og i et område med skyfri himmel det meste av året. Mener de to at Norge nå oppfyller disse tre forutsetningene ???

Opposisjonens rolle

Opposisjonens rolle på Stortinget (støttet av media) har tradisjonelt vært å arrestere regjeringen når den har svin på skogen, men slik er det aldri i klimapolitikken. Der prøver opposisjonen alltid å overgå regjeringspartiene i grønn galskap, enten det gjelder å hive penger ut vinduet, meningsløs retorikk, manipulasjon, faktafeil eller rett og slett molbopolitikk. Og skulle noen prøve å si noe fornuftig om klima eller energi, så står media-inkvisisjonen klare til å foreta henrettelsen. Ytringsfrihet for klimadissidenter må ikke finne sted i Norge i dag.

Løgnen om naturkrisen

Dette er muligens den groveste påstanden, for tallrike biologer både i og utenfor MDG vet at dette er løgn:

Vi skal stanse naturkrisen som har ført til at 70 prosent av jordens dyreliv er utryddet de siste 50 årene.

Tina Bru/Nikolai Astrup, VG, 19-april.

I dyreriket regner man med at det finnes ca 1 million nålevende og 3-400.000 fossile arter, fordelt på virveldyr og virvelløse dyr. Påstanden er altså at ca 700.000 arter er utryddet de siste 50 årene.

Her er hva SNL skriver om utryddelse: Utryddelse er når siste individ av en art dør.

Arter kommer og går som en naturlig del av utviklingen av livet på Jorden og dette har pågått til alle tider. Av alle arter som har eksistert på Jorden er det store flertallet av dem utdødd.

Arter er ofte knyttet til bestemte naturtyper og kan gå tilbake eller øke i antall. Eller de flytter på seg når naturtypen gjør det. Denne prosessen kaller biologene økologisk homogenisering, som har funnet sted gjennom jordas samlede historie. Et godt eksempel er arter i Norge i en istid sammenlignet med en mellomistid. Et annet eksempel er en hval som har svømt sin vei, fordi maten til hvalen har gjort det samme.

En seriøs forsker eller politiker greier å forholde seg til slikt, mens de useriøse og de uvettige gjerne påberoper seg klimakrisen (eller her, den udefinerte naturkrisen med artsutryddelse), og da med seg selv i Messiasrollen.

Tallenes tale

Det er landbrukets arealbruk som fører til at flest arter trues. Det hevdes ofte at stadig flere arter trues eller utryddes med bruk av villedende modeller som bevis. Arter trues enten fordi naturtypene endres, fordi arter jaktes på eller fordi vi får flere forskere eller politikere med en økonomisk-politisk egeninteresse i å svartmale forholdene (administrativ artsutryddelse).

Siden år 1870 har vi brukbar oversikt over utryddede arter, og som figuren viser er trenden synkende over tid, og spesielt sterkt synkende de siste 50 årene, som Høyres radarpar er opptatt av.

Det er mulig disse to prøver å formidle at det er antall individer i artene som er redusert, uten at de greier å formulere seg seriøst til problemstillingen. Men også dette er feil. Antall arter som kommer inn på rødlisten i Norge som fåtallige er nesten likt antall arter som har formert seg slik at de må fjernes fra rødlisten, siden 2015. Tallrike arter øker i antall i dag, fra Norge er elg, hjort, isbjørn og havørn gode eksempel på dette.

Netto null i 2050 – bare tull

Astrup og Bru hopper så til neste tema. Behovet for at Norge skal kutte utslipp til null samtidig med at det meste av kloden øker utslippene fordi de prioriterer økonomisk vekst.

De to utelater at dette ikke er mulig å gjennomføre til 2050, eller til noe annet årstall. Det eksisterer ikke tilstrekkelig med metall og andre ressurser for omstillingen, eller tilstrekkelig kapital til å utvinne ressursene og finansiere omstillingen. 50 % av teknologien som trengs for netto null eksisterer heller ikke, men må finnes opp og gjøres lønnsom i forhold til dagens teknologi. De to utelater at Norge må avindustrialiseres og avfolkes.

Selv skal de to fortsette å slippe ut, ca 0,4 tonn hver årlig. I likhet med resten av oss. Men Bru/Astrup har rett i at det vil kreve mye av oss, eksempelvis for deres egen del, innkjøp av en naturfagsbok eller to, med fåfølgende forståelse av innholdet, slik at vi slipper å få flere slike kannestøperier fra Høyres politikere.

Elefanten i rommet

«Elefanten i rommet er ….. politikere som ikke møter vår tids største utfordring med lederskap, men unnfallenhet.»

Bru/Astrup påstår – sent i andre måned i Putins krig mot frihet og demokrati i Europa, at det store problemet er politikere som ikke er tilstrekkelig klimahysteriske. Klimaendringene vil tvinge flere på flukt, hevdes det. Flere enn dagens null, altså.

Glem mer enn 4 millioner Ukrainske flyktninger fordrevet til vesten, og glem ca 7 millioner interne flyktninger i Ukraina.

Hadde Høyres legendariske Stortingspresident C.J. Hambro vært i live i dag, så ville han som kommentar ha resirkulert dette sitatet: «Det må stå enhver fritt å gi uttrykk for den indre forvirring som råder i eget hode.»

Inkompetansen og molboløsningene

De to fortsetter: «Vi har teknologien, vi har kompetansen og vi har løsningene.» Teknologien er ulønnsom, kompetansen deres er inkompetanse, men la oss se på detaljene for vind.

Vindenergi som både er upålitelig og notorisk ulønnsomt står i fokus. De to utelater at når det blåser i Nordsjøen så blåser det som regel overalt. Og i ca 100 av årets dager blåser det ikke i det hele tatt. Allerede er situasjonen når det blåser godt, at land med mange vindmøller enten må betale for å bli kvitt overskuddet på vind-elektrisitet, eller de må betale vind-oligarkene for å skru av vindmøllen. Begge deler krever gigantiske subsidier.

Viktigst – når det blåser godt i Nordsjøen eksisterer det intet eksportmarked for norsk vind fordi markedet er overmettet. Derimot kan man importere, vel og merke så lenge EU fortsetter med slik molbopolitikk.

Molboløsning må man kalle etableringen av ulønnsom grønn industri for å skape et marked for strømmen fra de subsidierte vindmøllene.

Frekkhetens nådegave

De to hevder i VG: «Ambisjonene for Sørlige Nordsjø 2 fra Solberg-regjeringen er blitt halvert av Støre-regjeringen. Og på toppen av det hele må utbyggingen subsidieres av deg og meg.»
Virkeligheten er at prosjektet opprinnelig krevde store statlige subsidier, mens Støre-regjeringens halvering av prosjektet også halverer Solberg-regjeringens planlagte subsidier.

Stortingsmelding 36, fra Olje- og energidepartementet i juni 2021, omtaler dette prosjektet, og burde være kjent for Tina Bru. Men hun viser her, dersom fravær av subsidier er bakkekontakt, at hun kommer til kort i forhold til Støre-regjeringen.

Hva er forretningskonseptet i havvind?

Hva er det Høyre med flere vil innføre i Norge, når de tar til orde for havvind?

Fra England vet vi at konseptet er vind-oligarkenes høsting av offentlige subsidier. Regnskapet fra Beatrice vindpark viser at 3/4 av inntektene er subsidier og det samlede overskuddet (2020) fra Beatrice havvindpark utelukkende består av subsidier. Hywind viser samme mønster, med store subsidier. Fra før vet vi fra England at strøm fra havvind er fem ganger så kostbar å produsere som fra et gasskraftverk på land, og det er uten at man priser inn kablingen som skal til for å føre stømmen fra havet og til forbrukerne.