Temperaturdata for mai fra UAH ved Dr. Roy Spencer. Globalt satellittmålt temperaturavvik fra gjennomsnittlig temperatur i perioden 1990-2020 (TLT) gåt tydelig opp i mai til 0,37 o C, fra 0,18 o C i april, tidlig i det syvende året med global nedkjøling. Nå ser vi også på effekten av det kraftigste vulkanutbrudd i nyere tid.
UAH har temperaturdata fra troposfæren
UAH står for «University of Alabama Huntsville», de bruker data fra NASAs satelitter og publiserer månedlig avvik fra et gjennomsnitt av global temperatur for referanseperioden 1991-2020. Dette er ett av fem globale datasett for temperatur, det dekker 99 % av klodens overflate og er av mange regnet for datasettet med høyest kvalitet. Mai 2023 er tydelig opp til 0,37 o C, fra forrige måneds 0,18 o.
- Nordlige halvkule opp til 0,30 o C, fra 0,11 o C forrige mnd.
- Sydlige halvkule opp til 0,44 o C, fra 0,25 o C forrige mnd.
- Tropene opp til 0,39 o C, fra -0,03 o C forrige mnd.
- USA48 kraftig opp til 0,57 o C, fra -0,38 o C forrige mnd.
- Australia ned til -0,09 o C, fra 0,21 o C forrige mnd.
- Arktis opp til 0,66 o C, fra 0,53 o C forrige mnd.
Dataene her er fra lavere troposfære som er opp til 10 km høyde (du kan se UAH-temperatur for hver måned siden 1979 her), men interesserte finner data hos UAH også for Mid-troposfæren, tropopausen og lavere stratosfære. Nytt i UAH-lenken ovenfor er at det er oppgitt data for hav- og landtemperatur i hver region. Vi viser til januar måned (2019) for informasjon om hvordan FNs klimapanel redefinerer beregning av klima. For mer informasjon om værfenomenet ENSO (El Niño og La Niña) som kan gi klare utslag på den enkelte måned, se Klimanytt120.
Temperaturtrend – atmosfære og hav
UAHs temperaturtrend i troposfæren fra 1979 (532 mnd) er 0,13o C pr tiår, fordelt på 0,11o C over hav og 0,18o C over land.
Klimapanelets trend er 0.26°C pr tiår for 1984–1998 og 0.04°C pr tiår for varmepausen 1998–2012».
Havenes temperaturtrend (ARGO-data) er 0,02°C pr tiår for perioden 2004-2023.
ENSO-varsler
ENSO står for «El Niño Southern Oscillation» og består av to faser av den betydeligste havstrømmen på vår klode, et værfenomen i Stillehavet som gir varmeutveksling mellom hav og atmosfære; El Niño (avvik over 0,5 C) hvor varmt overflatevann avgir varme til atmosfæren med vanndampens konveksjon, og La Niña (avvik under -0,5 C) hvor kaldere overflatevann bidrar til lavere atmosfærisk temperatur. Det er solinnstrålingen og jordvarme nedenifra som bidrar til endret havtemperatur, det er ikke CO2. ENSO -fenomenet påvirker ikke global temperatur varig, og vanligvis ser vi over tid en retur til normal temperatur. Likevel selger klimaindustrien varme utslag som menneskeskapt oppvarming fra fossile brensler, mens alle kalde utslag møtes med taushet eller beskrives som ekstremvær.
NOAA i USA modellerer sin nyeste ENSO status for SST (temperatur på havoverflaten), i figuren over, i en fersk analyse (30. mai). Det er nøytral status nå (+0,45 C), med overgang til El Niño i juni eller juli. For høst og vinter er det 90 % sjanse for en El Niño. Modellene er lite presise i første halvår.
Vulkanutbruddet på Tonga
Ved øygruppen Tonga i Stillehavet var det i januar 2022 et kraftig vulkanutbrudd i vulkanen Hunga Tonga som ligger under havoverflaten. Utbruddet ble etterhvert målt til 5,7 på VEI-skalaen, noe som gjør utbruddet til et av de sterkeste i moderne tid; sammenlignbart med Mount St. Helens i USA i 1980.
Denne vulkanen er svært aktiv, og produserte i et utbrudd nylig en ny øy i Tonga-arkipelet. Men to forhold gjorde dette utbruddet ulikt de andre store utbruddene siste 125 år: vesentlig lavere SO2-utslipp og vesentlig større utslipp av vanndamp. Skyen av aske, gass og vanndamp fra utbruddet strakte seg, ifølge denne studien, 58 kilometer oppover i Stratosfæren, men siden vulkanen ligger ca 20 grader syd for ekvator kom nesten intet av dette over i nordlige halvkule ifølge NASA.
Hunga Tonga-utbruddet førte svært lite SO2 opp i atmosfæren (0,4 Mt), og denne studien anslår nedkjølingen fra disse sulfat-aerosolene til å være 0,004 grader C det første året, og for lite til å kunne ha signifikant påvirkning på globalt klima. Etter 1-2 år har slike sulfater normalt falt ut av atmosfæren.
Effekten av mer vanndamp i stratosfæren er fokuset i denne studien fra en gruppe ved Oxford-universitetet, omtalt i en påfallende politisk korrekt pressemelding her. Utbruddet skal ha ført 146 Mt H2O opp i Stratosfæren og økt H2O-innholdet der med 10-15 %. Forskerne har modellert seg fram til at vi i de ca 5 årene som går før H2O-innholdet i stratosfæren er tilbake til det normale, kan få en ekstra global oppvarming på ca 0,035 grader C, og i pressemeldingen krisemaksimerer de dette tallet i forhold til 1,5-gradersmålet i Paris-avtalen.
Redaksjonen takker Tom V. Segalstad for tipset om denne forskningen. Det er en svært nyttig påminnelse om at mennesket ikke er alene om å påvirke klodens klima. De lite troverdige scenariene som Klimapanelet modellerer for vårt framtidige klima har som kjent ikke med vulkaner, for Klimapanelet antar skråsikkert at mennesket alene styrer klima.
Hvordan kan vann/vanndamp fra vulkaner holde seg i atmosfæren i 5 år?
Atmosfæren inneholder til enhver tid 1-5 % vanndamp, mest i tropene og minst i polområdene. I troposfæren, som er nederste ca 10 km av atmosfæren, er den gjennmsnittlige oppholdstid for et H2O-molekyl, på ca 11-14 dager.
Vanndampen som det her er snakk om, som kommer helt opp i stratosfæren, omdannes til ørsmå iskrystaller, og det tar lengre tid som indikert i oppslaget før disse faller ut av atmosfæren.
Geir,
når du først har kommentert oppholdstid for vann i atmosfæren, kan du/dere også kommentere oppholdstid i atmosfæren for CO2? For her brytes vel frontene tydelig fremdeles?
Da dette ble diskutert intenst for 10-20 år siden opererte f.eks. IPCC-miljøet med svært lang levetid for CO2 i atmosfæren, jfr. f.eks. Nature-artikkelen Carbon is forever (2008). Jeg husker også pensjonert siv. ing. kybernetikk og klimablogger Hans Petter Jacobsens artikkel i Dagsavisen (2015) der han med henvisning til mainstream (Archer 2005) hevdet at «Det vil ta i størrelsesorden hundre tusen år før CO2 konsentrasjonen i atmosfæren har falt ned mot førindustrielt nivå selv om de menneskeskapte utslippene stopper nå.» Videre hevdet han der at «Det tar i gjennomsnitt ca fem år før et CO2 molekyl i atmosfæren oppløses i havets overflate eller blir tatt opp av vegetasjonen gjennom fotosyntesen. Mange tror derfor på myten om at CO2 konsentrasjonen i atmosfæren vil gå tilbake til førindustrielt nivå i løpet av noen tiår hvis de menneskeskapte utslippene stopper nå.»
I tillegg var han svært nedlatende til Klimarealistene og andre/mer uavhengige miljøer som hevdet kortere levetid. Er det mulig å si noe presist om hvor frontene står nå?
Gunnar,
Takk for en nyttig påminnelse om CO2-molekylets oppholdstid i atmosfæren.
Det er ingen vitenskapelig uenighet om at oppholdstiden er i størrelsesorden 4 til 5 år, i samsvar med kjente fysiske prinsipper (oppholdstiden varierer noe med temperatur og andre parametre). Se Naturen styrer klima, side 56, hvor Tom V. Segalstad også viser til at IPCC bruker en oppholdstid på 4 år i et kapittel i AR5.
Uenigheten er politisk, og har oppstått fordi IPCC-leiren har diktet opp et helt separat CO2-kretsløp for menneskets fossile CO2-molekyler, som er demonisert i en slik grad at CO2 har blitt dette århundrets jøder (siste ledd fritt sitert fra fysikeren Will Happer).
Dette er formalisert Ad Hoc i den kvasivitenskapelige Bern-modellen, og bokstavert ut i ymse dokumenter fra IPCC og deres nasjonale filialer (Bjerknes og Cicero i Norge). Flere selvstendige forskere har kommentert Bern-modellen og Harde/Salby er klar i sin konklusjon i flere studier: Det kan ikke eksistere ulik oppholdstid i atmosfæren for fossil og naturlig CO2, fordi dette er i strid med kjent fysikk.
Se bl.a her: https://www.sciencepublishinggroup.com/journal/paperinfo?journalid=161&doi=10.11648/j.earth.20190803.13