Morten Jødal skriver på geoforskning.no om biologien i havet og havforsuringsmyten. Den globale oppvarmingens onde tvilling heter havforsuring, og bekymrede stemmer hevder den truer livet i havet. Dyr og planter i havene er imidlertid ikke kjemi. De er biologi. Mens kjemikerne omtaler denne myten som en kjemisk umulighet basert på havenes uendelige mineralbuffere, tar Jødal for seg artene i havet og konkluderer med at mer CO2 også i havet betyr mer liv, noe som bl.a kan gi mer fisk til en voksende befolkning. Morten Jødal er medlem av Klimarealistenes Vitenskapelige Råd.
Først grunnleggende fakta
Det er en nesten vedtatt sannhet at havets pH har sunket fra 8,2 til 8,1, fra starten av den industrielle revolusjon mot slutten av 1700-tallet, til i dag. På en logaritmisk skala innebærer dette en ikke ubetydelig endring mot et litt mindre basisk hav. For havet er nemlig ikke surt, og vil heller aldri bli det.
Ekstrapolert mot år 2100, og linket til globale CO2-utslipp, tenker bekymrede forskere og miljøvernere at pH-verdien vil synke ytterligere noen tideler. Og de beskriver et hav hvor store deler av dyre- og plantelivet forsvinner.
I ca. 1750 var det imidlertid ingen som målte pH – altså «surheten» i havet. Begrepet ble ikke funnet opp før i 1909, og et pH-meter så dagens lys først i 1924. Vi har derfor ingen måledata 265 år tilbake i tid.
Proxy-data, altså andre indikatorer på pH i havet, er blant annet hentet fra bor-isotopsammensetning hos koraller i Stillehavet, og de indikerer ingen endringer av havets pH gjennom 300 år på dette stedet1.pH-verdiene i havet varierer dessuten temmelig mye, både gjennom døgnet, gjennom året, med dybde, temperatur og lokalitet. En gjennomsnittlig global marin pH-verdi er derfor temmelig meningsløs, og en påstand om en 265-årig ”forsuring” er mildt sagt meget tvilsom.
Dyr og planter kontrollerer sin indre kjemi
Alarmistene tar ikke hensyn til organismenes evne til å kontrollere kjemien i de indre organer, og de biokjemiske prosesser. Vi kaller det homeostase, og denne setter livsformene i stand til å opprettholde både kroppens kjemi og temperatur under skiftende ytre betingelser. Dersom organismenes biologi utelukkende var bestemt av de kjemiske omgivelsene, er det lite sannsynlig at det ville vært liv på kloden.
Denne homeostasen gjøres på mange finurlige vis.De fleste fiskearter er osmoregulert, det vil si at de opprettholder en konstant indre saltbalanse, mens virvelløse dyr gjerne har samme saltbalanse som omgivelsene – men de vil like fullt kunne justere sammensetningen av saltene. Osmoreguleringen er et godt eksempel på hvordan dyrearter kan klare seg i ugjestmilde omgivelser. På samme måten kan både dyr og planter styre kalkdannelsen under skiftende pH-regimer.
Morten Jødal refererer laboratorieforsøk som konkluderer med at mer CO2 også i havet fører til høyere produksjon av planter. Det gjelder ikke minst de kalkdannende artene. Det er meget gode nyheter for havenes primærproduksjon, og fiskeriene som følger lenger opp i næringskjeden.
Svak naturforståelse hos alarmistene
De baserer seg på en alt for statisk oppfatning og forståelse av naturen. Vi vet at svært mange kalkdannende marine dyr og planter har overlevd og klart seg fint i perioder med langt høyere CO2-innhold i atmosfæren, enn hva vi har i dag.
Alle arter er i stand til å tilpasse seg skiftende miljøbetingelser. Over lengre tid sørger evolusjonen for tilpasninger. Gjennom kort tid sørger fenotypisk- og transgenerasjonsplastisitet for overlevelse og trivsel. Og alle marine arter har evnen til selv å styre sin indre kjemi, innen et vidt spekter av kjemiske miljøfaktorer.
Det er mer å lese hos geoforskning, bare følg lenken som står øverst i ingressen.