Klimanytt 176, av Rögnvaldur Hannesson
IPCC-leiren ynder å gi inntrykk av at produksjon av grønn energi nå er på full fart inn, billig og enkel. Opplysningene som gis er mangelfulle og tildels gale. Aksjene i verdens største vindfirma sank 14% etter Trumps valgseier, og det er store problemer med såvel aktive produksjonsperioder som innfasing av vindelektrisiteten. Og utbyggingsprosjekter i Europa får store problemer med en gang subsidiene reduseres. Og hvorfor skulle vi betale fire øre per kilowatt vi bruker i avgift for produksjonen fra grønne sertifikater? Og hvorfor forventes Kina å øke sin kullkraftkapasitet med 19% i de kommende fem år?
I siste uken av oktober forkynte Det Internasjonale Energibyrå (IEA) at kapasiteten for å produsere elektrisitet fra fornybare kilder (vann, geotermisk, sol, vind og biomasse) i fjor for første gang overgikk produksjonskapasiteten i verdens kullkraftverk. Dette ble kunngjort med en viss fanfare som et gledelig tegn på at verden er på god vei til å omstille seg fra fossil til fornybar energi, samt at det såkalte togradersmål vil bli nådd. Media slo saken stort opp, ikke minst BBC. Efter å ha hørt på deres nyhetssending, satt jeg igjen med det inntrykk at fornybare kilder nu var blitt viktigere enn kull for produksjon av elektrisitet.
Men det er ikke uproblematisk å måle viktigheten av ulike kilder for produksjon av elektrisitet. Kapasitet er nok ikke den beste fremgangsmåten; det er mer relevant å se på produksjon av elektrisitet. Da finner vi at kun 23% av verdens elektrisitetsproduksjon i 2015 kom fra fornybare kilder mens 39% kom fra kull, til tross for at begge har den samme teoretiske kapasitet. Årsaken er vel de fleste klar over; solen skinner kun om dagen og vinden blåser ikke alltid.
Kun 4,5% av verdens elektrisitetsproduksjon i 2015 kom fra sol og vindkraft. Dette er et magert utbytte av den satsing på denne typen kraft vi har sett i mange land og krever betydelige subsidier.
Den formentlig gledelige nyhet kan således like godt og kanskje heller forstås som en nedslående sådan om verdens dårskap. I en årrekke har mange land øst ut milliarder i støtte til sol- og vindkraft for å løse et innbilt og ikke-eksisterende problem. For det første synes verdens klima langt mindre følsomt for utslipp av kulldioksyd enn myndighetene påstår; stabiliteten i verdens middeltemperatur de siste tyve årene til tross for uforminsket økning av kulldioksid i atmosfæren tyder på det. For det annet er virkningene av en moderat menneskeskapt oppvarming fordelaktig slik den anerkjente professor Richard Tol publiserte ved gjennomgang av en rekke studier, slik FNs FAO også konkluderer og slik siste to års rekordpregede hveteproduksjon også tyder på. Erfaringen fra vekstvilkår under Holocen optimum fra 6000-10 000 år tilbake viser at dette vil være positivt for Norge og mesteparten av den nordlige halvkule. Det er liten tvil om at oppvarmingen siden den Lille istid har gitt oss et vesentlig bedre og ikke et verre klima.
Tyskland er et land som har satset sterkt på fornybar energi. Produksjon av elektrisitet fra sol- og vindkraft ble omtrent fordoblet fra 2010 til 2015. Samtidig har både kullforbruk og utslipp av kulldioksid nærmest stått på stedet hvil over samme tidsrom (se figur fornybar-energi-hannesson-figur).
Noen vil nok si at for å «redde verden» må det satses enda sterkere på fornybar energi. Men tegnene på at det vil skje er ikke udelt positive. Kina forventes å øke sin kullkraftkapasitet med 19% de neste fem år. Noen land har gått trøtt av å subsidiere sol- og vindkraft. Energi fra disse kilder er upålitelig og ofte mest rikelig når den ikke behøves. Det kreves en stor kapasitet fra reservekilder som kull og naturgass hvis ikke man skal risikere en blackout når behovet er stort, mens vinden ikke blåser og solen ikke skinner. Det er en dyr løsning; tradisjonelle kraftverk risikerer å gå bankerott fordi de ikke kan selge sin kraft vedvarende, men likevel behøves de hvis man ikke skal sitte i mørket og fryse når den fornybare kraft ikke er tilgjengelig. Nylig forekom det en omfattende blackout i Australia p.g.a. vindkraftens upålitelighet. En batteriteknologi i stor skala for å fungere som reservekraft finnes fortsatt ikke og ville under alle omstendigheter bli dyr. Den billigste lagring er å benytte spillkraft til å pumpe vann opp i et basseng for derfra å produsere vannkraft.
Hvis fornybar energi er så bra som det påstås er det jo bare å la markedet benytte den. Men i overskuelig fremtid er det bare en drøm som neppe oppfylles
Setningen: «For det annet er virkningene av en moderat menneskeskapt oppvarming fordelaktig slik den anerkjente professor Richard Tol publiserte ved gjennomgang av en rekke studier, slik FNs FAO også konkluderer og slik siste to års rekordpregede hveteproduksjon også tyder på.» kan gi inntrykk av at at menneskeskapt oppvarming finnes, Bedre å skriv «Virkningen av en moderat oppvarming er fordelaktig slik ….» for det er det jo uansett årsak.
Det faktiske, ubestridte forhold at menneskeskapt oppvarming enda ikke er observert som en følge av våre «utslipp», er ikke ensbetydende med at en slik oppvarming ikke eksisterer.
Det er tre muligheter. Oppvarmingen kan for tiden være overdøvet av andre periodiske forhold slik FNs klimapanel hevder (både aerosoler og sola hevdes å gjøre dette), eller den kan være for liten til at det er mulig å observere den med dagens teknologi, eller du kan ha rett i at en slik oppvarming ikke eksisterer.
«Ubestridt» er et omfattende og entydig begrep. Det trengs bare et solid moteksempel for å tilbakevise at noe er ubestridt.
Fysikk-professer Richard Muller var en uttalt skeptiker; han var så skeptisk til temperaturene fra NASA og NOAA at han satte opp sitt eget prosjekt,Berkeley Earth. Prosjektet viste seg å bekrefte tidligere data i stor grad, noe Muller tok konsekvensen av.
Søk på Muller wrong på you tube!
Det er gjort seriøse forsøk på å korrigere for «andre periodiske forhold»:
* http://iopscience.iop.org/article/10.1088/1748-9326/6/4/044022/pdf
Ubestridt skal forstås som ubestridt innenfor de fagområder som har egnet kompetanse. Dermed blir din kommentar irrelevant, spesielt siden du ikke evner å skille mellom oppvarming (som ikke er omstridt) og menneskeskapt oppvarming (som er det saken dreier seg om).
Når en meritert fysiker ved Berkeley har ledet et stort mangeårig prosjekt om globale temperaturer, med bl.a. en nobelprisvinner på laget, har han utvilsomt egnet kompetanse.
Hva «Raaen evner» er totalt irrelevant. Hva Aaslid mener å vite om hva «Raaen evner» er enda mer irrelevant.
Det som betyr noe er at Muller er helt klar på at den observerte oppvarmingen kan relateres til våre utslipp av CO2.
Og dermed har ikke Aaslid dekning for sitt «ubestridt», helt uavhengig av om framtiden vil gi Muller rett eller ikke.
Her er det bare å fastslå ut Raaen for det første ikke har dokumentert sin påstand. Deretter vises til forskning hvor pressemeldingen om hva forskningen viser er sendt ut før fagfellevurderingen er klar.
Hva presseomtalen måtte hevde har ingen betydning, det eneste som spiller noen rolle er hvorvidt Muller kan dokumentere at den foreliggende oppvarming kan spores entydig tilbake til våre CO2-utslipp. Det kan han ikke og det har han heller ikke forsøkt, og jeg vil hevde at du ikke kan dokumentere det motsatte. Derimot har du vist stor kreativitet med å komme med løse påstander, for så å vise til lenker som viser noe helt annet enn det du påstår de viser.
Dermed er du, med dine egne ord «totalt irrelevant».
For det tredje var Judith Curry som en av forfatterne av denne studien klar på at hun ikke var enig med Mullers konklusjoner. De store stridspørsmålene var forøvrig hvordan dataene var behandlet og hvorvidt dataene viste en varmepause etter 1996 eller om dette ikke var tilfelle.
Nå har bl.a FNs klimapanel med støttespillere bekreftet denne varmepausen, så den er faktisk ikke omstridt.
Konklusjonen står fjellstøtt: Oppvarming er observert det siste århundret.
Det er ikke entydig observert at noe av denne oppvarmingen skyldes våre CO2-utslipp.
Det oppstår ikke strid rundt ovenstående to setninger ved at Raaen er aktiv i kommentarfeltet.
«Varmepausen» som det refereres til eksistere ikke og har ikke eksistert i nyere tid, dersom man løfter blikket lenger tilbake en 1998. 2014, 2015 og 2016 føyer seg i rekken av monotont voksende varmerekorder.
Klimapanelet skriver i AR5 vitterlig: «T]he rate of warming over the past 15 years (1998–2012) [is] 0.05 [–0.05 to +0.15] °C per decade)which is smaller than the rate calculated since 1951 (1951–2012) [of] 0.12 [0.08 to 0.14] °C per decade»..
Det er vel også typisk at vannkraft som regel ikke nevnes som fornybar energi av miljøfolket. For da vil Norge komme best ut i klassen, og det vil man jo ikke. Elektrisitetsforsyningen i Norge er basert på nesten 100% fornybar og billig vannkraft. Det er derfor urimelig å forvente noe «grønt skifte» i energiforsyningen hos oss. Hvilket CO2-uslipp eller forurensing er det man da vil redusere?
Noen vil nok si at for å «redde verden» må det satses enda sterkere på fornybar energi.
Da må man se på det totale energiforbruket der elforbruket utgjør kun 15%. Andelen vind og strøm utgjør dermed under 1% av totalen. I overskuelig framtid denne type elproduksjon kun utgjøre en marginal tilvekst.
I Tyskland er denne andelen 1.9%. Vesentlig høyere enn resten av verden, men ikke veldig imponerende når en tar i betraktning de enorme kostnadene som «energiwende» har medført.
Et problem med vind- og solkraft at den er så variabel. I dagens Tyskland produserer vind –og solkraft både for mye og for lite energi. På dager med mye vind og sol er det for mye kraft i systemet. Dette skyldes at kull – og gasskraftverkene ikke kan redusere sin produksjon så mye som vind –og solkraft øker. Kraftprisene blir negative og kraftprodusentene må betale forbrukerne for å bruke mer kraft. De fleste kraftverk er designet for å kjøre på fast last uten brå endringer. All opp –og nedkjøring reduserer levetiden. På den annen side når sol- og vindkraft er sterkt redusert om vinteren må fossil
kraftproduksjon kjøre nær 100% for å tilfredsstille etterspørselen. I sum fører dette til at tradisjonelle kraftprodusenter må øke prisen for å dekke kostnadene. Og de kan ikke redusere sin kapasitet fordi de må dekke etterspørselen når vind og sol ikke leverer.
De tyske politikerne har omsider skjønt dette. Det tradisjonelle subsidiesystemet blir nå borte og man nå går over til et slags markedsbasert auksjonssystem der den som leverer billigst kraft får tilslaget.
Tyskland har nå 27% lavere utslipp av klimagasser enn i 1990, men 60% av dette ble tatt i perioden 1990-2000. Siden 2009 har det ikke vært noen reduksjon. Målsettingen om 40% reduksjon i 2020 er i det blå.
Geir Aaslid refererer Klimapanelets beregning av gjennomsnittlig temperaturøkning for to perioder av ulik lengde siden 1951. Verdiene man får er åpenbart avhengig av hvordan perioden velges. Å ekstrapolere disse eksemplene på lokale gjennomsnitt til å fastlå en varmepause som et vendepunkt, er i seg selv vitenskapelig meget betenkelig. Å ekstrapolere ut i tid, ved å anta at denne er etablert (vi skriver sent 2016, ikke 2012) er direkte feil.
Klimapanelets påpekning av at det har inntruffet en varmepause bekreftes av Ross McKitrick i denne fagfellevurderte forskningsrapporten, her ser man klart at varmepausen eksisterer i flere datasett.: http://file.scirp.org/pdf/OJS_2014082814175187.pdf
At Alf Lackner trekker inn i klimadebatten tilfeldige temperaturvariasjoner som skyldes værfenomenet El Nino er lite seriøst. At dette fenomenet ikke gjør kloden vår varmere er velkjent da det kun dreier seg om varmeutveksling fra hav til atmosfære.
Spesielt tendensiøst blir det når man kirkebærplukker datasett som viser T-rekorder som ikke eksisterer i datasettene for satellittmålinger eller radiosondeballonger (minst 6 ulike datasett)
El Nino vil påvirker, sammen med andre naturlige faktorer, «varmepauser», også de fra før 1998. Forøvrig var Sputnik 1 verdens første satellitt (1957). Indirekte T-målinger har vi vha. denne metoden siden ca. 1970, så man kan stå i fare for å kirkebærplukke datasett ved å referere til T-rekorder f.eks. fra perioden 1951-2012.
Det er virker lite seriøst at kommentarfeltet deres sensureres før det stenges. Spesielt når de kritiske innleggene fjernes, samtidig som kun trådene som bygger opp under klimarealistenes oppfatning blir stående igjen.
Beklager, ser at det igjen står 14 «thoughts» her. Da jeg sjekket sist var det kun åtte. Mulig jeg ikke har oppdatert min nettleser:) Se bort fra min melding 18. november 2016 kl 18:06:)
Kommentarfeltet er aldri stengt, og det er ingen debattsensur, kun en automatisk filtering som holder igjen kommentarer med uhøvisk språk i påvente av manuell klarering. En sjelden gang må uhøviske kommentarer fjernes, og kommentarer til disse fjernes da også.
Nettsiden har automatiske oppdateringer av nye WordPress-versjoner, og avhengig av hvor ofte brukernes nettleserne oppdaterer, kan det oppstå tekniske problemer.
Interessant. Klimanytt 176 påpeker at man må vurdere produksjon av grønn energi slik forholdene er i løpet av døgn, årstid, år og dekader og ikke nominell kapasitet. Da får man også kostnader per produsert kW. I stedet blir det debatt om temperatur og T-utflatingen, eller hiatus som IPCC kaller den. Da tar jeg det som gitt at Hannessons inlegg anses som relevant og korrekt. Fint, så har vi det som et etablert grunnlag og merker oss at IPCC-leiren i ymse presentasjoner, særlig Aftenposten, alltid lanserer «drømmeversjonen» av hva som kan oppnås og ikke realitetene om grønn energi.
Varmepausen har jo vært søkt bortforklart hele tiden. Fra de fem første år til 10 år til nå 15 (2012 og i hvertfall 2-3 til). Uansett pause eller nesten pause så måtte IPCC i siste rapport innrømme hiatus og det fundamentalt store avviket med modeller. Så hvorfor kan ikke norske IPCC-tilhengere akseptere det når de ellers gjemmer seg bak IPCCs konklusjoner? Det dreier seg om middelverdi, og utslag for El Niño og La Niña mm. har det vært hele tiden. Så hvorfor skal man alltid regne med at pausen er over når vi har en El Niño-periode? Fysikalsk sett er det jo uansett en avkjøling av kloden selv om overflaten varmes opp (gir økt utstråling).
Om fremtiden er det bare å si at utflatingen faller sammen med et maksimalnivå i velkjent naturlige variasjoner (60-års syklus). For IPCC må man stole på modeller (og værprognoser) som har fungert dårlig. Tiden vil vise, jo før desto bedre.
Men til Raaen m fl har jeg følgende spørsmål. Om det kommer en La Niña som ved avslutning gir en utflating eller tilnærmet sådan. Hva er da din konklusjon om fremtiden? Nær, middels og ved år 2100?