Dr. Vincent Gray har vært ekspertkommentator for FNs klimapanel helt siden starten og har lenge vært en sterk kritiker av denne organisasjonen. Han har en doktorgrad i fysikalsk kjemi fra Cambridge-universitetet og er forfatter av boka «The Greenhouse Delusion« (2001). Hans erfaringer er oppsummert i denne rapporten fra 2008 som innleder: «IPCC hevdes av enkelte å ha levert bevis for at jordens klima er skadet av endringer i atmosfærisk konsentrasjon av klimagasser . Disse påstandene er falske. Denne rapporten beskriver hvordan tvilsomme observasjoner og ekte vitenskap har blitt forvrengt og doktorert for å støtte en global kampanje for å begrense menneskelige utslipp av visse klimagasser uten at det foreligger noe vitenskapelig grunnlag.»
Miljøreligion
Innen miljøreligionen (Klimatismen, red.anm.) tror man at mennesket ødelegger kloden vår. Miljøbevegelsen har holdt på med dette lenge og startet med å vedta teorien om at utslippene av «drivhusgasser» ville ødelegge jorda ved å forårsake «global oppvarming». Denne teorien har vært lansert uten suksess to ganger før. Den første var den svenske kjemikeren Svante Arrhenius i 1895. Han mislyktes bl.a fordi jorden ble nedkjølt de påfølgende 15 årene. Guy Stewart Callendar reviderte teorien i 1938. Han feiley også fordi jorda påbegynte en nedkjølingsperiode, denne gangen for de neste 36 årene. Deretter slo de naturlige klimaendringene over i en syklus med stigende temperatur fra 1977 og miljøvernerne benyttet denne anledningen til å gjenopplive drivhusteorien.

Klimapanelets politiske prosesser
Gray beskriver så klimapanelets opprettelse og dets politiske prosesser. Illustrerende er panelets tvilsome bruk av suspekte temperaturdata fra enda mer suspekte målestasjoner og den politiske sammenfatningen av at deres klimamodeller var konsistente med disse observasjonene til tross for at enhver observatør lett ser at modellene er inkonsistente.
Dermed etableres det et mønster med tåkete, tvilsomme og inkonsistente utalelser som så kan misbrukes politisk. Vitenskapen er isolert til arbeidsgruppe 1 (WG1) og de 3 tvilsomme scenariene for fremtidig temperaturutvikling som vil alle hører så mye om, de er gjemt bort i en underkomite i WG3 hvor detaljene er skjult for forskerne og hvor prosedyren hindrer at et synkende antall seriøse forskere tillates å stille pinlige spørsmål.
Av spesiell interesse er beskrivelsen av den omfattende politiske doktoreringen av vitenskapsrapporten i WG1 fra 1995 (side 10-13).
Hvor sikre er klimapanelet? – bare gjetninger!
Først graden av tillit til modellene og deres spådommer:
Very High Confidence. At least 9 out of 10 chance of being correct
High Confidence. About 8 out of 10 chance
Medium Confidence About 5 out of 10 chance
Low Confidence. About 2 out of 10 chance
Very Low Confidence. Less than 1 out of 10 chance.
Tallene har ingen statistisk signifikans, dette er ren synsing, kan anses å være politiske spådommer.
Så er det graden av sannsynlighet i verdien av deres projeksjoner (merk at betegnelsen på en sannsynlighet kan skifte over tid, som fra «exceptionally likely» til «virtually certain«. En projeksjon er ikke mer seriøs enn en spådom, i motsetning til en vitenskapelig prognose. Men prognoser driver ikke FNs klimapanel med i det hele tatt. Deres modeller er heller aldri validert og verifisert opp mot virkeligheten og dermed er de totalt verdiløse til formålet. Mer om modellene her på WUWT.
Virtually Certain: >99% probability of occurrence
Very Likely: >90% probability
Likely: > 66% probability
About as Likely as not:33 to 66% probability
Unlikely: <33% probability
Very Unlikely: <10% probability
Exceptionally Unlikely: <1% probability
Også dette er ren gjetning uten noen som helst forbindelse til matematisk statistikk. En relevant sammenligning er tryllekunstneren som står på scenen med sin flosshatt. Kaninen han trekker opp er selvsagt den ønskede globale oppvarming som er konklusjonen man i FNs klimapanel starter med.
Som man ser av illustrasjonen her så er FNs klimapanel nå 99% sikre på at modellene deres er riktige i sin beregning av hvor mye temperaturen vil øke over tid.
Hver av de fargede tynne strekene er en klimamodell (en av dem er fra Bergen ved Bjerknessenteret), den sorte tykke streken er gjennomsnittet av modellene. Over tid ser man at det politiske klimapanelet blir sikrere og sikrere på at de har rett og sikkerheten øker ettersom modellene mister enhver kontakt med virkeligheten som er representert i figuren med blå og grønne symboler nederst som representerer temperatur målt av satelitter eller værballonger.
I enhver annen organisasjon enn FNs klimapanel hadde man fått sparken for å holde på slik, i tillegg til at Økokrim også hadde interessert seg for økonomiaspektet og dertil hørende manipulasjoner som fører til at både private, organisasjoner og stater påføres tap. Her går det en hårfin balanse mellom det som «bare» er særdeles tvilsomt og det som juridisk må ansees å være medvirkning til bedrageri.
Vincent Grays konklusjon
Jeg forstod omsider at terskelen var passert da jeg så filmen «The Great Global Warming Swindle« Channel 4 -dokumentaren. Ja, vi må faktisk innse det. Hele IPCC-prosessen er svindel. FNs klimapanel har fra starten hatt fullmakt til å bruke enhver metode for å fremskaffe «bevis» for at mer karbondioksid skader klimaet, selv om dette innebærer manipulering av tvilsomme data og bruk av folks meninger i stedet for vitenskap for å «bevise» sin sak.
«Klimapanelets skamfulle retrett og oppløsning er ikke bare ønskelig, men uunngåelig. Årsaken er at verden sakte vil innse at de «spådommer» som kommer fra FNs klimapanel ikke vil finne sted. Fraværet av enhver signifikant «global oppvarming» for de siste femten årene1 er bare begynnelsen. Før eller senere vil vi alle komme til å innse at denne organisasjonen og tanken bak den er falsk. Dessverre vil klimapanelets innflytelse påføre oss alle alvorlig økonomisk skade før de er borte.»
Noter:
1 Orginalen er fra 2008 og med årene som er gått er 8 år blitt til 15. Andre data kan vise en lengre varmepause.
Redaktøren overlater til leserne å vurdere om Dr. Vincent Grey her er inne på noe vesentlig.
Overbevisende. Har lest Gray tidligere.
Dr. Vincent Grey har naturligvis helt rett. Alle som bruker litt tid på å sette seg inn i dette vil måtte komme til samme konklusjon. Egentlig er det nok å se på grafen i artikkelen.
Gjennomsnittet av alle feil blir i klimasammenheng helt rett, – hårreisende, oppsiktsvekkende og utrolig at dette går an i opplysningstiden med internett, TV, Radio, bibliotek, dags og ukespresse.
Hvorfor finner jeg bare den grafen på klima-skeptiske websider? Er det fordi den sammenligner land-estimater med målte mid-troposfære målinger?
Siden IPCC har erklært konsistens mellom modeller og temperatur, skjønner du virkelig ikke hvorfor de ikke vil vise en slik figur?
Et betimelig spørsmål, Erlend. Det pussige her er at IPCC er sikrere og sikrere på at de har rett i sine skremmende «scenarioer». Sannsynligheten øker for hver AR. Samtidig feiler klimamodellene. Avstanden mellom modell og observasjon blir større og større, jfr. grafen i innlegget. Dette er vitenskapelig fornektelse, satt i system. Dette er nøye knyttet til at IPCC er en politisk prosess.
Det er litt skremmende at nesten «alle» innklusiv NRK, aviser, politikere fra alle partier, og tilsynelatende mange videnskapsfolk feks i Bjerknessenteret og i Polarinstituttet ser ut til å støtte IPCC og deres konklusjoner. Er det virkelig sånn at det ikke finnes snev av sannhet i deres konklusjoner? Det er nesten for utrolig til å være sant. Kan noen blant dere klimarealister svare meg på det? Jeg prøver å forstå hva som skjer rundt oss både klimatisk og politisk.
Det som skjer rundt oss klimatisk og politisk er at det foregår en klimaprosess i IPCC, helt uanfektet av at den globale oppvarming stanset for snart 19 år siden. Det minner en del om H.C. Andersens kjente eventyr, bortsett fra at her er det ingen som høre på at keiseren ikke har klær på.
Når det gjelder IPCC så er det svært stor forskjell på det som foregår i WG1 (arbeidsgruppe 1) og i resten av IPCC. Ifølge prof Richard Lindzen er en god del av vitenskapen sunn, men den skrives om og vannes ut i WG2 og 3 i prosesser som ikke er vitenskapelige, i regi av politikere og aktivister som styrer de to arbeidsgruppene.
Sammenlgner man de vitenskapelige konklusjonene i WG1 over tid, med de samme temaene i NIPCC-rapporten, så kan man se at IPCC på en rekke punkter har forlatt sine standpunkter og har sluttet seg til konklusjonene i NIPCC-rapporten.
Du finner norske sammendrag til NIPCC her: http://www.klimarealistene.com/wp-content/uploads/CCR2a-SPM-Norwegian_2014.pdf