Flere eksempler på grønne, bærekraftige arbeidsplasser

I dag har vi nok en gang eksempler på hva som kan utrettes i resirkuleringsbransjen som selvsagt er en del av det grønne skiftet. Disse arbeidsplassene er i tillegg fornybare, i dobbelt forstand. Les videre, så ser dere hvor lett det er for svindlere å operere i det grønne skiftet hvor naiviteten og troen på pseudo-vitenskapen flyter fritt i et slikt omfang at selv EU-byråkratene får frysninger på ryggen.

Med resirkulering skal verden reddes
Resirkulering er en av flosklene som har dukket opp som en del av den grønne smørja. Her startet det med gode intensjoner for mange år siden, samtidig som det var åpenbart at enkelte ressurser som papp og papir, metaller og glass kunne høstes inn og resirkuleres på økonomisk forsvarlig måte. Resirkulering er tett knyttet til myten om bioenergi som den optimale energiforsyning i fremtiden – restsøppelet brennes gjerne i produksjonen av bioenergi, haken her er imidlertid at ved overdreven resirkulering slik de lenge har hatt det i Tyskland, så blir restsøppelet for energifattig til å brennes. Det må da tilsettes store mengder olje eller gass før brenning av søppelet og dermed blir det hele direkte uforsvarlig både økonomisk og miljømessig.
Mer tvilsomt er alt det rare som i skjul av det grønne skiftet og de bærekraftige gode intensjoner skjer med giftig industiavfall, men det er en litt annen debatt. Vi bare gjør oppmerksom på at de dominerende aktørene inkluderer Italiensk mafia og ymse andre som gjerne eksporterer giftavfallet til Afrika under dekke av en særdeles kreativ fortolkning av tollvesenets klassifikasjon av eksportprodukter – også dette for å høste av grønne subsidier.

En syndeflod av resirkuleringskonkurser
Man er derved i en situasjon hvor det ikke er grunnlag for noe særlig stort antall bærekraftige arbeidsplasser i denne bransjen. De mest naive av oss assosierer bærekraftig i denne forbindelse med stabile og økonomisk lønnsomme arbeidsplasser, men siden man innen resirkulering – i likhet med vindmøller – gjerne er mottagere av betydelige offentlige subsidier, så får «bærekraftig» en annen betydning: bakmenn innen resirkulering må bære subsidiene i dekning før man etterlater seg et konkursbo men lite annet innhold enn smuler og noen dumsnille stråmenn. Forretningskonseptet er fornybart, alt som trengs er en fornyet juridisk enhet og noen fornyede dumsnille stråmenn. I politiske miljøer later disse til å være rimelig jevnt fordelt mellom de røde, de grønne og de blå. Offentlig kontroll er i de fleste europeiske land totalt fraværende, for her handler det tross alt om å redde menneskeheten fra den menneskeskapte klimadommedag.

I Storbrtiannia blir mediene nå gradvis oppmerksomme på en syndeflod av tvilsomme resirkuleringsprosjekter hvor det etterlates store deponier av mer eller mindre giftig eller råtnende avfall. Dette må fjernes av offentlig myndighet og imens har de grønne bakmennene forsvunnet. Bare de siste to årene har det dukket opp 50 slike deponier og 10 av dem inneholder mer enn 5000 tonn.
Pussig nok forekommer det branner i engelske resirkuleringsanlegg nesten hver dag, det er synd man ikke har informasjon om hva slags forsikringsutbetalinger disse brannene utløser. Det er ihverfall en genial metode for å bli raskt og effektivt kvitt avfall som egentlig skulle vært prosessert på helt andre måter.
Svindlere later ihvertfall til å boltre seg fritt innen resirkuleringsbransjen i flere land enn Italia. Her er det en sak som involverer fengselsstraffer for en større svindelaffære innenfor noe så enkelt som resirkulering av glass.

Den perfekte kommunale løsning?
I Norge har man valgt andre og mer perfekte løsninger, man lar kommunesektoren ta seg av all resirkulering og dermed er man sikre på at alt er i de beste hender. Det er forlengst bevist i vannverksaken fra Nedre Romerike at kommunal sektor kan være det perfekte åstedet for særdeles kreativ forretningsvirksomhet og vi venter i spenning på den dagen da Økokrim interesserer seg for Oslo Kommunes testanlegg på Klemetsrud hvor nyttige idioter ser ut til å klumpe seg sammen i betydelig større grad enn vanlig. Her har stolte kommunepolitikere fra Venstre lengre brisket seg med planer om en egen månelanding, finansiert med pengene til Oslo innbyggere.

Aldri før har så mange hatt så liten kunnskap om CO2
Redaksjonen har gitt opp enhver tanke om å komme med lengre faglige innvendinger mot dette innslaget fra forskning.no som beskriver et prosjekt fra det mørkeste kammeret i klimagalehuset. For alle med et minimum av naturfaglig kunnskap er dette underholdning, beliggende et sted i grenselandet mellom Franz Kafka, Monty Python og Wesensteens Supperåd.

Her bretter Gemini-redaktør Christina Benjaminsen ut sin uvitenhet i all offentlighet, mens tre lokalpolitikere i Oslo er stolte av sin naturvitenskapelige analfabetisme. Fotoet viser Oslos nye stafettlag på Klemetsrud: ordfører Marianne Borgen (høyre side) og byrådene Lan Marie Nguyen Berg og Geir Lippestad.

Mens det for Mario Ditaranto i Sintef dreier seg om forskning og utvikling som oppdrag, hvor det forutsettes at klimakrisen er reell og menneskeskapt, så passer det seg dårlig å gjøre seg selv arbeidsledig ved å opplyse de øvrige involverte om at det er mangel på CO₂ i atmosfæren og at alt som fjernes derfra vil gasses ut fra havet fordi CO₂-fordelingen mellom hav og atmosfære styres av naturlovene Henrys lov og massevirkningsloven. Her er det havtemperatur, lufttrykk og energitilførsel fra sol til hav og atmosfære som er styrende, sammen med det sultende plantelivets evne til å spise opp CO₂-en (også en rekke andre naturlige forhold gjør seg gjeldende).

Mennesker er bare ansvarlige for maksimalt 4% av de 0,04% av atmosfæren som er CO₂ som igjen utgjør mindre enn 0,13% av den atmosfæriske effekten som hevdes å skulle utløse en klimakrise som fremdeles ikke kan observeres noe sted ute i naturen.

Også for Marika Andersen i Bellona er det store penger å hente på krisemaksimering av en ikke-eksisterende klimakrise. Men hun har altså null ansvar for forvaltningen i Oslo Kommune.

Også barnabarna må betale for klimapyramidespillet
Graden av ryddighet hos disse tre klimakåte politikerne kan være avgjørende for hvor deres karriere ender – i likhet med de som månelandet på Mongstad er de garantert å lande på feil planet, til en skyhøy pris. Men lykkes de med å skyve all skyld for den totalt meningsløse pengebruken nedover i systemet, eller de rekker å komme seg ut før dette pyramidespillet sprekker, så er det mulig at de unngår å dele skjebne med visse aktører i vannverksaken.

For Økokrim er det muligens litt for ullent at fjerning av CO₂ fra vår atmosfære utgjør en forbrytelse ikke bare mot menneskeheten men mot alt liv på jorda som baserer seg på fotosyntesen. Inntil videre får vi trøste oss med at barna og barnabarna, når de oppdager at de er blitt lurt og at store deler av oljefondet har fordunstet på helt meningsløse og absurde klimatiltak, vil lete med lys og lykte etter passende paragrafer for å få stilt flest mulig av klimaprofitørene til ansvar.

Men siden de med navn nevnte personene nå etter redaktørplakaten har tilsvarsrett og muligens er enfoldige nok til å prøve å forsvare sitt kunnskapsløse forhold til naturvitenskapen og den uvettige offentlige pengebruk, så er det ryddig å helt kort nevne noen flere pinlige forhold: Energiprisen på kraft fra naturgass med CO₂-fangst er beregnet til å være det doble av tilsvarende anlegg uten. Disse folkene glemmer kostnaden med komprimering, transport og nedpumping i tomme reservoarer. I tillegg må man ha rustfrie brønnforinger siden CO₂ korroderer.
.