Vesten har med FNs Klimapanel prøvd å tvinge resten av kloden til å delta i krigen mot den ikke eksisterende klimakrisen, ved å redusere utslipp av CO2. Putins krig mot frihet og demokrati i Europa fører nå til at vesten må velge hvilken krig som er viktigst å delta i. Her er EUs siste ikke helt geniale sjakktrekk i klimakrigen.
De galeste grønne politikerne i vesten har lenge påstått det er nødvendig å fase ut all bruk av hydrokarboner som et nødvendig klimatiltak, og president Biden har fra første dag vært i konflikt med USAs olje og gassindustri. Samtidig har EU omsider innsett at Putins krig har gjort det nødvendig å kutte ut all energiimport fra Russland, en U-sving som også er konsistent med EU-ønsket om å komme til det utslippsfrie året i 2030, 2035 eller et annet passende årstall i en noe fjernere framtid.
EUs nei til hydrokarboner
EUs klimapolitikk (Net Zero 2030) krever utfasing av hydrokarboner i energimiksen, samtidig som energipolitikken etter invasjonen av Ukraina betyr null import av olje og gass fra Russland. Sanksjonene i 2022 og til nå i 2023 har imidlertid ikke omfattet russisk LNG (naturgass som er kjølt ned og fraktet med spesielle tankskip). Importen av russisk LNG til EU har økt drastisk i 2022, med 38 % til det høyeste nivå noensinne, ifølge Rystad Energi. EU trengte imidlertid all LNG på markedet for å fylle lagrene, og en svært mild vinter kombinert med fri flyt av russisk LNG har ført til uvanlig velfylte gasslagre nå. Ved å betale mer i spotmarkedet fikk EU den LNG de måtte ha mens Asia (i likhet med Tyskland) i stedet økte bruken av kull
EUs klimapolitikk krever nå nye ofre fra befolkning og næringsliv i land med en så knapp energiforsyning at de er avhengige av somre uten hetebølger og vintre uten kulde. Når billig russisk naturgass erstattes av dyrere LNG i merkedet så får dette konsekvenser. EUs energipolitikk som styres av klimapolitikken har gjort bruken av energi så kostbar at vi allerede nå ser en avindustrialisering av EU. Industriprosesser som krever mye energi har for det meste flyttet ut av EU.
Men vestlige politikere glemmer hele tiden at resten av kloden ikke er med på lasset, resten ønsker å nå vestens velstandsnivå med økt bruk av hydrokarboner, og viser i praktisk politikk sitt nei til upålitelig og parasittisk energi fra sol og vind. Men i retorikken er de lojale til den uforpliktende Paris-avtalen. I økende grad ser land i Asia og Afrika på vestens klimakrig som en form for nykolonialisme som skal holde dem på et lavere velstandsnivå enn vesten.
Ny runde med sanksjoner mot Russland
Det forberedes nå i det stille nye sanksjoner mot Russlands LNG-eksport, og i mellomtiden øker EU presset på Spania, Frankrike og Nederland som står for det meste av EUs import av russisk LNG. Bortfallet av russisk LNG kan øke gassprisen i EU fra 40 euro til 90 euro pr megawattime. En mer langvarig krig i Ukraina enn tidligere forutsatt, fører nå til at man i vesten leter etter flere sanksjonsmuligheter mot Russland, selv om disse vil skade vesten mer enn de skader Russland. Russland er verdens nest største oljeeksportør og den største gasseksportøren, og finner nye kunder i Asia til erstatning for de vestlige.
EUs jakt på nye LNG-kontrakter kompliseres samtidig av klimapolitikken som krever null bruk av naturgass fra 2030. Det vil si EU krever kortvarige kontrakter, samtidig som LNG-kontrakter vanligvis strekker seg over flere tiår fordi investeringene er så store. Absolutt ingen aktører som selger LNG er villige til å inngå kontrakter som utløper i 2030.
Tysklands nei til atomkraft
Mens både FNs klimapanel og andre EU-land ser på atomkraft som nødvendig for å få gjennomført det grønne skiftet, har tyske politikere hverken vilje eller evne til å satse på atomkraft for å komme til sitt klima-nirvana. Tysk selvskading er en lang tradisjon, og regjeringen Merkels beslutning om å fase ut all atomkraft senest i 2022 har av mange blitt sett på som det mest irrasjonelle tyske tiltak etter 1945. Krigen i Ukraina førte til en utsettelse av utfasingen på noen måneder, men 15. april i år ble de siste tre atomkraftvertkene stengt for godt. Til tross for at et massivt flerall i befolkningen ville beholde atomkraftverkene. Disse siste tre stod for 6 % av energiproduksjonen i fjor, og bare 5 % i første kvartal i 2023.
Heretter skal balansekraften i Tyskland komme fra de nye LNG-terminalene som er bygd, mens upålitelig parasittisk energi fra sol og vind skal bygges ut drastisk for å dekke Tysklands energibehov i tiden som kommer. Balansekraften skal i framtiden komme fra en rekke batteri-luftslott ved hjelp av en teknologi som ikke eksisterer, ifølge de samme politikerne. Lykke til med det!
Planene for produksjon av batterier både til elbiler og til lagring av væravhengig energi fra vind og sol, er særdeles luftige – både i EU, i USA og i Norge, subsidiene er gigantiske, mens konkursene i batteriprosjektene allerede finner sted.
I virkeligheten må Tyskland fyre opp igjen kullkraftverkene for å få balansekraft og satse sterkere på biomasse som er definert som fossilfritt til tross for CO2-utslipp som er 3,6 ganger større enn for gass. Import av mer fransk atomkraft er også et alternativ.
Renessanse for kull
Resultatet er at i 2022 økte bruken av kull i den globale energimiksen med over 1 %, og alt tyder på at dette fortsetter i 2023. Selv klimafrelste medier som TIME må innrømme at mens politikerne ønsker å fase ut kull for å nå de uoppnåelige og irrelevante målene i Paris-avtalen, så øker de samme landene bruken av kull. Kina alene har igangsatt kullkraftverk nå med en kapasitet på ca 27 gigawatt, mens det er godkjent nye kullprosjekter med kapasitet på 100 gigawatt.
2023 blir et interessant år både for energipolitikken og for klimapolitikken, og skillet mellom klimawokifiserte vestlige land og resten av kloden blir stadig klarere.