Et svekket klimapanel vakler videre

Vi har i dag en oversikt over flere mindre klimasaker fra utlandet. Det har vært klimavalg i Australia. Indonesia truer med å forlate klimapanelet, etter Brasil og USA. Norge strør om seg med penger i kampen om den ledige plassen i Sikkerhetsrådet. Les videre og følg lenkene for å holde deg oppdatert på detaljene i saker gammelmedia ikke evner å informere deg om.

Valgsjokk i Australia

Valget i Australia 18. mai var på forhånd utropt til et klimavalg av både opposisjonen, mediene og av landets klimaindustri. Absolutt alle meningsmålinger over de siste tre årene inklusive valgdagsmålingene viste et solid flertall for opposisjonen, med Labour i spissen. Et brutalt lederskifte i august i fjor bidro til svake galluptall. Dette var ansett som valget det ikke var mulig for Labour å tape.

Det kom derfor som et sjokk at velgerne sa klart nei til mer klimahysteri. Australias Liberal-nasjonale koalisjon under Statsminister Scott Morrison vant en historisk seier, og det blir mer sentrum-høyre politikk i Australia. Labourleder Bill Shorten har allerede erklært sin avgang etter nederlaget. Både Morrison selv og BBC har omtalt valgresultatet som et mirakel.

Valgdeltagelsen skal være rundt 95 %, mye på grunn av stemmeplikt med bøter på 20 dollar for de som ikke stemmer. Alle 151 plasser i landets underhus var på valg, sammen med 40 av 76 plasser i Senatet. 76 kreves altså for å få flertall i underhuset, og det ser når dette skrives ut som om regjeringspartiene får 77, en framgang på 3. Labour går 1 tilbake, til 68. Småpartier sikrer seg tilsammen 6 plasser, mens det ifølge Australias NRK – ABC, fortsatt fintelles på 5 usikre plasser, som i tallene over er fordelt etter prognoser.

Det later til å ha vært et valgskred i delstaten Queensland, hvor regjeringen gikk inn for å etablere en større ny kullgruve med mange arbeidsplasser, i tillegg til at de har vært klare på at økonomien trumfer klimapolitikken.

Dette er garantert siste gang noe seriøst parti i Australia gjør klima til en viktig valgkampsak. Ekstra fornøyelig er den dype sorg vi nå ser i klimaindustrien.

Indonesia forlater Klimapanelet?

Indonesia har lenge vært ansett for å være et av landene som vil følge USA ut av FNs klimapanel. Landet kunngjorde sent i mars at de ville tre ut dersom EU gjorde alvor av lovforslaget om å forby palmeolje (CPO) som tilsetning i biodiesel, og skjerpet dermed ordbruken betydelig. Før det varslet landet i januar at de ville bringe saken inn for WTO som en handelshindring, etter at EU klassifiserte palmeolje som et ikke bærbart produkt.

Indonesia er blant de mange landene som strengt prioriterer økonomisk vekst, blant annet skal de bygge 25 nye storflyplasser i tillegg til ny hovedstad. Landet er den nest største eksportøren av kull, men bygger ca 100 nye kullkraftverk for å dekke energibehovet til den voksende befolkningen. Landets palmeoljeindustri sysselsetter ca 20 millioner mennesker, og kommer neppe til å redusere produksjonen av palmeolje så lenge markedet er der. Palmeolje utgjør ca 9 % av Indonesias samlede eksport.

Palmeolje har en vesentlig høyere energitetthet enn andre oljer som benyttes til bio-tilsetning for å tilfredsstille de klimatroendes behov for grønt drivstoff, og vil derfor uten handelshindringer utkonkurrere alternative. Men alle bio-tilsetninger som brukes i dag forårsaker store sotskader på bilmotorene med regninger opptil flere titusener (Klimanytt 178) og bilselskapene har varslet at nybilgarantien ikke vil gjelde dersom bileierne bruker drivstoff med for mye bio-tilsetning.

Indonesia demonstrerer her et paradoks, hvor vesentlig det er å fremme produksjon av palmeolje, som en betingelse på fortsatt å være med i klimaelitens «samarbeid». Paradokset er at produksjon av palmeolje tidligere har vært , og fortsatt er en motivasjonsfaktor for medlemskap og deltakelse i det internasjonale «Klimaspillet». Dette viser med all tydelighet hvordan klimaspillet fremmer slik rasering av regnskog. Fra et bredere miljøperspektiv er palmeolje noe av det verste som finnes, og vesentlig verre enn det de troende omtaler som fossilt drivstoff, en trussel mot både artsmangfold og urfolk (Amazonas).

EU-landene med Norge på slep har med biodieselpolitikken malt seg inn i et hjørne, og kan nå velge mellom konflikt med Indonesia eller med egne ekstremistiske NGOer som omsider har oppdaget at denne politikken øker CO2-utslippene. Nå ser vi at en positive bivirkning av denne bakstreverske poltikken er et Indonesia på vei ut fra Klimapanelet! Pussig nok er det svært få nyhetsbyråer i Europa som har rapportert om denne saken.

Brasil kritiserer Norge

Flere medier med VG i spissen melder at Brasils miljøminister Ricardo Salles mener at Norges millardbidrag i arbeidet mot avskogingen av Amazonas-regnskogen har vært bortkastet. Dette kommer i tillegg til riksrevisjonens drepende kritikk av pengebruk og styring, en kritikk som i realiteten rammer en etterhvert lang rekke av lite kompetente klimaministre og en forvaltning sterkt preget av fundamentalisme.

Regnskogsprosjektet er i praksis et unilateralt norsk prosjekt, selv våre nærmeste allierte har bare bidratt med smuler til regnskogen, for det meste av ren høflighet ovenfor norske politiske tiggere. Kjempebeløp har havnet i noen av verdens mest korrupte land, og gjengangere i saksbehandlingen er regelbrudd i Norge, absurd høye lønninger og honorarer hos mottagerne av pengene, tildelinger uten anbud og gjentatt hogst i skogsområder som offisielt er vernet via avtaler. Moralen i landene som mottar pengene synes i stor grad å bestå av bærekraftig innhøsting av Norges pengegaver, fulgt av hogst av den vernede skogen, slik at man får i pose og sekk.

«At avskoging skal ha minsket på grunn av Amazonas-fondets kontrakter, er en ren tolkning, det er ingenting i fondets rapporter som kan lede til en slik konklusjon,» ifølge Brasils miljøminister.

Her må det påpekes at Norges storsatsning på biodrivstoff fra palmeolje er et klimatiltak som slår ihjel Norges regnskogsvern

Brasil er i full gang med en opprydning i landets klimaindustri, som har vært preget av omfattende korrupsjon etter samme mønster som vi kjenner fra andre land. Antall aktører reduseres og pengestrømmene fra land som blander seg inn i Brasils indre anliggender blir kontrollert nøyere for å begrense korrupsjonen. Blant annet er en viseministerpost med ansvar for klimaendringer blitt avskaffet, noe som har forårsaket en rekke jeremiader i media fra forhenværende innehavere av dette sentrale politiske vervet, med ansvar for intet mindre enn å redde kloden.

Klimaminister Elvestuen (V) som har investert tungt i klimakrisen som eget politisk ståsted, tar utad ikke kritikken så tungt. Han vet at regjeringen er avhengig av støtte fra Venstre, og at ingen egentlig forventer at regnskogsmidlene skal brukes mer fornuftig enn U-hjelpsmidlene. Og han vet at nesten ingen journalist stiller kritiske spørsmål om klimapolitikken siden dette er til hinder for å redde kloden, eller om klimaforvaltningens naturfaglige forståelse (tenk på et tall svært nær null).

Men med en økende klimarealisme både i Norge og i utlandet, øker sjansen for at vi får et minimum av kvalitetskontroll på fundamentalistene i klimaministeriet. Riksrevisjonens rapport er en god start, men det er mye mer de kan ta tak i.

Elvestuen kan neppe overleve som politiker når mange nok oppdager at klimakrisen ikke eksisterer og at Elvestuen medvirker til Norgeshistoriens største bankran.

Klimakamp om plassen i Sikkerhetsrådet 

Det utvikler seg nå, fortsatt ifølge VG, en merkverdig kamp om den ledige plassen i Sikkerhetsrådet for årene 2021-22. Flertallet av de som stemmer dette gjennom er de samme landene som mottar klimapenger fra det grønne klimafondet, og regjeringene i kandidatlandene Irland (med EU på slep), Canada og lille Norge har alle satt alle kluter til for å overbevise de trengende U-landene om at de må stemme riktig.

VG-oppslaget beskriver hvordan regjeringen har hentet hjem 18 FN-ambassadører som mottas på en rød løper, og med rundhandet bruk av dine skattepenger skal disse oppvartes slik at de skal stemme riktig. Hvor mange milliarder skal Norge bruke for å få plassen i Sikkerhetsrådet?

Det blir altså et klimavalg til FNs Sikkerhetsråd, hvor ingen av kandidatene er i stand til å kommunisere noe fornuftig om klimaet. Canadas Trudeau er i likhet med Elvestuen stolt over å være en naturfaglig analfabet, og Irland danser etter Macrons pipe. Elefanten i rommet, som VG av gammel vane utelater, er at USA sannsynligvis vil ha samme president som i dag, og vetoretten blir garantert benyttet dersom enkelte vil misbruke Sikkerhetsrådet til å diskutere klima.

Fra Sverige – helt uppåt väggarna skogstokigt

Den politiske eliten i Europa har den siste tiden brukt hellige Sankt Greta (Klimanytt 248) som kanal for selvpåført klimaangst, oppstått som et resultat av den samme elitens langvarige klimahysteri. Den siste utviklingen i Sverige førte til at lille Greta ble utropt til Jesus stedfortreder på jorden, og nå kan vi lese

«i Kyrkans Tidning menar nu Anna Ardin, diakon i Equmeniakyrkan och styrelseledamot i den inflytelserika organisationen Socialdemokrater för tro och solidaritet, på fullaste allvar att Greta är en profet med uppdrag från självaste Gud».

Men flere og flere svensker har fått nok, og Ann Charlott Altstadt protesterer her i Aftonbladet i en svært god kommentar.