Klimanytt nr. 275. Redaktør: Ole Henrik Ellestad.
Matematikeren, fysikeren, humanisten og klimaskeptikeren Freeman Dyson er død. Princeton-professoren var en meget sterk kritiker av IPCC: «Deres klimamodeller beskriver ikke den reelle verden», «Fordelene ved økt CO2 er langt større enn ulempene» og «Verdens største onder er fattigdom, underutvikling, arbeidsløshet, sykdommer og sult».
Hvem var Freeman Dyson?
Han var matematikeren som entret fysikken som 26 åring, med sitt banebrytende arbeid innen kvanteelektrodynamikk som bidro til å forene teorier fra forskere som senere fikk Nobelpris i fysikk. Robert Oppenheimer inviterte ham i 1952 til en livslang stilling som senere ble et professorat i ‘Mathematical Physics and Astrophysics, Institute of Advanced Study, Princeton’, (derav tilnavnet ‘den moderne Einstein’).
Han var vidunderbarnet som tok en bachelor-grad i matematikk ved Cambridge. Ingen PhD-grad, men han mottok gjennom livet mer enn 20 honorære PhD ved mange av de fremste universiteter der han også var en skattet foredragsholder om fremtidsproblemstillinger. Han foretrakk å løse kompliserte brikker i ulike ‘puslespill’ innen matematikk, fysikk, og engineering. Han var også medlem i JASON-komitéen, en gruppe elitevitenskapsmenn som gir amerikanske myndigheter råd i vitenskapelige spørsmål. Han kunne også endre standpunkt dersom ny kunnskap ble tilgjengelig, men forble en markant klimaskeptiker til sin død.
Kritikk av IPCC
Han brød seg ikke om forsøkene fra IPCC-leiren på hetsing og anklager om kjetteri, men fulgte de vitenskapelige prinsipper og stolte på egen erfaring, den vitenskapelige litteratur, diskusjoner og samtaler samt sine vurderinger som han opplevde var bredt akseptert.
Han påpekte: “The global warming crusade has been driven by many forces: political imperatives, huge amounts of research funds for scientists willing to support politicians, crony capitalists getting rich from ‘saving the planet’, the puzzling need by so many people to feel a sense of guilt, anxieties about overpopulation of the world, etc». «Alt som ser ille ut blir rapportert. Alt som ser bra ut blir ikke omtalt», som at grønlendere elsker et varmere klima fordi det har gjort livet mye enklere. De håper det fortsetter var hans inntrykk fra besøket.
Kritikk av modellene
«Jeg tror ikke de forstår klima» hevder Dyson som har vært i godt selskap på Princeton. Datamaskinens legendariske pioner John von Neumann ledet i 1955 en stor internasjonal konferanse om klimadynamikk med alle ledende meteorologer inklusive datidens norske ‘ess’ Jacob Bjerknes og Arnt Eliassen.
Kun ett foredrag handlet om CO2 som viste datidens beskjedne betydning, sterkt i strid med dagens vrengebilde om at CO2-teorien har vært akseptert fra 1800-tallet (KN 194). Mulighetene for neste istid kom i fokus de neste 20 år. Også de første datamodeller (S. Manabe) benyttet Princeton computermiljøet i den hensikt å øke forståelsen – ikke produsere fiktive tall for politikere. Senere ble også William Happer, en ledende strålingsfysiker, professor samme sted.
Dyson understreker at beregningene blir ikke bedre enn modellenes konstruksjon og input. Han har studert dem og vet hva de kan gjøre. De er ekstremt overforenklede og beskriver ikke den reelle verden. De reflekterer en dårlig forståelse av fysikkens ‘first principles’, og fanger ikke effektene i kompleksiteten i de interaktive systemene. Atmosfæren mellom bakken og toppen av atmosfæren der strålingen forlater jorda og der varmeoverføring skjer, er sterkt forenklet.
Modellene gjør en dårlig jobb også i beskrivelsen av skyer, støv, kjemi og biologi til naturområder, dyrket mark og skog. De er fulle av (‘fudge’) faktorer som ‘pynter på resultatet’ når forskerne tilpasser modellene til observerte data (tuning, se KN 258). Men det er ingen grunn til at de samme faktorer gir riktigere resultater i en verden med mer CO2.
Typisk eksempel på ‘fudge’ faktorer er skyer. Hvert inndelingsområde på jordoverflaten er karakterisert ved temperatur, trykk, tetthet, fuktighet, vindhastighet, skydekke, etc. Modellens celle er mye større enn en sky som da må angis med en brøkdel av cellen (KN 260). Empiriske formler gir nedbørhastighet for regn og snø, med gitt fuktighet og skydekke. De empiriske formler inneholder mange koeffisienter som tilpasses observasjoner, men er ikke nødvendigvis de samme ved endrede forhold. Faktorer som snøsmelting og vegetasjonsendring kan ikke bli modellert i detalj.
CO2 på kloden
Dyson samarbeidet med Oak Ridge i 1970-årene om grunnleggende studier av CO2-syklusen mellom de betydelige reservoarene vegetasjon, jord, atmosfære, hav og fossilt brensel. Men myndighetene prioriterte modeller som derved hadde mangelfull forståelse av interaksjonene mellom CO2-reservoarene.
Han omtaler at eksperimenter ved Harvard for 15 år siden med utveksling mellom reservoarene og CO2-transport opp og ned i luften med målinger 10 ganger per sekund gir annen forståelse enn IPCCs karbonsyklus.
Men det viktigste er at mer CO2 og høyere temperatur er en betydelig fordel for plantevekst. Kloden er blitt grønnere med skogvekst og rekordavlinger.
Konklusjon
Det finnes ingen konsensus eller veletablert vitenskap når Dyson som en av verdens ledende teoretiske fysikere hevder følgende:
- De forstår ikke klima
- Global oppvarming er ikke global, men minimumtemperaturen øker primært i kalde regioner, vinter og nattetid
- Klimamodellene beskriver ikke den reelle verden, skyer er særlig mangelfullt modellert, og det foreligger ingen vitenskapelige bevis for at oppvarmingen er farlig
- Økt CO2 gir store fordeler i plantevekst og avlinger
- Klimaideologi og propaganda erstatter vitenskapen og vender folks oppmerksomhet bort fra de mer presserende problemer som fattigdomsbekjempelse, med mere
- Klimahysteriet er drevet mer av politikk enn vitenskap
Freeman Dyson var ikke lett å sette i bås; i tillegg til å være en av sin tids mest glitrende fysikere var han også aktiv og engasjert i en rekke samfunnsspørsmål og brøt ut av alle stereotypier om hvordan fysikere skulle opptre. Hans klare humanistiske og selvstendige holdninger langt utover den fysiske forskerverden har satt store spor – herunder å bli uglesett av de mest enøyde klimaalarmistene når han rokket ved deres postulater.
Som Ellestad nevner avsluttet han aldri doktorgraden han startet opp under Hans Bethe ved Cornell University noen år etter krigen. Saken var at alle innså hans eksellente faglige kunnskaper og hentet ham inn til alle slags studier utenom hans eget doktorarbeid – samt at han fungerte som veileder og mentor for flere andres doktorarbeider(!). Cornell ansatte ham derfor som professor i fysikk allerede i 1951 før han hadde levert ferdig doktorgrad.
Men hva skulle Dyson med doktorgrad? En forsker som forlengst ble brukt som kvalitetssikrer av arbeidene til noen av sin tids største fysikere? Jfr. at alt i 1952 grep den legendariske Robert Oppenheimer inn som direktør for Institute for Advanced Study ved Princeton, og tilbød ham et livstidsengasjement, jfr. at Oppenheimer allerede hadde åpent anerkjent at Dyson hadde motbevist ham («proving me wrong») i et helt sentral emne innen kvantefysisk teori (jfr. at Dyson i samarbeidet med Feynman hadde fullstendig løst renormaliseringsproblemet, og dermed vist at Feynmans nye teori innen kvante-elektrodynamikk framstod like valid som Schwingers og Tomonagas).
Dyson ble kjent for både Dysontreet og Dysonsfæren, men for en som ikke har mulighet til å følge ham inn i verken faste materialers fysikk, kvantefeltteori og kjernefysikk er han først og fremst et lysende eksempel på vitenskapens ideal om homo ludens – det lekende menneske – og i hans tilfelle en imponerende lek langt inn i de dypeste realvitenskapelige spørsmål i sin tid. Har sett på flere av hans foredrag opp gjennom årene, og tenkt: For et spennende menneske! Fred over hans minne.
Veldig bra supplemnet av Sunde. Enda mange gode poenger som kunne vært omtalt, om plassen tillot. Forhåpentligvis kommer det biografier over Dyson nettopp fordi han engasjerte seg så bredt og fordi han så fysikken i sammenheng med samfunnet og fremtidige utfordringer. Og et poeng at han samarbeidet med Feynman som jo engasjerte seg så kraftig i formidling av vitenskapens premisser og filosofi. Synd for Nobelprisen at de prioriterer dem som forfølger ett tema. Dyson haddemed sitt brede tilfang av problemstillinger og enda flere ideer vært en fin ‘blomst’ å skilte med for Nobelkomiteen.
Hadde USA finansiert det avanserte forskningsprosjektet ved Oak Ridge, som da hadde en meget sterk biologigruppe, om naturens CO2-syklus, ville Dyson blitt med ‘på laget’. Da hadde vi hatt en helt annen forskning og forståelse om CO2s viktige roller på kloden – inklusive den veletablerte rollen som en svak drivhusgass. Og tenk dere hvor mange titalls milliarder til dagens dominerende modellbaserte forskning ville ikke vært spart, enn si inntjent ved viktig info om å innrette fremtiden.
Og mange av en generasjon unge forskere ville vært oppdratt til å tjene vitenskapen på dens premisser, ikke å søke å vri og vrenge på den for å støtte opp om politiske hypoteser for å få forskningsmidler.