Forfattet av Dr. Philos Kjell Stordahl
Aftenposten hadde på førstesiden 10. september oppslaget «Tre ganger mer ekstremvær på 30 år». Jeg går ikke inn på utviklingen av globalt ekstremvær her, men ønsker å gi en oversikt over situasjonen i Norge. Mange kan kanskje tro at ekstremværutviklingen i Norge er slik som beskrevet i overskriften, men det er den ikke.
Gjennom de siste årene er det blitt mer og mer vanlig å kalle enkelte værsituasjoner for ekstreme og så oppgi at menneskeskapt global oppvarming er årsaken. Det er også skapt et inntrykk av at ekstreme værsituasjoner er økende. Imidlertid imøtegås disse synspunktene basert på offisiell statistikk fra Meteorologisk institutt.
Tidligere tiders ekstremvær
Fra tidligere tider er særlig Storofsen og Galnemåndag kjent.
Storofsen 21.-24. juli 1789: Langvarig og kraftig regn førte til Norges mest dødbringende flommer i historisk tid. Den tok minst 61 menneskeliv i Gudbrandsdalen, Østerdalen og Valdres.
Galnemåndag, orkanen som rammet Vestlandet 12. mars 1822: Den krevde minst 170 menneskeliv, kanskje over 300.
1882 var det store orkanåret for Nord-Norge. Det toppet seg med tre orkaner i januar og februar.
Nyttårsorkanen i 1992
Nyttårsorkanen i 1992 og orkanen Dagmar i 2011 er de ekstremværhendelser som i løpet av de siste 35 årene har forårsaket suverent flest naturskader – det vil si mer enn 30.000 skader hver. Etter Nyttårsorkanen i 1992, ble Meteorologisk Institutt pålagt å ha et eneansvar for å sende ut ekstremvarsler som er varsler om kommende ekstremvær. Ved ekstremvarsler blir styresmaktene varslet slik at de kan sette i gang forebyggende tiltak mot ekstremvær.
Definisjon av ekstremvær
For at uvær skal defineres som ekstremvær må minst ett av følgende kriterier tilfredsstilles.
–Store nedbørmengder eller endrede temperaturforhold som kan føre til stor flom.
–Ekstremt stor snøskredfare over store områder.
–Stormflo (ekstremt høy vannstand langs deler av kysten).
Oversikt over ekstremværhendelser
Meteorologisk Institutt har siden juli 1995 navnsatt hvert enkelt ekstremvær. Siden 1994 er det ført en oversikt over ekstremværhendelser i Norge. Figuren viser antall ekstremværhendelser. Linjen i figuren viser antall ekstremværhendelser som funksjon av tiden basert på regresjonsanalyse. Gjennomsnittlig antall ekstremværhendelser i perioden er om lag 3,1 per år. I 2017 er ekstremværet Vidar i januar den eneste hendelsen så langt. Figuren viser at antall ekstremværhendelser har avtatt med tiden. Regresjonsanalysen viser at antall ekstremværhendelser er estimert til å avta med 0,07 per år. Dette tallet er imidlertid ikke statistisk signifikant.
Figur Forløpet av antall årlige ekstremværhendelser i Norge 1994 – 2016 og en regresjonsmodell som viser trend for gjennomsnittlig antall hendelser.
Naturskadestatistikk ivaretas av Finans Norge. Den viser at 77 % av naturskadene skyldes storm, 15 % flom, 5 % stormflo, 3 % skred og 0,3 % jordskjelv.
Fint av Stordahl å påpeke de fakta som nyhetsmedia hele tiden prøver å snu på hodet: Jeg har notert meg at f.eks. nyhetsredaksjonen i NRK i det siste synes å ha fått en ny giv når det gjelder å rote sammen enkelthendelser og statistikk til billige, men grovt feilaktige, påstander om ekstremværutviklingen. Men det er forståelig; hadde de holdt seg til sannheten hadde jo oppslagene blitt nokså uspennende.
Det mest urovekkende er likevel at de faste alarmistene i det norske klimaforskermiljøet ikke legger to pinner i kors for å korrigere disse utskeielsene. Vi ser tvert i mot at folk som Samset, Benestad, Hygen osv. notorisk kaster seg på muligheten for nye 15 minutes of fame og gauler i samme toneleie hver gang anledningen byr seg. Trøste og bære.
På nettet finner mange kalkulatorer for linær regresjon, som denne.
Limer man inn tallene fra Stordahls figur, finner man stigningstall -0,046, ikke -0,07 som Stordahl sier.
Videre sees at en med 95% sikkerhet kan si at stigningstallet er mellom -0,186 og +0,093. Med andre ord, med det vanlige statistiske kriteriet (95%) kan man ikke slutte at stigningstallet er ulikt null. Man kan verken konkludere at antallet øker eller avtar.
Kalkulatoren er enkel og har sine begrensninger: Den antar ingen korrelasjon i dataene.
Har Stordahl brukt mer avanserte metoder som forsvarer hans overskrift? Hva ligger i så fall i dem?
Jeg tittet i farten litt på alternative regresjonspremisser da jeg leste dette, bl.a. om det er også er grunnlag for å teste statistiske feilkilder (residualen) og trendforskjeller mellom de ulike typer enkeltværhendelser (her: storm, flom, stormflo, skred, jordskjelv). Hvis det er tilfelle, trengs en nærmere presisering av disse kriteriene for å kunne iterere på Stordahls (samlede) nedgang på 0,07. Sagt på en annen måte: Er det stor variasjon i nedgangen mellom de ULIKE ekstremværhendelser? Kan man legge sammen epler og pærer på denne måten og likevel si at man har et snitt for «ekstremvær»? Kanskje Stordahl har en liten kommentar til dette?
Regresjons linjen som ligger i figuren er helt korrekt! Det er riktig at den negative veksten er noe mindre, -0,046 og ikke – 0,07, men som sagt det visuelle bildet med den negative veksten er korrekt.
I siste linje skriver jeg at denne veksten ikke er statistisk signifikant.
Hva betyr så det?
Det betyr IKKE at regresjons linjen er feil. Denne linjen forteller hvordan antall ekstremvær-hendelser gjennomsnittlig har utviklet seg de siste 25 årene.
Men dersom en skal lage en prognose for antall årlige ekstremvær-hendelser fra nå og fremover vil den negative veksten være usikker. Den kan like gjerne ligge på et flatt nivå med gjennomsnittlig 3,1 ekstremvær-hendelser pr. år.
Stordahl, takk for svar. Når det gjelder det du svarte på, så var det slik jeg tenkte det forholdt seg.
Men som sagt, jeg forstår det slik at grafen omfatter flere typer ekstremværhendelser (storm, flom, stormflo, skred, jordskjelv) men summert under ett.
Men hva med klimarelevansen i dette? Her må man vel holde i alle fall jordskjelv utenfor klimarelaterte forhold, kanskje også en stor del av skredene der disse slett ikke alltid utløses av «klima» men (det økende omfanget av) menneskelige inngrep i infrastruktur og landskap. Uansett er dette et lite antall i samlet bilde og dermed ikke så viktig statistisk, der øvrige hendelser forekommer langt hyppigere: 77 % storm, 15 % flom, 5 % stormflo. (mot 3 % skred og 0,3 % jordskjelv).
Mitt poeng er at storm, flom og stormflo anretter ulike typer skader, og la oss tenke oss at det fra år til annet (evt. fra tiår til tiår) er betydelige (signifikante) endringer i forekomstfordelingen. En synliggjøring av INNBYRDES endring over f.eks. 30 år vil vel for eksempel bedre kunne indikere en «kllimaendring» enn en svak/ikkesignifikant nedgang i en samlepott?
Når det er sagt, jeg er av den mening – også slik disse dataene framstår – at det heller ikke her foreligger statistisk grunnlag for å spekulere i menneskeskapte klimaendringer i denne forbindelse.
Takk for kommentarene dine Gunnar Sunde og takk til A M Raaen for påpekning av endret negativt stigningstall.
Egentlig burde det skrives et innlegg om naturskadestatistikken og kanskje et om vannskadestatistikken. Disse statistikkene vedlikeholdes av Finans Norge og er åpen for alle.
Naturskadestatistikken er basert på utbetaling av erstatninger for naturskader i Norge som meldes til forsikringsselskapene. En ekstremværhendelse forårsaker svært mange naturskader. Ut fra naturskadestatistikken ser vi at antall skadet pr år hovedsakelig er under 10.000, men det noen få år har vært over 30.000 skader. Som nevnt genereres de fleste naturskader i Norge ved stormer.
Statistikk er mer enn kurvetilpasning!
Dette kan illustreres ved å generere et sett med 100000 tilfeldige tall mellom 0 og 8. Tilpasser man en rett linje blir den meget flat, selvsagt.
Men tester man så alle mulige sekvenser på lengde 23, vil man finne at stignigstallet varierer atskillig. I rundt 20% av tilfellene vil stigningstallet være over 0,1 eller under -0,1.
Bare 40-50 % av tilfellene gi stigningstall mellom -0,046 og +0,046.
Man kan altså ikke skille den observerte værutviklingen fra tilfeldige tall, og det betyr at Stordahls overskrift ikke kan forsvares.
Det er fleire ting som er interessante når det gjeld ekstremvær og naturskader.
Ein ting er store nedbørsmengder. I første del av perioden 1994 til 2016 var det få tilfeller med store nedbørsmengder. I 1995 var det tre hendelser i løpet av to veker 27/5-7/6. Neste hendelser var i september og november 2005. Så var det sju hendelser i perioden 2012-2016, og tek eg ikkje heilt feil er det minst ei hendelse i 2017. Store nedbørsmengder viser altså ein aukande tendens. Kan det ha noko med temperaturauke å gjøre?
Ein annan ting er mangelen på samsvar mellom hendelser med ekstremvær og naturskader. I åra 1995-1997 var det 18 ekstremværhendelser. Men det var bare ei hendelse med naturskade, stormen Frode i oktober 1996.
Stordahl analyserer tydelegvis ei rekke hendelser utan å studere grunnlaget for tallrekka. Det blir lett tull med tall.
Da lotto vart innført som pengespell laga bror min for spøk ein artikkelserie i ei avis om formen til ulike tall i lotto. Det varte ikkje lenge før denne spøken vart tatt på fullt alvor, og lottotallas formutvikling vart tema på riksavisenes tippesider. Raaen viser her at Stordahls omtale av hyppigheten av ekstremvær ikkje kan skiljast frå tilsvarende korte tidsseriar med tilfeldige tall. Samme uvitenskapelige tallgymnastikk som analysen av lottotallas formutvikling, altså.
Eg flirte godt da eg las artikkelen til Stordahl, det minte meg så mykje om formkurven til lottotalla.
Stordahl har riktignok eit lite fikenblad å gøyme seg bak. Han skriv: «Dette tallet er imidlertid ikke statistisk signifikant.» Men er dette fikenbladet stort nok til å skjule falskheten i overskrifta?: «Ekstremværutviklingen i Norge er avtagende.»